2011-09-07

200-åringen Universitet i Oslo har den siste tiden satt fokus på fremtredende personer med tilknytning til universitetet. Men av en eller annen grunn har de glemt å fortelle om Norges første professor i psykiatri.

Ragnar Vogt het han, og kom fra Tvedestrand. Han var legeutdannet, hadde en velfrisert mustasje, og ble i 1914 utnevnt til Universitetet i Oslos aller første professor i psykiatri. Han var svært aktiv i avholdsbevegelsen, og antakelig glad i turer i skog og mark.

Dessuten gikk han inn for livslang internering av personer med uønsket arvemateriale. Som det står i Vogts bok Arvelighedslære og Racehygiene fra samme år han ble professor ved universitetet:

«Det er ingen grunn til å nekte de svake kjærlighetens trøst og hjelp, men rasehygienen har interesse av at disse individer til en viss grad unngår at få avkom.»

I fjor utga forfatter, filosof, litteraturkritikker, og seniorrådgiver i Statistisk sentralbyrå Espen Søbye en murstein av et arkivstudie om overlege, asylbestyrer og rasehygieniker Johan Scharffenberg, og i bokens rikholdige register er Ragnar Vogt nevnt en rekke ganger.

I et knøttlite kontor på SSB, der all ledig veggplass er viet bokyller, plansjer og grafer, sitter Søbye og forteller om psykiatrifagets spede barndom i Norge.

– Ja, altså. Vi fikk jo en sinnsykelov i 1848, og den var, for sin tid, veldig liberal. Loven var preget av datidens revolusjoner og menneskerettighetstanker, og det ga seg et bestemt utrykk: Nemlig at alle psykiatriske pasienter skulle bli sett på som helbredelige, og at forholdene på asylene skulle vise og inngi de syke menneskeverd.

– Og loven fungerte i praksis?

– Nei, nei! Den gjorde jo ikke det. Men før 1848 ble sinnsyke bare stua ned i kjellere eller på institusjoner. Altså livslang oppbevaring helt uten forsøk på behandling. Loven var i så måte et framskritt selv om praksisen ikke helt klarte å leve opp til teoriene.

Men så kommer vi til poenget her, sier Søbye som nå har snakket seg over 60 år frem i tid.

– Det psykiatrisynet Vogt sto for innebar jo nettopp en dehumanisering av psykiatriske pasienter. De blir altså fraskrevet sitt menneskeverd samtidig med at psykiatrien blir et akademisk fag og får sitt første professorat på universitetet. Jeg finner det veldig paradoksalt, og det bryter med alle forestillinger og forventninger vi har til akademia.

Men nå skal dere høre, sier Søbye, som etter å ha gravd i arkiver i omtrent et decennium har mye på lager.

Søbye ser seg ut en stabel bøker og fisker frem en brun, slitt fille av en bok som bærer Ragnar Vogts navn.

«Som før nevnt inngår hospitalisering av syke og invalider, samt fri sykepleie, som et ledd i et gjennomtenkt rasehygienisk program», leser Søbye, som gjerne utbroderer.

– Og asylet ble ikke brukt som et sted hvor folk skulle bli friske. Det var et sted man skulle oppholde folk for at de ikke skulle få barn. Det innebar med andre ord livslang internering ut fra en rasehygienisk tanke om at det var til samfunnets beste at disse folkene ikke forplantet seg.

– Og de folkene var?

– Det var dem de oppfattet som sinnsyke. Men ikke bare det. Det var åndsvake, epileptikere, alkoholikere, og en rekke andre grupper. Vogts syn står for en total dehumanisering av disse gruppene, og det er med andre ord en konsentrasjonsleirtanke som overtar som en begrunnelse for asylet. Pasientene skulle ikke tilbake til samfunnet. Men nå kommer de virkelig vanvittige uttalelsene. Hør her.

Søbye leser videre i Arvelighedslære og Racehygiene:

«Noen likhetstanke kan det fornuftigvis ikke bli tale om i denne sammenheng. Det sømmer seg ikke for en blond, blåøyet intelligent nordbo, at fornedre sitt arvestoff gjennom ekteskap med en neger.»

– Og vent litt nå, det er enda mer her.

«Heller ikke kan der inrømmes de lavere raser så utstrakt stemmerett, at den felles stat risikerer å bli styret etter lavverdite hensyn. De lavereverdige raser må også finnes seg i at overta den slags enklere arbeider, som passer for deres evner.»

– Dette skrev Ragnar Vogt i 1914. Altså det samme året han begynte ved Universitetet. Og da tenker jeg først og fremst: Det er veldig rart at en så tydelig rasist kan bli oppnevnt til professor i psykiatri.

– Ble han møtt med motbør fra noen andre på universitetet?

– Nei, ikke det jeg kjenner til, men det var jo mange som ikke trodde på dette her med rasehygiene. De som kunne litt om genetikk, statistikk og sansynlighetsregning, som Otto Lous Mohr og Kristine Bonnevie, trodde ikke noe på det. Blant annet fordi det ble regnet ut at hvis man skulle redusere tilfellene av sinnsykdom fra tre av tusen, til én av en million, så måtte man drive å systematisk sterilisere folk i 934 generasjoner. Altså borti tredve tusen år! De så jo at det ikke hadde noe særlig for seg.

– Men hvordan kunne da en professor i psykiatri ture frem rasehygieniske ideer, og til og med holde forelesninger om det?

– Nei, altså, det vet jeg ikke, og det er veldig ille at det var sånn. Men det vi snakker om nå er perioden frem til første verdenskrig, ikke sant?

Og vi holder oss til det, sier Søbye som idet setningen dør ut bestemmer seg for at vi ikke skal holde oss til det likevel.

– For det videre perpektivet er jo følgende: Det ble slått fast som en kjennsgjerning etter granskningen av lobotomi i Norge at lobotomi ble utført på vanskelige pasienter. Og vanskelige pasienter var sånne som var brysomme. Og det går jo an å sette opp som en hypotese at en person som var anbrakt i asyl fordi vedkommende ikke skulle få barn, altså av rasehygieniske grunner, ville være brysom. Og selvfølgelig hadde all grunn til å være brysom.

– Og hva om, ikke sant, sier Søbye.

– Hva om det er tilfelle at enkelte av dem som ble lobotomert faktisk var innsatt i asyl av rasehygieniske årsaker? Da har det jo ikke bare vært sånn at det var naive vitenskapsmenn som trodde på dette her og var desperate etter å hjelpe de syke. Da har det faktisk foregått virkelig fæle greier. Det er ren horror.

– Men er det noen indikasjon på at det faktisk har foregått?

– Det må jo undersøkes, men det har ikke blitt gjort fordi diskusjonen om rasehygiene har dreid seg veldig mye om sterilisering så langt. Omfanget av bruken av institusjoner og asyl til å sperre folk inne er ikke undersøkt. Men det burde absolutt gjøres. Det er flere eksempler i kildematerialet mitt på at personer har blitt sperret inne, blant annet på Gaustad, av rasehygieniske årsaker. Hvilket klart var i strid med sinnsykeloven.

– Og nok en gang det paradoksale faktum at dette skjer samtidig med at psykiatrien blir et akademisk fag. Og i denne sammenhengen synes jeg godt det bør nevnes at det i Norsk Biografisk Leksikon er en stor omtale av Ragnar Vogt hvor denne delen av virksomheten hans er ikke nevnt i det hele tatt. Medisinens historie er en forskjønnet utgave og skrevet av nettopp professorer i medisinens histore.

På Universitetet i Oslos nettsider gir et søk på Ragnar Vogt syv treff. Kun ett av de kommer inn på rasehygiene, og det eneste man får vite er at han og andre professorer, deriblant Kristine Bonnevie, tok avstand fra de mer kjente rashygienikerene Jon Alfred Mjøen og Halfdan Bryn.

I Store Norske Leksikon er det også sparsomt med informasjon, men det står blant annet:

«Hans tallrike artikler i medisinske tidsskrifter og ikke minst hans lærebok, Noen hovedlinjer i medicinsk psykologi og psykiatri, preget innstillingen til det slektledd av leger og psykiatere som var hans elever.»

Inne på det trange kontoret på SSB forsøker Espen Søbye å svare på hvorfor rasehygienisk tenkning hos fremtredende akademikere har blitt feid under teppet.

– Jo, ja, altså. Nei det er vanskelig å si. Men asylene utgjorde jo en lukket verden der kun de aller færreste har innsyn. Det blir til at man lukker seg overfor omverdenen og nødig gir andre adgang. Dermed så forsvarer man seg selv. Det blir sånn.

– Tror du det formet psykiatrien i Norge at Vogt var den første professoren i faget?

– Ja, det må det jo ha gjort. Altså det er klart. Ja, helt klart.

Godt å vite, da, at da Vogt døde 72 år gammel en januardag i 1943, kunne nekrologen i Morgenbladet fortelle at Vogt hadde vært «en intellektuelt og etisk høytstående personlighet.»

Anders Fjellberg