FOTO: Kristian Ridder-Nielsen

Noen ganger er alt helt nytt og nervene ligger nærmest utenpå. Jeg er nervøs og vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Andre ganger vet jeg godt hva jeg får, det er bare å gi seg hen. Spenningen kjennes i hver eneste fiber i kroppen før jeg finner min plass og alt ligger til rette for en sjelsettende opplevelse. Jeg skjelver av fryd ved tanken på hva som skal skje! Grensen mellom det ubehagelige og det behagelige er fryktelig smal

Det hele begynner ganske rolig og forsiktig, men det tar ikke så lang tid før den første bølgen kommer. Det går rundt og rundt til jeg ikke lenger vet helt hvor jeg er. Intensiteten øker sekund etter sekund. Jeg klamrer meg fast til det jeg måtte finne å klamre meg fast i. Det enorme suget i magen får meg til å gispe etter luft. Følelsen av å gi seg hen farer gjennom kroppen. Jord og himmel møtes i en kaskade av lys og lyd. Sansene jobber i høyspenn, jeg skulle ønske jeg kunne høre mer, lukte mer, se mer og føle mer!

Jeg vil ha mer, mer, mer! Dette kan ikke stoppe nå. Vi nærmer oss det endelige høydepunktet. Alt flyter. Noen stønner høyt ved siden av meg. Jeg lukker øynene og hyler gjennomtrengende. Plutselig stopper alt opp, mens tyngdekraften tvinger meg motvillig ned på jorden igjen. Jeg har fått det jeg vil ha. Etterpå er jeg helt stille, for å kjenne hvor utrolig godt alt er mens jeg synker inn i det som synes som evig lykke. Innvendig er jeg som en myk og varm ball etter fullstendig tilfredsstillelse. Jeg smiler skjelmsk før jeg kaster meg ut i det igjen.

Jeg er en sucker etter karuseller, jo større jo bedre. Og hvis du vil fortsette å benekte hvor det egentlig kiler når du stuper ned i et fritt fall i berg–og–dalbanen; synd for deg (for det er nemlig ikke i magen, dersom du kjenner ordentlig etter…). Jeg sier bare én ting, gi meg noe i nærheten av en karuselltur, og jeg er evig din!