Spellemann på maktjakt

– Nå blir jeg liksom spillnørden som appellerer til gutta på mat-nat.

Heikki Holmås, stortingsrepresentant og kandidat til ledervervet i SV, stusser litt på hvilken målgruppe han er i ferd med å sikte seg inn mot.

I et mørkt hjørne av spillbutikken og nerdemekkaet Outland i kvadraturen, guider Heikki oss gjennom reoler som bugner av brettspill, rollespill og dataspill. Axis and Allies, Dungeons and Dragons, sverd og middelalderkofter er ikke ukjent territorium for ham. Å neida – Heikki har vært her mange ganger før.

– Vi spilte denne typen ting. «Menace of the Icy Spire». Ser du?

Utviklingsløpet bør være kjent for de fleste. Det som begynte uskyldig med en gjennomlesning av Ringenes herre, endte i en livslang fascinasjon for rollespill og avanserte brettspill for SV-politikeren.

I flere år tilbrakte Heikki og en håndfull medentusiaster fredagskveldene fordypet i en fantasiverden av drager, dverger, trollmenn og magi. Heikki beskriver det hele som et slags ur-World of Warcraft, der man hele uken kunne gå og gruble på neste fredags omgang.

I dag, et kvart århundre senere, er han nesten spillnykter.

– For det første har jeg ikke tid, for det andre vet jeg at jeg blir hektet. Hadde jeg vært 13 år i dag, hadde jeg sittet på World of Warcraft konstant, sier han.

«SV-duellen Heikki taper», «Ingen fylkesledere støtter Holmås», «Holmås nekter å gi seg». De siste ukene har avisstativene sunget Heikki blues. Om han har tonet ned spillingen, kan det altså se ut til at han får spenningskompensasjon i politikken.

– Jeg stiller hvis partiet vil ha meg. Jeg har alltid sagt ja til det partiet spør meg om, sa Heikki til Dagbladet, kun minutter etter at SV-leder Kristin Halvorsen meldte sin avgang på valgkvelden i september.

Spørsmålet er om SV, partiet som for tiden ligger og vipper på sperregrensen, vil gripe den muligheten. I følge avisenes meningsmålinger og rundspørringer er det nemlig Audun Lysbakken, purung statsråd, SV-nestleder og pappapermitør som ligger best an til å overta ledervervet om noen måneder.

Men, det har flagret rundt ørene på Heikki før. Både i 2001 og i 2009 klarte bergenseren å snu nominasjonsstrider der utgangspunktet så mørkt ut.

«Ultrasosial» og «duracell-kanin» er karakteristikker som går igjen når venner og bekjente skal forsøke å forklare suksessen.

– På skolen var jeg vel det man kaller litt propell. Tilbakemeldingene fra skolen gikk sakte, men sikkert fra «Heikki snakker i timen, til «Heikki er urolig i timen» til «Heikki bråker i timen», forteller han og ler.

Det bar frukter for 68er-barnet Heikki. Ved siden av de nevnte kognitive avstikkerne til vikingtiden og høymiddelalderen, vanket det ikke bare utmerkelser i buekorpset og elevorganisasjonsverv. Det ble etter hvert også lederstilling i Sosialistisk ungdom (SU) på den energiske bergenseren.

Heikki stilte naken på en valgpamflett, og gikk inn for ølsalg døgnet rundt. SU var i slaget. Men da en ny leder skulle etterfølge ham i 1999, ble det med ett litt mindre halloi i ungdomspartiet. Striden delte SU i to – mellom de som støttet den moderate kandidaten Inga Marte Thorkildsen og de som støttet den langt rødere, og til slutt også seirende, Kari Anne Moe. Ryktene sier at stemningen mellom Heikki og Audun, som befant seg på henholdsvis høyre- og venstrefløyen i partiet, var så dårlig i kjølvannet av lederstriden at de knapt kommuniserte i det følgende året.

Artig nok kan kanskje Heikkis erfaring som hirdmann og evnukk i et harem, altså som deltaker i rollespill, forhindre at noe liknende skjer i fremtiden.

– Fra rollespill har jeg selvfølgelig lært å spille roller. Men også hvor viktig – hvor utrolig viktig det er å holde gode personlige relasjoner mellom folk.

– Bare tenk deg, i SV eller andre steder: Det aller meste klarer vi å bli enige om. Men det er klart at hvis det er dårlig stemning mellom folk, skjer det mye lettere at en politisk uenighet får store dimensjoner.

Heikkis konfliktforhindrende metoder i sin tid som SU-leder, kunne neppe beskyldes for å være populistiske.

– Jeg sa: «Vi skal ha ingen klining i styret, og ingen klining nedover i organisasjonen.» Det var mine to viktigste ledelsesprinsipper. For det blir bare styr med sånt, ikke sant. Hehehe.

Heikki knegger hjertelig over brikker og spillkort. Der man kanskje kunne forventet en gryntende Steve Urkel-latter, ler Heikki mer som en tjuagutt som nettopp har sprengt en postkasse.

– Du må vel ha lært noe av all denne spillingen?

– Jeg har vel ikke lært noe mer av dette enn av livet generelt, men det er jo klart at – jo. Man lærer noe om hva som er rimelig i forhandlinger for eksempel. Diplomacy er det muliges kunst.

I Diplomacy, et favorittspill han deler med Kennedy-brødrene, får Heikkis indre imperialist utfolde seg fritt. Spillet simulerer Europa før første verdenskrig, og er først vunnet når verdensdelen er beseiret, eller de andre spillerne utslettet.

– Det handler om å overbevise noen om at de har mer å tjene på å alliere seg med deg enn å alliere seg med noen andre, forteller han.

– Det handler også om å komme seg ut av en håpløs situasjon, når du er invadert fra alle kanter og likevel slipper unna med det.

Noe må politikeren ha lært fra brettspilleren, eller omvendt. Forhandlingsevnen er nemlig noe av det som fremheves som Heikkis politiske styrke. Tilfeldigvis er han både norgesmester og europamester i Diplomacy.

En Outland-ansatt har slått seg ned på spillbordet ved siden av oss, og følger nysgjerrig med på statsmannen som sorterer sukker- og bomullsbrikker foran seg.

– Jeg håper bare du lærer av Diplomacy, og ikke av Junta, sier hun.

– Ehehe. Jo, jeg har vel spilt Junta også, skynder Heikki seg å si.

– Det er veldig gøy noen ganger, og så er det ikke så gøy lenger. Eh...

Han trekker litt på det.

– Junta er et spill der målet er å sørge for å stikke av med mest mulig bistandspenger til din hemmelige konto i Sveits. Det er hele poenget.

– Du velger ikke dine spill ut ifra hva som er politisk korrekt?

– Neineinei, herregud! Du velger deg de spillene som er gøy.

Og det gjør Heikki. Han gjør de tingene han synes er gøy. Det er kanskje også slik mange kjenner ham.

Heikki var nemlig fyren som iførte seg Brann-skjorte på Stortinget da bergenslaget vant seriegullet, og som rappet fra talerstolen ved samme institusjon. Han var også den folkevalgte glagutten som grodde porno-bart og trakk i hvit dress, og som nylig var han å se som ivrig deltaker i «Fangene på fortet» på TV3.

Noe Heikki er mindre kjent for, er sommerjobben han hadde i Bergen på slutten av 90-tallet.

Sommeren før Heikki skulle ta fatt på økonomistudier på NHH, kunne noen av gamlekarene i buekorpset nemlig informere om at en jobb som bossmann (søppelmann, journ.anm.) var ledig.

– Jeg sa ja. Det var kult det. Jeg var den syngende bossmannen, proklamerer han.

Sommeren 1999 var det «Mambo nr. 5» som herjet på radioen. Heikki lener seg frem over bordet, fisker frem crooner-stemmen og knipser i vei.

– «A little bit of Monica in my life» synger han.

– Vi gikk bak der og sang – tømte boss. Vi hadde det sjækkt!

Han skoggler.

– Det lukter jo skikkelig dårlig. Men det går en dag eller to, så blir du vant til det.

– Hver gang jeg sykler forbi bossbiler nedover i Tøyengata eller andre steder nå, så smeller det inn positive sommerminner fra den sommeren.

– Du var også...

– Bartender, ja. På Mono. Jeg hadde egentlig lyst til å bli bartender tidligere, for jeg syntes det var kult. Og det gjorde jeg. Da jeg begynte på Stortinget og flyttet til Oslo igjen i 2001, gjorde jeg det for å ha et miljø på utsiden. Det var veldig, veldig ålreit. Jeg traff mange venner som jeg fortsatt har kontakt med.

– Men var det ikke slitsomt?

– Jo, og derfor sluttet jeg.

Venner og bekjente berømmer hans evne til å gå rett fra nachspiel til avgiftsinnstillinger og boligtilskudd. Men å jobbe til fem-tiden om morgenen på rockebulen Mono, for så å møte på Stortinget fire timer senere, ble i meste laget til slutt. Selv for Sandvikens blonde energibunt.

– Det var jo helt barbari. La oss si det sånn – i dag hadde jeg ikke taklet det i det hele tatt, men den gangen taklet jeg det. Jeg var tross alt ti år yngre.

– Du er glad i en fest?

– Jaa. Jo. Jeg arrangerer for eksempel alltid en svær bursdagsfest som varer fra klokken tre til tre. Da kommer alle barnefamiliene først, og så kommer resten etter hvert. Så det er helt riktig det, jeg synes det er gøy med fest.

– Du har funnet på mye sprell opp gjennom. Kan det ha bidratt til at du betraktes som litt useriøs?

– Ja, det tror jeg, sier han med et halvt smil.

– Synes du det er kjipt?

– Ja, altså. Det e sånn det e. Jeg er en fyr som liker folk, og som liker å ha det gøy.

– En av de tingene som er viktig når vi skal få SV opp fra et dårlig valgresultat, er også å sørge for at vi oppfattes som et humørfylt parti. Det tror jeg er helt avgjørende for at folk skal gidde å være med og engasjere seg.

– Har det vært litt mye alvor i SV?

– Neida, det er mange som har fått til mye morsomt. Jeg bare sier at hvis jeg blir leder, så skal det være mitt SV.

– Folk som kjenner deg beskriver deg som utrolig kunnskapsrik. Blant annet skal du ha fordypet deg noe voldsomt i landbruksoverføringer. Er det en side ved deg som har kommet nok fram blant folk flest, tenker du?

– Det er artig at du spør. Det er litt sånn at mange politikere holder seg til overskriftene, men jeg vet at djevelen ligger i detaljene. Detaljer er dritviktig!

Heikki liker åpenbart spørsmålet, og fremfører et lengre resonnement om boligtilskudd, vannkraftverk og kjøpsavgift for hybriddrosjer.

– Så det er helt riktig, det er det sikkert mange som ikke vet om. Men ja, sånn jobbar eg, tilføyer han fornøyd.

– Det sies også at din styrke ligger i at du er pragmatisk og praktisk orientert. Er det noe av det som skiller deg fra Lysbakken?

– Nei, det får være opp til andre å vurdere. Men ja, jeg er i hvert fall veldig praktisk.

Tiden begynner å bli knapp – det er bare minutter til Heikki skal ikle seg sin babyblå sykkelhjelm og frese opp til Marienlyst for et intervju i NRK.

– Det er sikkert summen av mange ting som utgjør forskjellen på meg og Audun. Men nå må jeg gå!

Heikki styrer bestemt mot utgangsdøren, sjarmerer spillfolket på veien ut og besvarer spørsmål simultant.

– Har du noen plan for hvordan du nå skal ta innersvingen på Lysbakken?

– Altså, vi er jo gode venner. Dette handler mer om hva SV skal være, avleder han.

– Jeg synes vi skal være et folkelig parti, og som jeg sa, et humørfylt parti. Vi skal også være mye tydeligere.

Han tror det kan være noe av grunnen til at SV tapte stemmer til Miljøpartiet de grønne ved kommunevalget.

– Uten de konkrete forslagene, er det ingen som tror på SV.

– Men nå MÅ vi gi oss, insisterer han.

– Ett siste spørsmål mens du låser opp sykkelen.Stemmer det at du har spydd på Audun Lysbakken en gang?

– Hæhæhæ. Ja, det er riktig. Det viser vel bare at vi er gode venner.

Heikki humrer over sykkelkarosseriet.

I 2004 befant han og Lysbakken seg på World Social Forum i India. Der spiste de de samme rekene og fikk den samme magesjauen.

– Så spydde vi annenhver gang i en bøtte til det ikke gikk å spy annenhver gang lenger. Hehehehe! Det var meg som måtte tømme bøtten da.

– Dere har hatt deres ups and downs sammen?

– Det har vi. La oss si det sånn – jeg tror aldri jeg har gått så sakte bortover en strand for å spise to ristede loff som det jeg gjorde sammen med Audun Lysbakken.