Handler Blindern bad og badstueforening om noe mer enn 24 menn på saunafyll?

2011-11-02 Bildeserie (9 bilder)

Om du tilfeldigvis befant deg i nærheten av Blindern studenthjem tidlig fredag kveld den 21. oktober, er det sannsynlig at du ville hørt en urovekkende, rasende brøling skjære gjennom høstregnet. Stemmen du i så fall plukket opp tilhører Anders Rensmoen, men minnet kanskje mer om drillsersjant Hartman fra krigsfilmen «Full Metal Jacket». Og var du en av de mange som ut av ren nysgjerrighet oppsøkte kilden for spetakkelet, ville du der – på plassen foran studenterhjemmet – sett fire menn i stram giv akt foran rundt 15 solbebrillede skikkelser i tøfler, slips og badekåpe.

– Nei, nei, nei! Hva i svarte faen er det for noe, brøler Rensmoen få centimeter fra nesebroen til en av rekruttene i det han feiler i å ta en sann situp.

– Hendene skal være bak hue! Bak! Nei, nei, nei! Drit og dra, dette blir en lang kveld, gutter!

Tidligere militærmann Rensmoen har vært såkalt «sportsmester» før, og det synes. Han har hovedansvaret for å gjøre de neste syv timene til et eneste langt, våkent mareritt for de fire rekruttene. Det er sånn hvert semester. Det er opptak av nye medlemmer til Blindern bad og badstueforening (BBB).

Skyer med blålig cubansk sigarrøyk driver mellom tilskuerne – en blanding av venner, beboere og generelle entusiaster for smerteladet, sosialt sirkus. Direkte foran rekruttene står klubbens medlemmer og ser ut som en gategjeng fra en kansellert Broadway-musikal krysset med et lite, romersk senat. Slåbrok, solbriller, slips, pelsete tøfler, pils i hånd – den distinkte uniformen båret av BBBs medlemmer i 25 år, og selve lyset i enden av tunnelen for de fire stakkarene der nede på grusen. Øynene deres lyser ikke nå med den samme eplekjekke selvtilliten som da før regnet og svetten og skrikingen begynte. De fire har hatt rom på Blindern Studenterhjem i flere semestre, og har ventet tålmodig på dagen da en invitasjon endelig ville dukke opp på dørmatta. Kriteriene for dette privilegiet, sier klubbveteran Peter Hagen, er å ha bidratt vesentlig til det sosiale på huset. Det kan man gjøre på mange måter, men først og fremst, sier Hagen, er det høy sosial kreditt som gjelder.

– Du må først og fremst være genuint godt likt. Selve sjela i foreningen er det sterke båndet som dannes mellom gutta, og da sier det seg selv at man ikke bare kan melde seg opp på en plakat ved døra. De som er med i BBB, er med i ett helt spesielt brorskap, sier han.

Hagen – nybakt far, utdannet arkeolog og motorsykkelentusiast – gliser bak kråkereirsskjegget og patter på Cohibasigaren når han skuer ut over den sjette ilddåpen siden sin egen, høsten 2008. Rekruttene har akkurat kommet halvveis i en serie av 30 knokepulveriserende pushups på den våte grusen, og er alle i ferd med å kollapse under egen vekt.

– Kom igjen gutta! Beljer han utover plassen så det gjaller mellom de verneverdige husveggene.

– Dette holder ikke! Min tre måneder gamle datter kunne gjort det bedre! Rak i ryggen nå, ut med beina, opp med rompa – og smiiiil!

Han har foreningen i ryggen. Tilropene er frekvente, øredøvende og fullstendig entydige. Rekruttene svetter ikke nok. De smiler ikke nok. De lider rett og slett ikke nok. Det, ifølge mangeårig medlem Ole Martin Boe Stokke, skal det etter hvert gjøres noe med.

– Dette er bare begynnelsen, og hvis du føler sympati for dem nå kan du bare vente til senere. Nå skal de snart videre med «herr sportsmaister», og det er meningen at de skal ha en teskje bløtt i buksa innen de kommer tilbake. Det er helt normalt. Men når kvelden er omme kommer du til å se tusenmetersblikk på disse fire ansiktene som ikke er sett på Blindern siden krigens dager.

Så jekker han nok en flaske finsk billigpils, stikker magnumbrillene i badekåpen og følger de andre medlemmene inn i hovedbygningen. Rekruttene har forsvunnet diltende etter «herr sportsmaister», til neste punkt på programmet. Halvannen times jogging rundt universitetet, med uavbrutt lojalitetssynging. Klokka viser litt på seks.

– Nå skal det svettes, sier Ole Martin.

Det er dette det handler om. Badstuen i kjelleren av Blindern Studenthjem er ikke stor, men den inneholder alt man trenger. Et timeglass som sakte jobber seg mot femtenminuttmerket; iskald øl og 85 grader i taket; tre etasjer med nakne, høylytte, vulgære mannfolk. Og det er nå man begynner å lure. For noen av guttas kroppsfasong – for å si det delikat – står liksom ikke helt til det militante helvetet vi nettopp har vært vitne til i forgården.

– Det er sant, sier «ærede formann» for BBB, Daniel Hatlem.

– Men opptaksprøven har aldri dreid seg om de fysiske prestasjonene. Det dreier seg om vilje. Grunnen til at de går gjennom dette, er for å danne en følelse av felleskap mellom medlemmene. Vi har alle vært der de er akkurat nå, og det kan være hardt til tider, men når man slippes inn får man en helt egen følelse av tilhørighet knyttet til gruppen. Den følelsen varer, og forsterker den viktigste regelen vi har.

– Det som skjer i badstuen, blir i badstuen.

Når Hatlem sier «det som skjer», snakker han om badstuen som et sosialt fristed. Et slags universelt diskusjonsfora for foreningens medlemmer.

– Vi snakker om alt fra problematikk på huset, til problematikk innad i BBB. Kort sagt – har du et problem med noen eller noe er badstuen det beste stedet å ta det opp, sier Hatlem.

Gutta drikker med god samvittighet i kveld. På den nylig arrangerte idéfestivalen ble det endelig bekreftet av selveste vitenskapen: For utholdenhet i badstue er det øl som gjelder. Nok salt, vann og den rette balansen av næring. Med tanke på mengdene som er kjøpt inn for kvelden er det ingen tvil om at BBB tar sin stamina på alvor.

– En seanse kan godt vare opptil fire timer, sier Hatlem. Men da tar vi flere hopp i det iskalde romerbadet underveis.

Andre etasje av Blindern Studenterhjem. Her sitter medlemmene tilbakelent i valnøttfargede chesterfieldsofaer, og det hele oser av gammeldags, aristokratisk verdighet. Illusjonen brister derimot når rekruttene kommer tilbake fra joggeturen, gjennomtrukne av regn, svette og generell desperasjon. Nå er det på tide med lunken ølstyrting, etterfulgt av 30 spensthopp. Så en serie ydmykende sexmonologer med påfølgende ballett og pardans. Spising av råtten hai fra Island. Så en korrekt adressering av styret, som ender opp med å ta omkring tre kvarter grunnet grove feil i uttale og rekkefølge. Det er fem titler som skal æres. Formann kommer åpenbart først, deretter sportsmester, badstuemester, bademester og til slutt munnskjenk. Disse tar alle avgjørelser i foreninga, inkludert hvem som kvalifiserer til opptaksprøve hvert semester. BBB er, til tross for sosial takhøyde, ikke et demokrati.

– Vi er ingen akademisk forening, sier tidligere leder for BBB, Sven-Erlend Anderssen.

– Vi er en gjeng som liker kombinasjonen av øl og badstue, og som kjenner hverandre godt. For gutta som er med betyr medlemskap tilhørighet, særlig fordi vi er så opptatt av tradisjoner.

– Dette er antagelig den verste delen av prøven, sier en av medlemme drømmende.

– Jeg trodde jeg skulle dø.

Vi ser dem mellom grenene, lang der nede i det iskalde vannet: bleke, fullstendig utmattede, nakne i bekken ved siden av Blindern t-banestasjon. Man får bare håpe at noe av det blanke som serveres rundhåndet fra imsdalsflasker fungerer som en slags antifrostveske i årene deres. De er snart ferdige nå. I dobbel forstand.

Hittil har vi vært med på alt. Vi har blitt tatt imot med stor varme og entusiasme, av mennesker som har gått inn for å være så åpne og tilgjengelige som mulig. En ting er derimot hellig. Ingen medlemmer av BBB har snakket om hva som egentlig skjer nede i kjelleren rundt midnatt, men i studenterhjemmets jubileumsbok leser vi: «Til dåpsseremonien, selve bekreftelsen på opptak i broderskapet, er romerbadet fylt, og alle medlemmene sitter høytidelig rundt og klapper og brøler til de nakne og nyfødte BBB’erne. Tilhørighet. Alle er nakne og glade i hverandre».

Det er først nå, etter seremonien, at de fire nyfødte medlemmene slippes utmattede inn i badstuen og varmen. Alle er sammen om å ønske de nye velkommen med latter og voldelige klapp på såre skuldre. Det er ingen tvil om at de vil kjenne denne kvelden på kroppen i flere dager.

– Det er vanskelig å samle tankene, sier en utmattet rekrutt. Men det føles deilig. Utrolig deilig.

– Var det verdt det?

– Jeg håper det.

Axel Munthe-Kaas Hærland Skjalg Bøhmer Vold (foto)