Cricketspillende sosialantropologer, homøopati for kuer og ski som slår natoplanken ut av skiløypene er noe av det som fascinerer forskerne.

– Hva som er forskjellen? Du kan heller spørre om hva likheten er, sier Jørgen Eriksen og klatrer over kassene på ett lagerrom i jakten på ett par natoplanker med såle som ett spisebord og tyngde som betong.

Eriksen, som er stipendiat ved forsvarets institutt ved Norges Idrettshøgskole (NIH), har vært med på å utvikle en ny type ski som er i ferd med å slå natoplanken ut av forsvarets jegeravdelinger og over på de evige skimarker. Natoplanken med en såle av tre, som ennå brukes ved mange av forsvarets avdelinger, ble utviklet rundt 1930 og har holdt stand i uforandret utgave frem til rundt 1980.

– Jegeravdelingene hintet tydelig frempå om at natoplanken var for dårlig, og utviklingen av forsvarets nye ski startet i 1998. I 2002 var de klar til bruk men utviklingen pågår kontinuerlig, forteller han og holder de hvite skiene opp i luften fra tribunen over fotballbanen ved NIH.

– Kjenn hvor lett den er!

Skien, som er beregnet på å ta seg frem utenfor løyper i skogen og på fjellet, har såle av glassfiber, kjerne av tre, innsving på 2,4 centimeter og en binding som står to centimeter lenger bak enn på andre ski. Den skal være sterk og lett, bindingen robust og enkel i bruk.

– Under utviklingen har Åsnes skifabrikk laget ski med forskjellige egenskaper som et testpanel har testet i og utenfor løyper, med og uten sekk, i oppover og nedoverbakke.

Selv har Eriksen bakgrunn som langrennsløper og har testet bortoveregenskaper. Arkitekten bak skien, Per Haugen, har bidratt med sin nedoverbakkeerfaring i utviklingen, og tre studenter ved idrettshøgskolen har skrevet mellomfagsoppgaver rundt skiens egenskaper.

– De ble levert 1700 par til jegeravdelingene i 2002 til 2003 og 8000 par i 2003. Både amerikansk og nederlandsk forsvar har kjøpt inn skia, og jeg tror dette er en ski som i NATO-sammenheng vil bli populær, sier Eriksen.

De hvite skiene lyser malplassert mot det grønne gresset som signaliserer at cricketsesongen igjen står for døren. Forsker og sosialantropolog Thomas Walle ved NOVA (Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) har i to år trent og oppholdt seg blant mannlige cricketspillere med minoritetsbakgrunn for å finne ut mer om deres maskulinitetsidealer i en hverdagslig setting.

– Kort fortalt munner det hele i et ønske om å tilnærme meg maskulinitet blant menn med minoritetsbakgrunn på en annen måte enn det som har vært vanlig.

Walle ønsker å bringe andre aspekter enn patriarkiske familiestrukturer og kriminell gjengtilhørighet på banen, og valgte cricket fordi det er dominert av menn med minoritetsbakgrunn.

– Det er mange måter å være maskulin på, jeg har ikke kommet frem til noen konklusjon og det var heller ikke min målsetning. Men måten de uttrykker intimitet og vennskap mellom menn på, er kanskje den mest iøynefallende forskjellen. Disse mennene viser vennskap og kjærlighet mye mer fysisk enn hva tradisjonelt er blant norske menn.

Forskeren har sett på i hvilken grad etnisk identitet er styrende for måten pakistanske menn er menn på.

– I Norge har en individuell likhetstankegang i bunn av vår væremåte, mens her er det en større grad av kollektivisme, hierarkitenkning og anerkjennelse av rangforskjeller, sier Walle og påpeker at han selv har blitt en habil cricketspiller.

Forskjeller finnes det også innenfor helse og helbred, der skolemedisin opplever stadig større konkurranse fra homøopati. Veterinær Lisbeth Hektoren ved Norges Veterinærhøgskole har undersøkt effekten av homøopati på melkekyrs helse og produksjon. Hektoren klarte i sitt doktorgradsprosjekt ikke dokumentere noen forskjell mellom homøopati og placebo, og i begge grupper ble 70 prosent av tilfellene friske selv uten antibiotikabehandling.

– Ut fra et rent naturvitenskaplig syn er det utenkelig at midlene i seg selv skal ha noen effekt. Derfor er det interessant at så mange benytter seg av homøopati og er fornøyd, sier Hektore.

De siste femten årene har homøopati blitt mer og mer vanlig i behandling av dyr. Noe av grunnen tror hun er eieres egne positive erfaring med midlene.

– Det begynte med at jeg for atten år siden fikk en datter med leversykdom. Da vi sluttet å bruke skolemedisin og gikk over til homøopati, ble jenta frisk. Det var da jeg gikk over til å bruke homøopati på kuene, sier melkebonde Dagny Jegstad på Jegstad gård på Vestby, som er en av «forskningsobjektene» til Hektoren.

Hun forteller at en trenger like stor dose til en mus som til en elefant, og jo mer midlene fortynnes, jo sterkere virker de.

Her i gården får både mann, barn og dyr homøopatisk behandling ved behov. Katten som strekker seg på fjøsgulvet har også fått sitt for å bli kvitt en øyebetennelse. Jegstad har store esker med små ampuller og bokser med piller på skrivebordet i fjøset og nå er det ku nummer 498 som skal til pers. Den snur seg motvillig bort, men Jegstad lurer en pille inn i munnviken.

– Det er veldig vanskelig å forstå vitenskaplig. Jeg har bare akseptert at sånn er det, slår hun fast og geleider oss over tunet til et gjerde der Store Bukken Bruse (2) ligger strekk ut foran et hus med halm på gulvet.

Han har forspist seg på brød og Jegstad putter en pille i munnen på bukken og passer på at den svelger.

– Det virker i løpet av et kvarter og det er ganske utrolig. Mannen min er ordfører og kan ikke unngå å møte på folk som snyter seg og hoster, men han tar seg en ampulle og er frisk dagen etter, fortsetter hun.