VOI VOI: Oslo fagottkor, «Norges lekreste kor», har antakelig et større antall åpne homofile medlemmer enn det finnes åpne homofile med innvandrerbakgrunn i Norge.
VOI VOI: Oslo fagottkor, «Norges lekreste kor», har antakelig et større antall åpne homofile medlemmer enn det finnes åpne homofile med innvandrerbakgrunn i Norge.
HALVVEIS UT AV SKAPET: Etter flere vanskelige år, er studenten «Imaan» nå delvis åpent homofil. – Endelig klarer jeg å sette pris på små ting, som for eksempel at det er tjue grader og sol ute. Man har ikke overskudd til den slags når man går på gata og skjuler seg for andres blikk, sier han.
HALVVEIS UT AV SKAPET: Etter flere vanskelige år, er studenten «Imaan» nå delvis åpent homofil. – Endelig klarer jeg å sette pris på små ting, som for eksempel at det er tjue grader og sol ute. Man har ikke overskudd til den slags når man går på gata og skjuler seg for andres blikk, sier han.

Hemmelig forelsket

Homofile minoritetsstudenter tør ikke være åpne om legningen sin. Hvorfor må de gjemme seg?

UFORANDRET: Aktivist Magne Richardsen og generalsekretær i Skeiv verden, Susanne Øvergaard, arbeider med å sette situasjonen til homofile med innvandrerbakgrunn på dagsorden. – Flere ting har blitt gjort fra politikernes side, men jeg har fortsatt til gode å se noe særlig forbedring av disse menneskenes livssituasjon, sier Øvergaard.
UFORANDRET: Aktivist Magne Richardsen og generalsekretær i Skeiv verden, Susanne Øvergaard, arbeider med å sette situasjonen til homofile med innvandrerbakgrunn på dagsorden. – Flere ting har blitt gjort fra politikernes side, men jeg har fortsatt til gode å se noe særlig forbedring av disse menneskenes livssituasjon, sier Øvergaard.
EPLESJAMPIS: Stemningen sto i taket under lhbt-senterets åpningsseremoni på Nasjonalgalleriet. Situasjonen for homofile med innvandrerbakgrunn er imidlertid ikke noe å juble for foreløpig. – Vi må støtte de som våger å være synlige, og dette er en oppgave for myndighetene, sier barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.
EPLESJAMPIS: Stemningen sto i taket under lhbt-senterets åpningsseremoni på Nasjonalgalleriet. Situasjonen for homofile med innvandrerbakgrunn er imidlertid ikke noe å juble for foreløpig. – Vi må støtte de som våger å være synlige, og dette er en oppgave for myndighetene, sier barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken.

Det er først i slutten av tenårene, på t-banen på vei til skolen, at det begynner å gå opp for ham. Mens vennene ivrig diskuterer hvem av jentene på fortauet som har de fineste puppene, innser norskpakistanske «Imaan» at han har tankene festet et annet sted. Nemlig ved guttene som går ved siden av dem.

– Jeg visste det var noe jeg ikke burde føle, og var fryktelig skamfull, forteller han.

– Håpet var at det skulle gå over dersom jeg ba nok og prøvde å tenke på noe annet.

Det hjelper lite. Imaan synker ned i vonde tanker, og utvikler etter hvert en alvorlig depresjon.

– Foreldrene mine så at jeg gråt og var lei meg, men skjønte ikke hva som var galt, forteller han.

En dag, når Imaan nærmer seg midten av tyveårene, begynner situasjonen å tilspisse seg. Foreldrene maser om giftemål, og ber ham komme til en beslutning. Han får en tenkeperiode på to-tre måneder.

– I en del innvandrermiljøer er det å si at man praktiserer homofili like ille som å innrømme drap. En ting er å være homo, en annen ting er å si at man er stolt av det, sier Magne Richardsen.

Richardsen er aktivist i Skeiv verden, en organisasjon som jobber for å støtte homofile med innvandrerbakgrunn.

– Mange kommer til oss og er helt fortvilet. De fleste har ikke turt å søke støtte andre steder før, og befinner seg i en veldig låst situasjon, forteller Susanne Øvergaard, generalsekretær i organisasjonen.

Da Skeiv verden ble stiftet i 2004, tok det hele to år før man i det hele tatt klarte å finne en homofil person med innvandrerbakgrunn.

– Det er noe for seg selv å være homofil med innvandrerbakgrunn. Det krever tilleggsforståelse for oss som jobber med det, sier Øvergaard.

De forteller om åpenlys trakassering og nærmest organisert motstand mot homofile ved enkelte skoler med høy innvandrerandel. Spesielt sterke har represaliene vært fra de muslimske miljøene.

– Det virker som om hva slags holdning du har til homofile nærmest blir en lakmustest på hvor god muslim du er, sier Richardsen.

Da Universitas skulle finne en homofil student med innvandrerbakgrunn, regnet vi med at det ville være en overkommelig oppgave. Anonyme intervjuobjekter burde i hvert fall kunne oppdrives. For dersom noen først er åpne, helt eller delvis, bør de vel være å finne i de mest liberale, opplyste kretser? Vi tok en ringerunde blant studentforeningene.

– Nei, jeg kjenner faktisk ikke noen altså. Men jeg kan høre litt rundt?

To dager senere.

– Beklager, men jeg har ikke funnet noen. Det er litt rart det her altså, men det sier kanskje noe om hvor tabubelagt teamet er.

Slik lød majoriteten av tilbakemeldingene fra foreninger for studenter med innvandrerbakgrunn. Imøtekommende, men til syvende og sist til liten hjelp. Én studentforeningsleder nektet å kommentere spørsmålet og ba oss i stedet fylle ut et skjema på foreningens hjemmeside. En annen sa «ingen kommentar«, og la på.

Blant ni studentforeninger var det bare én som kjente noen.

– Han tør ikke å stille opp, selv ikke anonymt, var svaret vi fikk til slutt.

Heller ikke lederne i de henholdsvis nedlagte og nyoppstartede skeive studentforeningene ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og Universitetet i Oslo (UiO) kunne bidra til å forhindre at dette ble et «Finn Willy» for viderekomne.

Etter flere titalls telefonsamtaler og fellesmailer, får vi endelig tak i en som vil fortelle sin historie. «Imaan» kaller han seg.

Imaan tar ikke lenger t-banen til skolen, men til universitetet. Han er i midten av tyveårene, student ved UiO, og er i dag delvis åpen om sin legning. Han kan si han er homofil overfor venner og enkelte andre, men ser dem nøye an før han eventuelt velger å fortelle. At hemmeligheten hans skal komme ut i det pakistanske miljøet, er nemlig en umulighet.

– Blir det kjent at jeg er homofil, blir jeg og familien utstøtt av slekta og det pakistanske samfunnet. Jeg vil at familien min skal være lykkelig, og velger derfor å trå forsiktig, sier han.

Det er et par år siden han fortalte det nå. Da moren mistet tålmodigheten og krevde et svar, fortalte han det rett ut. Han kom aldri til å gifte seg med en jente, og han kom aldri til å bli forelsket i en heller.

– Mamma gråt veldig. Hun var lei seg for at hun ikke skulle få barnebarn, og for at jeg skulle ende opp ensom. Du kommer ikke til å få mat, sa hun. Jeg sa slapp av mamma, jeg skal lære meg å lage mat.

Ifølge Imaan er dette en indirekte måte å komme ut av skapet på.

– I Pakistan er det å si at man ikke vil gifte seg så å si det samme som å si at man er homofil, sier han.

Han er likevel usikker på hva foreldrene tenker om ham og hans legning, og hva de egentlig vet om homofili. Han vet at faren er klar over avgjørelsen hans, men de har aldri diskutert det. Det er et ikke-tema i familien.

Blant de ytterst få som valgte den direkte metoden for å komme ut, er den norsksomaliske forfatteren Amal Aden. Etter å ha jobbet med en bok om homofili og innvandrerungdom og sett omfanget av deres problemer, valgte hun i august i år å stå fram i mediene som lesbisk.

– Jeg visste jo at jeg ville få reaksjoner, sier Aden.

– Men jeg har også fått svært mange positive tilbakemeldinger, også fra folk med innvandrerbakgrunn.

Likevel er truslene og de negative tilbakemeldingene flere nå enn da hun i 2009 publiserte boka «Se oss: bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne» der hun rettet skarp kritikk mot norsksomaliske miljøer.

– Problemet er nok mest utbredt i muslimske land, men også i mange kristne, afrikanske land er det svært vanskelige kår for homofile. Så dette handler veldig mye om kultur, og ikke først og fremst om religion, sier hun.

– Hvorfor tror du det er så vanskelig å komme ut, selv blant unge i universitetsmiljøer?

– Det hjelper ikke å være integrert når det gjelder denne typen problematikk. Til det er temaet altfor tabubelagt, sier hun.

Magne Richardsen i Skeiv verden tror at homofobi blant studenter bidrar til den manglende åpenheten.

«Det finnes en del dobbeltmoral blant ellers velintegrerte muslimer.»

Magne Richardsen, aktivist i Skeiv verden.

– Det finnes en del dobbeltmoral blant ellers velintegrerte muslimer, sier han.

– Man opererer med én holdning overfor muslimske venner og bekjente, og har en annen holdning overfor venner og bekjente med norsk bakgrunn, sier han.

Susanne Øvergaard tror dessuten at de som har oppfylt familiens ønsker kan ha mer å tape på å utfordre tradisjonell kultur. De har større fallhøyde, rett og slett.

– Min erfaring er at det dessverre er de mest integrerte og såkalt vellykkede som slår hardest ned på homofile familiemedlemmer, sier hun.

Imaan forteller at han vurderer sine medstudenter nøye i sosiale situasjoner.

– Jeg kjenner en del studenter med min bakgrunn, og for meg virker det nesten som om de har blitt mer konservative av å begynne på Universitetet. Jeg har ikke akkurat sett noe bevis på at de blir mer opplyste, eller mer liberale av å studere, sier han.

De homofiles kamp for likeverd er langt fra vunnet i Norge, men kan likevel sies å ha kommet et stykke på vei for de med helnorsk bakgrunn. Kontrasten mellom disse og homofile med innvandrerbakgrunn, blir ekstra tydelig en novembermorgen på Nasjonalgalleriet i Oslo.

– «Voi voi! Høyt oppi fjellet, hører du denne hilsen fra meg«.

Det er en gledens dag når verdens andre kunnskapssenter for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, lbdt-senteret, skal åpnes. Ett dusin sølvstruper fra Oslo fagottkor, «Norges lekreste kor«, synger ut i en sakral versjon av Nora Brockstedts udødelige Grand Prix-hit, mens publikum nipper til rosa eplemost. Barne- likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken smiler, og rikstranse Esben Esther Pirelli tramper takten.

Men ikke alle kan være med på moroa. Publikum er med et par, muligens sør-amerikanske unntak, blendahvitt, og antakelig er det flere medlemmer i fagottkoret enn det er åpne homofile med innvandrerbakgrunn i Norge.

Hva vil Lysbakken gjøre med det?

– Vi vet at dette er et stort problem, og har gjort mye for å motarbeide det, sier han.

Lysbakken nevner blant annet statsstøtten til Skeiv verden som kom for første gang i år, samt at informasjon om homofili nylig har blitt en del av opplæringsprogrammet til nyankomne innvandrere.

– Kampen for åpenhet blant homofile med innvandrerbakgrunn vil være en av de største frigjøringskampene vi vil se i det norske samfunnet fremover, spår han.

– Så lenge homo fortsatt er et av de vanligste skjellsordene i norsk skole, har vi fortsatt et godt stykke igjen.

Men skal vi virkelig få bukt med problemet, må det en holdningsendring til, mener han.

– Og det er det begrenset hva politiske tiltak kan gjøre noe med.

Amal Aden tror åpenhet er en viktig del av løsningen.

– Jeg har ikke noen fasit på hva som må gjøres, men vi må tørre å ta opp temaet oftere. Jeg hører sjelden at det tas opp i debatter eller andre steder, sier hun.

Aden tror at stillheten skyldes uvitenhet så vel som misforstått toleranse.

– Myndighetene vil helst ikke provosere minoritetene ved å legge for mye press på et så sensitivt tema.

Imaan mener at informasjon rettet mot foreldregenerasjonen, kan være et godt tiltak for å øke aksepten.

– Jeg tror ikke foreldrene mine kan noe særlig om homofili. For eksempel vet de neppe at homofili sannsynligvis er medfødt hos en viss prosent av befolkningen, sier han.

– Man burde få temaet mer inn i skolen, og helst være klar over at homofili eksisterer allerede i barnehagealder.

Også jevnaldrende kunne hatt godt av litt mer kunnskap om temaet, synes han.

– Når jeg sier at jeg er homofil, tenker folk automatisk at jeg kun har sex med gutter. Det tenker man jo ikke om heterofile. Man antar at heterofile er forelsket og glad i hverandre, sier Imaan.

Homofili har eksistert i all evighet, og kommer til å fortsette å eksistere i all evighet, sier han.

– Det er ikke noen trussel, verken for muslimer eller andre folk. Egentlig handler det jo bare om kjærlighet mellom to av samme kjønn.

Selv var han sammen med sin første kjæreste i fem år.

– Det hadde jo ikke gått dersom vi ikke var glade i hverandre, sier han.