WoW-effekten

En mild, stille bris røsker lett i det lange, røde skjegget til Istaru. De mektige trærne langs åskammen kaster lange skygger, og ettermiddagssolen gir skogen et gyllengrønt skimmer når Universitas’ utsendte dverg nærmer seg byen Stormwind. Landskapet virker nesten unaturlig pittoresk og fargemettet.

Storslåtte borger og katedraler tårner over ham når han entrer byen. Men det som fanger oppmerksomheten er en kriger, så mektig som de blir, midt på gaten. Det er Adhoctor, en paladin, sittende på et digert misfoster av en struts.

– Det er en raptor, presiserer Adhoctor, og rir av gårde på beinrangelet.

På andre siden av klesskapet, i den mer eller mindre virkelige virkeligheten, er doktor Adhoctor kjent som Faltin Karlsen, førsteamanuensis ved Norges informasjonsteknologiske høgskole (NITH). Der forsker han på – og i – dataspill, spesielt World of Warcraft (WoW).

I verdenen vi befinner oss i har den rødhåra, fordrukne dvergen blitt jaget av troll gjennom fremmede land, fløyet på en gammel ørn over storslåtte fjell, og flådd mangt et villsvin for å få møte forskeren. Sammen setter de ut på en quest for å finne «eliten» Hogger, fange et par fisk, og kanskje få et innblikk i hverdagen til en spillforsker.

Adhoctor etterlater et spor av døde beist når det lille brorskapet stormer innover i ødemarken. Avataren (den brukerstyrte karakteren) er level 85, det høyeste nivået som er mulig å oppnå. Det har nødvendigvis blitt noen timer i spillet i løpet av årevis med forskning.

– Det blir en del spilling som ikke er direkte matnyttig for prosjektet, innrømmer han så å si over skulderen mens han sprer om seg med... Vel, død.

For å få karakteren opp i level, må en queste (bare nesten det samme som å kveste). En må tilbringe en del dager og uker i spillet før det er aktuelt å gå på et raid. Desto flere om du skal du skrive en doktoravhandling, og så forske enda litt til.

– Mye av forskningen min handler om samspill i spillet, så bare det å lære seg sjargong og hvordan man organiserer spilling er viktig, forteller Adhoctor.

Mellom trærne i den veldige skogen synes Istaru plutselig å skimte flimmeret av sollys på rennende vann. De nærmer seg elven. Der, ved bredden, står et varglignende beist med nagler og øks. Den beryktede Hogger.

Adhoctor gir beistet banesår med et stramt blikk. Så å si.

Mens alle skogens dyr angriper dem, prater han upåvirket videre.

– Når man spiller og interagerer med andre, tar man notater på hvordan folk samhandler, og noterer seg ulike sider ved oppførselen til folk. Man forsøker blant annet å beskrive hvordan det komplekse spillsamfunnet er strukturert. Eller hva som gir status i spillet.

– Så det er den sosiale delen du fokuserer på? undrer dvergen.

– Ja, primært. Men også hvordan teknologien tilrettelegger for bestemte typer samhandling.

Adhoctors metode kalles virtuell etnografi, altså forskning på «virtuelle samfunn».

Men dette er bare én av mange mulige innfallsvinkler i spillforskningen. Og det er mange forskere der ute, klare til å ta tak i dem. En tid tilbake var omtrent 30 av dem, fra rundt om Europa, aktive på et eget guild – en gruppe spillere som samarbeider i WoW.

– Det var en rollespillserver, så det var en litt annen sammensetning av spillere enn på vanlige servere. Med litt større innslag av cybersex i buskene...

Bilder av gnomer og hårete beist som bedriver ufinheter dukker kjapt opp i Istarus skitne dverghjerne mens han prøver å holde følge med Adhoctor mellom høyballer og kyr. De er på vei til Westfall, et enda litt farligere strøk. For å fange fisk. Forhåpentligvis en litt større utfordring enn å karnøfle Hogger.

På brukerenden av spillforskningen, forklarer Adhoctor på veien, kan en trekke et skille mellom psykologisk og kulturelt fokus. Akkurat nå prøver han å ta begge de ståstedene samtidig. Hvilket er ganske uvanlig. Og ikke lite krevende.

Psykologien tar gjerne for seg de problematiske sidene ved spill. De som spillere og spillforskere på kultursiden ikke er så glade i å snakke om. Vold og avhengighet, for eksempel.

– Apropos det, begynner Istaru, vel vitende om at spillforskere begynner å bli lei av å måtte svare på spørsmål om skolemassakrer.

– Jeg vet ikke om norsk dagspresse leveres til Stormwind, men det kommer stadig hissige uttalelser om at dataspill skaper farlige holdninger... sier han. Litt redd for å få en ball av ild som svar.

Adhoctor stopper opp og snur seg. Men uten å virke blodtørst.

– Jeg blir litt oppgitt av at folk skal uttale seg så bastant om noe de ikke vet noe om. Det er ofte noen som mener de har «funnet linken» mellom medievold og vold, men det mener jeg er en grov forenkling, sier han.

Atter ridende på strutsen sin («Raptoren :P») med nesa rettet mot Westfall, forteller han at tusenvis av studier viser at medievold ikke påvirker unge i noen særlig grad.

Det er bare fryktelig enkelt å legge skylda der.

– Det er en liten gruppe som er mer sårbare som blir påvirket, men det er atypisk. Går en til voldsutøverne så vil en se at mediene spiller en marginal rolle i forhold til for eksempel dårlig oppvekst og andre sosiale faktorer, sier han.

Når det gjelder WoW, er oppmerksomheten riktignok rettet mot noe litt mer fedmefremkallende: Avhengighet.

Hvorvidt den gjengse WoW-spiller svømmer i sitt eget spekk under et lass av tomme cola-bokser og snickers-papir eller ei, er virkelig ikke godt å vite. Utviklerne avslører nemlig spektakulært lite om brukerne sine.

Mye forskning tyder likevel på at omtrent én prosent av spillere har et sykelig forhold til spillene.

– Men «onlinespillavhengighet» er, i motsetning til patologisk gambling, ennå ikke en klinisk term, forteller Adhoctor.

Han har ridd i forveien, men Istaru tar ham stakkåndet igjen ved en storslått steinbro som leder over elven, inn i Westfall. Det er et kupert, gyllent landskap i nyanser av gul og oransje, der kornene svaier lett i den brisen. De sikter mot den vakre kystlinjen, som er spekket med monsterkrabber som vil deg til livs.

Noen av dem som står og fisker der, skulle kanskje egentlig stått på et IKEA-lager, vært på skolen, eller solgt hypermoderne kjøkkenløsninger til rikfolk. Problemet er at noen helt mister taket på verden for øvrig, og forsvinner inn i spillet.

– Mange av dem som har et slikt problematisk forhold til spill, har ofte andre lidelser i tillegg, eller sliter med for eksempel alkoholmisbruk eller depresjoner. Det gjør det vanskelig å vurdere hva som er det opprinnelige problemet, forklarer Adhoctor.

Men det kan skje den beste. Belønningssystemene og det sosiale gjør nemlig at man får mer ut av spillet jo mer man spiller. Det er en enklere verden, der suksess er målbar og kvantifisert. Da er det lett å glemme andre problemer.

– For mange er spillverdenen mye mer virkelig enn den virkelige. Det er lett å bli glad i den måten å vurdere seg selv på, sier den staute krigeren.

Og hopper på sjøen.

Mens professoren er under vann, dukker en snerrende ulv opp. Det tar omtrent null sekunder før ulven har gjort Universitas’ utsendte til en haug med dødt dvergkjøtt. Men mektige doktor Adhoctor har en kur for den slags også, han.

– Heh. Jeg resser deg, sier han, tilbake på overflaten.

Gjenoppliver, altså. Han har ikke forsket på sjargong for ingenting.

Neste morgen, tilbake i Stormwind, snubler Istaru ut av et vertshus med mjød i skjegget og en skjøge under hver av de digre armene sine. Han ville nødig la sin gjenoppstandelse gå ufeiret hen.

Der møter han til sin forferdelse på nok en kriger. Ishakaril, aka Trond Børsum, er kanskje ikke like mektig som Adhoctor, hans læremester. Men på level 53 er han fortsatt ikke noe en stakkarslig, fordrukken dverg vil yppe med.

Ishakaril er, i den andre virkeligheten, i gang med sin mastergrad ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved UiO. Med IMK-veteran Faltin «Adhoctor» Karlsen som veileder.

Forskningsområdet hans er – du gjettet det – intet ringere enn World of Warcraft. Vel, på sett og vis.

– Jeg skal forsøke å finne ut noe om hvordan familiegrupper tilpasser seg at en i familien er en såkalt «storspiller», og prøve å finne hvilke konsekvenser dette kan ha for familiedynamikken, forteller Ishakaril, mens vi spaserer gjennom byen.

Han har en bachelor i Helse og sosialpsykologi fra UiO, med fordypning i medievitenskap. WoW-forskningen hans baserer seg mye på kunnskapen han har med seg fra bacheloren. Den retter seg mot den skumle, psykologiske delen av forskningsspekteret, altså.

Som kjernen av sitt prosjekt skal Ishakaril foreta intervjuer med familier som har en eller flere storspillere, for å kartlegge innvirkningene på spillernes nærmeste.

Men han må naturligvis spille litt WoW også, for å vite hva han snakker om.

– Nei, nei. Jeg spiller ikke. Jeg foretar en virtuelt etnografisk studie av spillverdenen og spillopplevelsen :D... mest for å skaffe meg kunnskap om den interne spillkulturen, og opparbeide meg en viss troverdighet hos storspillerne.

De to har kommet til noen store klipper som leder ned mot kysten. Her er byen helt nedbrent. Mens morgensolen blender øynene til den ikke på langt nær edru dvergen, er det bare ett spørsmål som faller ham inn.

– Er du en nerd?

Ishakaril svarer momentant og uten tvil.

– Definitivt. Er ikke til å komme vekk fra :D

Dataspill har han interessert seg for så å si siden morsmelka tørka ut.

Og han er ikke alene. For spill begynner å bli en stor del av hverdagen for veldig mange.

Mens dagen gryr rundt dem i Stormwind, er ikke Istaru i tvil om at den hverdagen kommer til å bli nøye fulgt opp. Takket være Adhoctor, Ishakaril og deres like.