Generasjonen derpå

Tore Andvig (28) har dopet seg i over ti år, i blant ved siden av harde studier. Fem år yngre «Herman» tålte ikke bakrusen.

Publisert Sist oppdatert
EN DØENDE DOPKULTUR: Tore Andvig tar dop for å gjøre opprør. I dette lokalet ved Middelalderparken ble Oslos beryktede ravefester holdt fram til 2005, da Månefisken gikk under.

– Det pleide alltid å være veldig lang dokø på mannedassen på Månefisken, mimrer Tore Andvig (28).

– Det sto en engelskmann der inne. Han hadde en bærepose full av ecstasy han drev og solgte fra.

Nå er ecstasy «tilnærmet umulig å få tak i», og det er ikke bare-bare å finne ekte MDMA heller. Det ruinerte bygget bak Andvig – det i Middelalderparken med «Aftenposten» skrevet i lysstoffrør på taket – har ikke huset et rave siden 2005. Og de harde dopene og technomusikken fra den forlatte Ekebergrestauranten er blitt erstattet med sjampisfylla og gourmetmat. En hel dopkultur i Oslo er i ferd med å dø ut.

På et universitet fullt av alvorsgenerasjonelle har en ny dopkultur trangt for å fødes. Inntil sommeren var «Herman» den eneste på medisin som leste i uka og tok amfetamin i helgen. Han tok pepperet et par ganger i måneden, røyket hasj hver dag og var ikke fremmed for en og annen trip på kokain og MDMA. En oppegående fyr, på et krevende studium, som ser tiltrekningskraften i harde dop. Men også den eneste.

– Det gikk helt greit, sier han om den hardeste perioden.

– Men det var ikke så forenlig med studiene. Kortidshukommelsen min er ikke som den bør. Og når du våkner opp etter å ha tatt amfetamin er du ikke menneskelig i et par dager etterpå – du er full av angst og søvnproblemer.

«Herman» begynner diskusjonen i denne enden. Han er full av forbehold, og snakker flere ganger om at de vedtatte sannhetene om dop stemmer. Hvis «Herman» er representativ for sin aldersgruppe, ser det ikke akkurat ut som om ravekulturen skal til å gjenoppstå ved Universitetet.

– Jeg tror til syvende og sist at dop er mer til skade enn til hjelp. Og nei, amfetamin er ikke noe bedre for samfunnet enn alkohol er. Dét brukes jo som et argument for hasj.

Tore Andvig (28) er langt mindre forsonlig.

– At de fleste som doper seg ender på Plata er bare tull. De som ender der, gir virkelig faen.

Det nærmeste han kommer å gi faen selv, er å ha pause fra masteren sin i matematikk. I mellomtiden skriver han frilans for Natt og dag, og har en ekstrajobb for pengenes skyld. En flink fyr. Det hindrer ham ikke fra å bruke de fleste former for narkotika. Han begynte da han var 16.

– Folk har vanskelig for å akseptere at en fyr som er så ordentlig og gjør det så bra på skolen kan bruke narkotika, sier han.

Dermed blir han enten møtt med en «naiv bekymringsgreie» eller ren mistro når han forteller om hva han liker å gjøre på fritiden.

– Hvordan fungerer det å dope seg og studere på samme tid?

– Hvordan fungerer det å dra på fylla i helgene og studere i uka? svarer han retorisk.

Det virker som om han har hatt denne debatten uendelig mange ganger før. Argumentene kommer på samlebånd, ofte med vanntett vitenskapelig dekning.

– I den første perioden ble det litt overdrivelser. Man må lære seg selvdisiplin og dosering. Det er litt som med alkohol, men så funker det fint, sier han.

Andvig tror det å ta seg en stripe, pille eller sopp i studiesammenheng til og med har fordeler.

– På samme måte som noen trenger to glass vin før de kan skrive en oppgave, kan dop hjelpe fantasien og øke kreativiteten.

– ... Ikke at jeg anbefaler folk det, men jeg ser ikke den store konflikten mellom de to.

«Herman» har også vurdert å bruke enten amfetamin eller ADHD-medisiner som prestasjonsfremmende midler.

– Det første dopet jeg noensinne tok var faktisk Aderall (amfetaminbasert konsentrasjonsfremmer, journ.anm.). Masse av det. Det var utrolig stimulerende for en slags kreativ intellektualitet, særlig med tanke på det å ordlegge seg og skrive. Jeg skjønner hvorfor det er så populært når det er eksamenstid i USA, sier han.

Andvig kan legge til at en Harvard-professor i psykologi til og med har oppmuntret studentene til å lese på Aderall, siden det funker og uansett florerer på eliteuniversitetene der borte.

«Herman» synes folkene rundt ham hadde ganske liberale holdninger til det han drev med.

– Folk hadde stort sett ikke noe problem med det, så lenge de slapp å gjøre det selv. Det eneste som ikke var greit var å be noen bli med å ta en stripe fra dolokket på Gloria Flames, liksom. Sånn for å ta en egenopplevd historie. Han humrer.

Tore Andvig er helt uenig.

– Jeg synes folk har blitt mindre liberale i sitt forhold til narkotika. Det er et eller annet med den generasjonen under meg... Litt som at det var en antidop-bølge på 80-tallet da folk var fulle av moralisme og grådighet, har vi fått en ny en nå, preget av moralisme og... Andvig klarer ikke helt å avslutte setningen.

– Når ungdomsforskere advarer om for lite opprør, er det i alle fall alvor. Moralisme og narsissisme! Det er det som gjelder nå.

Statistikken kan bare gi oss fragmenterte bilder av hvorvidt studenter i Oslo virkelig tar mindre dop nå enn de gjorde før. De nyeste tallene som er laget viser tvert imot at oslostudenter rager på landstoppen i å dope seg: på UiO har ti prosent brukt narkotika minst fem ganger det siste halvåret, dobbelt så mange som i Trondheim (tallene inkluderer cannabis). Samtidig har betydelig færre videregåendeelever prøvd hasj i dag enn for ti år siden. Og vi har ingen ferske tall som viser utviklingstrendene.

Norske dopvaner er i alle fall unektelig moderate sammenlignet med andre vestlige land. Om dette skyldes særegne, gjennomtenkte holdninger eller ren provinsialisme er uklart. Andvig mener dopdebatten er veldig provinsiell.

– Dop er så tabubelagt i Norge. På de fleste politikkområder har man en ganske rasjonell politikk i Norge, hvor ingen ting er for grovt eller galt til å sies. Men ethvert forsøk på å snakke rasjonelt om dop blir stemplet som amoralsk.

Andvig røyker så fort og trekker inn så dypt at man blir svimmel av å se på.

– Narkomane har blitt den store «andre», litt som horekunder. De blir sett på som viljesvake.

Sigaretten er røyket opp på noen få minutter.

– Det var for eksempel en fyr som skrev i The Lancet at ecstasy statistisk sett er mindre farlig enn å ri på hest. Mange sånne ting har man ikke lov til å si her i landet.

Det er vanskelig å benekte at det nok vil gå lang tid før Stortinget gjør som det engelske Underhusets vitenskapskomité har gjort. De reklassifiserte i 2006 rusmidler etter hvor farlige de regnes for å være – med alkohol og tobakk over både LSD, khat og ecstasy på lista.

«Herman» synes også det er noe puritansk over norske holdninger til dop. Men han synes provinsialiteten er tydeligst blant brukerne.

– Som med alkohol er det binge-kulturen som gjelder. Man skal proppe i seg mye, men kun ved spesielle anledninger. Selv de som er tilbøyelige til å ta dop vil gjerne finne høytidsanledninger så de kan si «dette er ikke meg, dette er ikke representativt for livet mitt».

Han mener dette understrekes av funnene fra undersøkelser av narkotikainnholdet i kloakken – det går med ti ganger mer ecstasy tidlig i mai enn ellers i året (altså under russetiden).

– Ikke at jeg heller vil se folk ta en stripe etter jobb hver dag, men jeg ser ikke at det skal være så mye bedre å ta dop på 17. mai enn andre dager.

Stereotypier om rave parties, jenter i rosa latextopper og partydop stemmer definitivt ikke lenger.

– Klubbkultur har gradvis blitt mer mainstream. Nå er det akkurat like rølpete på klubb som alle andre steder, sier Andvig.

Jo mer han forteller om fortiden, jo tydeligere blir det hvor annerledes Oslo var i nær fortid.

– Før fantes det klubber hvor folk tok ecstasy og nesten ikke drakk. De hadde lov til å holde åpent langt utpå morgenkvisten fram til i ’99, selv om kranene stengte likt som nå. Etter at skjenkinga var slutt, stengte de kranene på do og solgte Imsdal til 50 kroner flaska.

Istedet tror han de fleste tar dop i små vennegjenger nå, gjerne med høye aldersgrenser så ikke ungdomspatruljen skal få dem i søkelyset.

«Herman» har på den andre siden stort sett dopet seg på fest, etter å ha drukket.

– Dop hjelper for å ta bort den depresjonen som gjenstår uansett hvor full du måtte være. Og for noen som sliter med selvsikkerheten kan dop være en god utvei for å for en gangs skyld føle seg bra med seg selv. En midlertidig utvei.

Imidlertid virker det som at «Herman» har fått like mye hjertebank og paranoia som ekstase og åpenbaringer av dopet. Han snakker om angsten han følte første gangen han tok amfetamin. Kvalmende, irrasjonell og total angst.

– Jeg løp mellom de to utgangsdørene mine for å sjekke at de var låst hele natta.

Slike fenomener er ikke ukjent for Andvig heller.

– Det er lett å bruke narkotika som man gjør iblant med alkohol, altså for å løfte opp. Da faller man også hardere.

Andvig får ikke understreket nok at man må respektere at narkotika er sterke stoffer – tveeggede sverd.

– Det er alltid best å ruse seg når man har det bra, i en setting hvor man er trygg. Det gjelder å sette seg godt inn i det man tar – vær forsiktig med psykedelika om det går schizofreni i familien. Vær forsiktig med hasj om du er manisk depressiv. Det er som med alkohol og depresjon.

Sånn sett var det kanskje ikke så lurt av den ikke akkurat påfallende veltrente studenten å løpe maraton mens han var høy på sopp.

Da 28-åringen begynte å dope seg, var det uløselig knyttet til opprør. Og det er kanskje her retorikken blir uforståelig for streitingene etter ham.

– Det er noe utrolig deilig ved bare å provosere. Det er den følelsen fra du er 15 år og bare vil opponere mot foreldrene dine for opposisjonens skyld.

Dopet ble det beste tilgjengelige virkemidlet.

– Det var det eneste jeg visste foreldrene mine ikke kom til å like, det eneste ingen voksne noensinne vil kunne si at de skjønner. Alle vil alltid ta avstand fra dop, det vil alltid føre til strenge tiltak og nulltoleranse...

– Dop skaper alltid moralsk panikk.

– Moralsk panikk, sa du?

– Ja. Andvig smiler. Han mener vi er ved kjernen av 90-tallskulturen.

– Folk hadde en mye større trang til destruksjon. En ikke-politisk frustrasjon over de ekstremt velregulerte, veltilpassede, presise og kjedelige... Folk tagget jo mer også på den tiden.

Men størst av alt var samholdet som oppsto i en liten gruppe som var forholdt seg så uforsonlig til verden rundt dem.

– Du tar dop i en liten vennegjeng du blir veldig tett sammenknyttet med. Du måtte planlegge lenge i forveien, dra og møte en fyr på Mortensrud, vente der i en evighet. Holde ting hemmelig. Vi var utrolig solidariske.

Han ser godt hvorfor dette ikke appellerer til den nye generasjonen:

– Unge i dag er kanskje ikke så opptatt av tett samhold? Virker som om det går mest i nettverksbygging. Smilet har blitt et glis.

– På den ene siden tar jeg studiene alvorlig, har et over gjennomsnittlig godt forhold til foreldrene mine, og er en ansvarsfull ung mann, sier «Herman».

På den andre tok han inntil nylig amfetamin i helgene. «Herman» snakker om hvordan han faller midt imellom de to generasjonene som har blitt karikert i det siste, at han er halvt ironisk og halvt alvorlig. Ambivalensen er tydelig helt ned til hårsveisen, som akkurat har gått fra å være skrikende alternativ til hipp og striglet. Og den er tydelig når han forklarer hvorfor han aldri har flippa helt ut på dop.

– Du klarer å beholde en ordinærhetsfølelse selv når du føler deg udødelig. Selv om du er så dopet at føler du er i en slags unntakstilstand for deg selv, gjelder de samme reglene for hvordan du er mot andre.

Andvig går faktisk mest på ting som gir ham konsentrasjon og kontroll. Men det aller beste er når dopet gir ham en opplevelse.

– Hvis du tar dop når du har det bra, i en situasjon hvor du er trygg og bare kan leve deg inn i rusen, da er det morsomst. Enkelte ting er virkelighetsforsterkende, på psykedelika er hele synsfeltet utvidet som om du tar inn musikk. Det er abstrakt og assosiativt, men på en måte som er vanskelig å få inn i semantikk. Ikke at jeg vil anbefale det.

– ...eller, jo det vil jeg.

Powered by Labrador CMS