Salmer fra kjelleren

– Det tar seg nok opp etter hvert, sier den sympatiske blondinen bak disken, idet hun jekker den første klosterbryggede snobbeølen.

– Fjøsfest er alltid gøy. Og så blir det kuvelting. Velter du kua, så vinner du en hatt.

Det er med et smil om munnen og forventning i kroppen at vi setter oss ned på tre av de rundt hundre sadistisk vonde stolene og begynner å drikke. På bordet er tre notatlapper spredt utover: en for stemning, en for musikk og en for utvalg. Den siste er i ferd med å fylles opp med kjappe skriblerier og smilefjes. Utvalget er «ren klasse», og prisene er «bare yes!». Variert og studentvennlig, med andre ord. Alle er imponert. Få steder får du høydepunkter av internasjonal bryggekultur for vel under femtilappen. Dette alene er grunn nok til å tilbringe en del tid her. Personalet er smilende, engasjerte mennesker som åpenbart koser seg i vervet. De har strødd tørket løv og granbar over gulv, bord og bar for å overbevise oss alle om at opplevelsen er virkelig. Det står et par paller i hjørnet, med en spade kilt imellom. Det er så stygt at det blir morsomt. Det funker.

Etter godt øl og kompisaktige bartendere tar det dessverre fort slutt på høydepunkter. Musikken, for eksempel, kveler alt av stemning og gjør det vanskelig å kommunisere uten individuelle megafoner. Vi bruker flere minutter på å diskutere hvordan vi best kan formidle akkurat hvor horribel musikken som herjet Helga Engs hus på fredag kveld faktisk var. Det var mange fargerike forslag på lappen. En gjest sa det var et «tverrsnitt av musikkhistoriens største syndebukker, innenriks og utenfor, som skal først opp mot veggen når revolusjonen kommer».

– Noen må purre på kua! ropes det fra to bord bortenfor når klokka slår tolv, og vår nåværende gjest, en litt brautende biologstudent kalt Jonas, tar umiddelbart ansvar.

– Kua er sliten, sier Jonas når han returnerer.

Han virker genuint skuffet.

Ja, det viser seg at fyren som skulle fylle kostymet er sliten etter fotballtrening og kansellerer, til sukk og stønn fra rastløse, utålmodige og nå relativt animerte gjester. Det blir ingen kuvelting. En ukjent heltinne fyller heldigvis rollen og gleder oss i en ti minutters tid med gøy og skuespill. Vi får dessverre ikke velte henne, selv om mange spør. Men det var da noe.

Så er Kjeller’n verdt å besøke? Det er en strek i den usedvanlige slanke regninga her. For prisen av billig, særs god øl og vin – samt hyggelige bartendere – får du glisne lokaler og den verste musikken i verden, men ikke la det hindre deg i å ta turen innom Helga Engs hus for en liten en før du drar videre. Det er i alle fall det som står på lappen.

Stemning: D

Den generelle stemningen ligger i krysningspunktet mellom en bankfilial og en post-apokalyptisk kantine. Det gode utvalget til polpriser hever den hakket over tolererbart, til tross for konsekvent forferdelig musikk.

Sjekking: B

Bra, for menn primært. Vi regnet ut at rundt 70 prosent av klientellet var unge, feststemte studiner. Universitaspanelet kom i kontakt med flere, men kan ikke skryte av ferske hakk i sengestolpen. Dessverre...

Lokale: D

Lokalet er for stort og uoversiktlig, møblementet er designet av besatte kiropraktorer, og taket er fullt av løse ledninger og henger urovekkende lavt. Lokalet krever et heltemodig inntak av børst for å fungere, men det siste vil ikke føles som et problem for noen.