INTELLEKTUELL PENDLER: Aslak Nore er indignert over at Universitetsbiblioteket ikke holder døgnåpent, som i New York. Da er det godt han kan ta sykkelen ned til Gyldendal.
INTELLEKTUELL PENDLER: Aslak Nore er indignert over at Universitetsbiblioteket ikke holder døgnåpent, som i New York. Da er det godt han kan ta sykkelen ned til Gyldendal.
MY BEAUTIFUL DARK TWISTED FANTASY: Nore har bare ett eneste album på dataen sin, av rapperen Kanye West. -- Han synger: «Never was much of a romantic / I could never take the intimacy». Det kjenner jeg meg igjen i, sier han. -- I tillegg skjønner Kanye at du trenger pågangsviljen mye mer enn talentet om du skal lykkes.
MY BEAUTIFUL DARK TWISTED FANTASY: Nore har bare ett eneste album på dataen sin, av rapperen Kanye West. -- Han synger: «Never was much of a romantic / I could never take the intimacy». Det kjenner jeg meg igjen i, sier han. -- I tillegg skjønner Kanye at du trenger pågangsviljen mye mer enn talentet om du skal lykkes.

Anekdotisk bevis

Aslak Nore (33), sønn av Kjartan Fløgstad og barn av 90-tallet, leser samfunnet gjennom sitt eget liv. Nå skulle han ønske det begynte litt senere.

– Folk som tror at multikulturalismen går i feil retning, aner ikke hvordan det var på 90-tallet, sier Aslak Nore på trappen utenfor Majorstuhuset.

Forfatteren og ekssoldaten, som er mest kjent for å ha beskrevet det nye Norge gjennom en eneste stor fotballanalogi, og for å ha slått til Simen Sætre på en bokdebatt, høres ut som en ny mann. Men han ordlegger seg fortsatt som om vi sitter i en guttegarderobe.

– Da var en pakistaner en drosjesjåfør eller en som solgte øl til mindreårige på den lokale kiosken – en «feit pakkis». Nå er det en dritfin medisinstudine, liksom. Det var knapt innvandrere på Blindern da jeg gikk der.

Nore formidler ikke sin nye livsinnsikt på et tilfeldig valgt sted. Vi er på sykkeltur gjennom hans Oslo, og Majorstukrysset var arnested for et minne som har voldet vanskelige tanker i det siste.

– Vestkantgangsterne hadde sitt tilholdssted her. De møttes her i helgene og reiste oppover i åsen sammen med byvankerne fra drabantbyene.

Blant gjengmedlemmene var taggeren Anders Behring Brevik, som 15 år senere beskrev miljøet i detalj i sitt manifest. For Nore var det skjellsettende å se scener fra sin oppvekst, komplett med navnene på folk han kjente, beskrives «på sitt perverse vis» av terroristen.

Nore beskriver et Oslo hvor ran var et «sentralt overgangsritual, nesten på linje med konfirmasjon og ditt første kyss». Et Oslo hvor man gikk Tægging, fyll og fravær i stedet for Tegning, form og farge, og hvor det fortsatt fantes rester av nynazisme på Nordstrand og Karihaugen.

Er Nore del av en traumatisert generasjon? Nei, den slutningen blir for selvmedlidende for ham. Men i lys av den siste tids hendelser virker det som noe skurret likevel.

– For første gang har jeg begynt å tenke: «Faen, jeg skulle jo vært 15 år yngre!» Da hadde jeg kanskje blitt en skikkelig fyr og meldt meg inn i AUF da jeg var 18 i stedet for å skrive nihilistiske ting om kulturoslo til jeg var tjuefem.

Sykkelturen 33-åringen har insistert på utvikler seg til en ganske selsom intervjusituasjon et sted mellom Majorstua og Sagene, nær der Nore vokste opp. Man skal være ganske godt trent i bysykling for å klare å følge ham der han smetter mellom bilene som venter på grønt.

I oppoverbakke langsmed Akerselva ebber samtalen ut, og uten et ord går vi over i et underforstått spurtoppgjør.

Selv om vi har fått høre at sykkel er den nye greia hans, har ikke Nore blitt rammet av den samme treningsnarkomanien som jappetidsungdommen før ham. Der Kjetil Rolness formodentlig ville trukket i trange sykkelshorts på et dollarglis av en konkurransesykkel, har Nore khaki-klær, bomullsskjerf og to ringer i venstre øre, som om han nettopp kom hjem fra backpacking i 1999.

Sykkelen er gammal og støgg. Formodentlig er det 90-tallsbarnet i ham som ikke kan kompromisse med en viss ironisk distanse. Men spurte skal han.

– Ole Martin (Ihle, bestevenn og programutvikler for «Hjernevask», journ.anm.) hevder det finnes forskning som viser at gangfart er proporsjonal med levetid. Det er betryggende, roper Nore med tre meters forsprang.

Ting har alltid gått fort for Aslak Nore. Tidlig i 30-årene har han allerede rukket å gå fra journalist til forfatter, og har i tillegg jobb som dokumentarredaktør i Gyldendal. Han har vært fotballspiller, soldat i Telemark Bataljon, hjelpearbeider i Guatemala, Fulbright-student, og krigsjournalist.

Men som vennene hans spøkefullt påpeker er det spenningsfylte livet et skalkeskjul for en langt kjedeligere virkelighet: Aslak Nore har ekstremt mange bibliotekstimer på samvittigheten. Nore har fortsatt lange dager på Universitetsbiblioteket, og drar motvillig til Gyldendal-kontoret om kvelden fordi biblioteket ikke har døgnåpent som i New York. Livserfaringen tilfører bare de nødvendige anekdotene.

– Noen tror de kan skrive basert på rent talent eller kulturell kapital. Det går en stund, så stopper det. Min styrke er at jeg jobber mer enn de andre. Jeg har alltid vært del av ganske macho konkurransemiljøer. Da jeg begynte å skrive i 24-årsalderen forsto jeg at dette var jeg ganske flink til, samtidig som jeg brukte jeg disiplinen jeg hadde lært i fotballen og militæret.

Taket til Fysikkbygningen på Blindern har ikke endret seg så mye siden Nore satt der på taket for en del år siden og klinte med ei dame han ikke vil navngi. Da hadde han etter noen år som samfunnsgeografi- og sosiologistudent endelig kommet inn i Blindern-miljøet – nå ble han invitert på de riktige festene og nå fikk han kline med de fine damene.

– Den narsissistiske følelsen av å være en «somebody» på Blindern var god, sier Aslak på en Oslo-dialekt innflyttere faktisk ikke klarer å imitere – voldelige konsonanter, dvelende vokaler.

Det var på denne tiden han var i mest alvorlig fare for å henfalle til petitnihilisme. Han skrev lange Samtiden- og Klassekampen-artikler om Natt&Dags fallitt, og var oppriktig opptatt av det.

– Det er bedre å sitte i forsetet enn i baksetet, sier han om forfatterskapet sitt.

– Bedre å være forfatter enn kritiker, liksom. Hvis du skriver den boka, så setter du dagsorden. Hvis du anmelder den, så er du... en mislykka forfatter. Som William Somerset Maugham sier: Selv udrikkelig vin kan bli utmerket eddik.

Nore humrer.

– Det er ikke kritikeren som drar damer. Baksetepassasjeren setter ikke dagsorden.

Det er kanskje en livsnødvendig holdning hvis du skal tåle så mye dritt som Nore har fått kastet etter seg.

«Hvorfor skal offentligheten belemres med Aslak Nores åpenbare kaos? Hva er dette symptom på? Jo, en offentlighet som honorerer den som driver vedvarende relansering av seg selv og sin private agenda...», skrev Rune Slagstad i 2004 over en helside i Dagbladet med tittelen «Symptomet Nore».

– Det var vondt. Jeg var tjuefem. Rune Slagstad hadde vært en familievenn siden oppveksten. Det var fælt, men kritikken var jo jævla god, óg.

Nore har en forbausende hardhudet og lite indignert holdning til norsk offentlighet. Liksom han klarte å ta Slagstads kritikk til seg, beskriver han samfunnsdebatten som «rettferdig». Så etter å ha fått kritikken flyttet han til USA og jobbet livet av seg.

– «En dag skal jeg vise dem», liksom. Et sunt lite hevnmotiv tror jeg alltid er bra. Som Notorious B.I.G sier, «this album is dedicated to all the teachers that told me I’d never amount to Nothin’. Gjør du noe bra, får du stort sett betalt for det i det lange løp. I det siste har jeg merket at stemningen har snudd og folk blitt mer positive.

Vi er på Sagene og stirrer ut av et kafévindu. Aslak snakker om følelsen av å se på byen på en ny måte.

– Når du har vært borte lenge, så har du ikke mer enn en kort stund – kanskje et par timer, kanskje et par dager – hvor du ser Oslo helt annerledes. Jeg har alltid vært veldig glad i de timene eller de dagene, de er verdifulle for å se Oslo utenfra på et eller annet vis.

Sagene er også der mange av Aslaks anekdoter, de han har bygget en halv forfatterkarriere på, kommer fra. Det er rett ved Nordre Åsen, hvor han spilte fotball med en innvandrer som senere medvirket i NOKAS-ranet.

Det er ingen tvil om at Nores personlige erfaringer med «innvandrere» er skjellsettende, men trenger slutningene han drar fra det gjøre større inntrykk enn den religiøse oppvåkningen onkelen din får etter å ha overlevd en kreftdiagnose? Nore, Ihle og Eia har jo forfektet en slags nypositivisme, bør ikke det være nok til å si i kor som Marte Michelet sa det: «Greit nok med personlige anekdoter, men hvor er tallene som beviser det?»

– Ekstremistan-tesen om at det flerkulturelle Norge blir mer ekstremt på godt og vondt, lar seg lese på en rekke statistikker. Minoritetsbefolkningen er overrepresentert i begge ender av utdanningsstatstikken, blant dem som begår den groveste volden og dem som aldri gjør noe galt, etterkommere er overrepresentert på landslaget i fotball og blant foreldrene som aldri stiller på dugnad. Sånne ting.

– Jeg er en fyr som roter meg borti mye rart, og har mange rare anekdoter. En sånn som alltid ble med på siste nachspiel – selv om jeg aldri var den sprøeste.

Likevel er han en standhaftig forsvarer av anekdotene i den politiske debatten.

– Det er farlig å ikke bruke anekdotisk bevis i politikken – da mister man virkelighetskontakt.

Æresdrap er kanskje litt utenom det vanlige, men de fryktede byvankerne fra 90-tallet er en generasjonserfaring.

Uansett har Aslak Nore innsett at han dypest sett er en mann av bøker og en «politisk novise». De siste årenes storm har tydelig tatt på.

– Jeg er ikke så glad i polemikk som folk tror. Hvis du er politiker og det stormer, har du alltid partiet i ryggen. Som forfatter står du ekstremt alene når det blåser. Det er menneskelig, da, å føle at alle er mot deg.

Nore fester blikket utenfor vinduet igjen.

– ... men du kan ikke bry deg for mye om hva folk synes heller, sier han muntert. Aslak har nemlig en ny plan.

– Det ligger en enorm litterær sprengkraft i å beskrive min egen by, å fylle den mentale topografien til stedet jeg vokste opp med mening.

Derfor skal han sjøsette en hemmelig agent i bokform – Aslak Nore, sønn av Kjartan Fløgstad, skal prøve seg som fiksjonsforfatter.

– Og det er ikke utenkelig at karakterene kommer fra den hovedstaden jeg vokste opp i. At de hang med taggerne på Majorstukrysset tidlig på 90-tallet...

– For første gang har jeg begynt å tenke: «Faen, jeg skulle jo vært 15 år yngre!»