Den amerikanske studiedrømmen

– Say cheeeeeese!

Fotografen står på midten av Mossebrua. Han forsøker å stille fokus, men foto-objektene klarer ikke å stå i ro. En vrimlende gjeng klassekamerater har klumpet seg sammen. Det er tid for å ta klassebilde. To av guttene stiller som Men in Black. Tre blondiner sender et stjålent blikk inn i kameralinsa. Venter. Knips! og de gjør et kast med sine glansfulle Wella-manker. Perfekt timing. Seansen oser av Hollywood. Bortsett fra at det er to trauste, beryktede fabrikkpiper, og ikke Hollywood-skiltet, som ruver i bakgrunnen.

Industribyen. Prinse-Behn og kokke-Hellstrøms hjemsted. Plassen som selger pølse i vaffel på Esso. Og ikke minst: byen med verdens verste lukt. Her, midt i Moss, finnes et lite stykke Amerika. Rett ved siden av Petersons papirfabrikk står et gult, gammelt hus tyllet inn i røyk. For 70 unge sjeler som deler den samme drømmen, er dette portalen til statene. Lukta sniker seg inn med klimaanlegget på American College in Norway (ACN), og studentene må puste med munnen. Fordi Lånekassen ikke støtter førsteåret av en amerikansk bachelorgrad, freshman year, må de tilbringe et år i forpestet, grønn fyllefis. Dette er prisen for USA. Er det verdt det?

– Ingenting som er verdt å ha kommer gratis. Du må ofre noe.

Eirik C. Bolsø (20) har bodd i en brakke i Moss i snart ett år. Det primitive internatet ligger et steinkast fra skolen og fabrikken. Etter året i Moss kan studentene søke seg rett inn på tredjeåret ved amerikanske universiteter. Mattestykket er enkelt: Tredje året på videregående + året i Moss = de to første årene av en amerikansk bachelorgrad.

– Det er nedbøren som er verst. Den er ekkel, den! En dag det var virkelig ille, var det en av jentene som brakk seg, sier kompisen Petter A. Bråthen (19) med skrukkenese.

På ACN er alt satt i system. Hvis en mobil ringer i timen, må den uheldige eieren synge en sang høyt. Når studentene skal ha skikkelig fest, må de skrive under på en såkalt partykontrakt med løfte om å shine opp i brakka dagen derpå.

– Festingen blir veldig høylytt. Det rister i brakkene, sier Petter kry.

Studentene er sammen til alle døgnets timer. De har innendørs vannkrig og faste filmkvelder. De har dollet seg opp for homecoming, mast om «trick or treat» på Halloween, og feiret Thanksgiving med kalkun og gresskarpai. Alt for å forberede seg på det som venter dem. ACN er folkehøyskolen Amerika aldri fikk. I Norge.

I brakka sitter Christine Nielsen (19) og ser på tv. Hun har visst det i flere år. Helt siden hun så sin første collegefilm. Helt siden hun begynte å følge med på The O.C. Hun skal til California.

– Jeg er så glad i solsiden. Jeg vil ha palmer og strand. Det er ikke på grunn av guttene at jeg vil til California, altså. Tvert imot. Jeg har hørt at det er mange stygge gutter der, faktisk, sier hun. Fingrene er krysset for en plass ved University of South California.

– Hun ene i The Hills studerte ved det universitet jeg vil inn på, opplyser hun.

Foreløpig bor Christine i en bygningsarbeiderbrakke i mindre glamorøse Moss. Striden om støtteordning er sterk. Den amerikanske ambassaden, ANSA og Lånekassen selv er proklamert fiender av dagens politikk. Talen er klar: Støtt freshman-året! Bak rattet sitter Kunnskapsdepartementet (KD), og nekter å starte bilen. Alt dette pågår over hodet på dem det virkelig angår: Studentene.

Bare en snau uke og et par eksamener til, nå. Så venter sommerferien. Og etter sommerferien skal endelig portene til det amerikanske kontinent åpne seg for de tålmodige studentene. Inntil videre blir den amerikanske studiedrømmen liggende igjen på puta.

– I august bærer det over til USA, sier Eirik. Å reise til statene er alt han vil.

– Jeg er veldig fascinert av Amerika. Alt er så annerledes der, og du har alle muligheter innenfor rekkevidde. For litt siden var jeg i New York. Det var veldig overveldende. Alt var så ufattelig stort.

Samtidig, på den andre siden av Atlanteren, i nettopp New York, sitter Aurora Lende på en terrasse midt i Columbia campus og speider utover plenen. Kirsebærtrærne er i full blomst – et merkelig innslag av natur i de få trafikkløse kvartalene Columbia har skånet fra den skitne, høyreiste, pulserende byen rundt. Det er vår i det store eplet.

– Ved siden av forelesninger og den slags jobber jeg minst åtte timer hver dag, sier Aurora Lende.

– Lørdag og søndag inkludert.

Aurora er student ved Barnard College, en liberal arts-skole for kvinner ved Columbia University. Hun er en som har klart å komme seg over, tross den vanskelige støtteordningen. Prestisjeuniversitetet Columbia er nemlig med i Ivy League, amerikansk utdannings elitegruppe av åtte universiteter, og er dermed på Lånekassens «Michelin-kart» over skoler som der du kan få tilleggsstipend. Aurora siktet høyt, og traff. Hun er helt klar på at USA var det eneste riktige valget.

– En liberal arts-utdannelse gir deg en fullere forståelse av ting. Norge har ikke en «equivalent» til en liberal arts-skole. Vi som studerer her kommer tilbake med noe helt spesielt, vi bidrar med noe Norge kommer til å trenge om det skal holde seg «competitive», sier hun på karakteristisk Norwenglish.

Columbia har nylig blitt kåret til USAs mest stressende universitet, men Aurora vet ikke helt om det er mest henne selv eller skolen som krever så mye av henne. Når hun snakker om den overmenneskelige timeplanen sin er det uten et snev av selvrettferdighet. Eller jammer. Snarere kvikner hun til og forteller om hvor inspirert hun er.

«Jeg kan snakke en liten stund i morgen,» svarer Maren Grønli i en ganske forsinket tekstmelding, «men jeg har utrolig mange eksamener om dagen».

Hun går førsteåret på businesskolen Bentley University utenfor Boston og selv om skolen har høy anseelse innen businessutdanning, får hun ikke ett øre fra Lånekassen. Hvordan hun har fått det til, uten å måtte ta omveien innom Moss?

– Mine foreldre betaler absolutt alt. Man er avhengig av å ha ressurssterke foreldre for å kunne gå førsteåret.

I likhet med Aurora, er Maren fast bestemt på å bli, og begge elsker skolene sine. Hvordan kan det ha seg, når alternativet er så behagelig – både økonomisk og arbeidsmessig – som en studenttilværelse i Oslo tross alt er?

– Jeg merket med en gang jeg kom hit at nivået er mye høyere her, sier Maren, og legger til at hun ser tungtveiende grunner til å begynne med det dyre førsteåret, i stedet for å flytte over senere.

– Første året er da man etablerer seg og blir kjent. Dessuten er det mye mer hjelp å få som førsteklassing, det er mye mer fokus på å orientere deg i riktig fagretning enn senere.

Om man har foreldre som betaler skoleregninga eller ikke – én ting kan sies på generelt og uvitenskapelig grunnlag om de norske studentene i USA. De kommer ofte fra Oslo vest.

– Jeg tror den omtrentlige observasjonen er gyldig, sier Lende med et selvironisk smil. Selv er hun fra Holmenkollen.

– Men jeg tror dårlig rådgivning forklarer mye av grunnen. Det spesielle med folk fra Oslo vest er at de ofte har foreldre som har studert på lignende steder. Om Harvard bare er noe du har sett på kino (senest i The Social Network, journ.anm.) fortoner det seg som langt utenfor rekkevidde. Det er jo ikke nødvendigvis sant.

Ingen av foreldrene hennes har imidlertid fullført høyere utdannelse. Men på telefon fra Boston kan Midtstuen-jenta Maren Grønli styrke begge trender.

– Jeg har gått på ungdomsskole med de fleste som er her nå, sier hun.

– Og jeg tror brorparten studerer økonomi.

Er det virkelig Lånekassens jobb å sørge for at Oslos rikeste ungdom får en fremragende utdannelse? Både Lende og Grønli ser de vanskelige prioriteringene finansieringsapparatet må gjøre.

– Det er nok en sannhet i at mye USA-støtte går til de som allerede har penger. Sånn sett kan systemet være i konflikt med en del norske prinsipper, sier Aurora Lende forundret.

Hun er opptatt av at det er mange andre ting myndighetene kan gjøre for å friste flere til å dra over dammen.

– For eksempel bør de oppfordre studenter til å fullføre gradene sine på tre år, og ikke fire, noe som er fullt mulig. Og jeg er avhengig av pappa for å kunne ta fag her i sommer, selv om det har mye å si for studieprogresjonen, sier hun.

Maren Grønli, som er avhengig av pappa for ganske mye større summer, mener det er Lånekassen, snarere enn studentene, som trenger opplysning.

– Jeg er ikke mot «elitelisten», men Lånekassen bør kanskje se litt nærmere på hvilke skoler som står der. Når jeg ikke fikk støtte for verken dette eller den prestisjetunge amerikanske kostskolen jeg fullførte videregående på, mens man får stipend for å gå på Gateway i New York, synes jeg kanskje de burde se litt nærmere på prioriteringene sine.

En t-banetur gjennom Manhattans notorisk slitne tunneler er alt som skal til for å ta deg fra Columbias velfriserte golfklubbcampus til nettopp Gateway College. De oppussingsklare lokalene er kanskje ikke like ærverdige som Columbias mahognykledte rom, men strøket er til gjengjeld veldig fashion. Skolen holder til rett over kinoen hvor Robert de Niro arrangerer TriBeCa-festivalen, rett opp gata fra der finansfolket kaster i seg en finere lunsj, og med en sånn dampstim som har blåst opp skjørtene på alle fra Marilyn Monroe til Carrie Bradshaw rett utenfor. At strøket er fasjonabelt, passer ypperlig for jentene som studerer moteledelse. Men har det vært lærerikt?

– Nja, kommer det nølende fra flere av dem.

– Hadde ikke dette vært i New York, hadde jeg nok ikke giddet, sier Irene Hugås på mellomfornøyd trøndersk.

– Jeg ville studere moteledelse, men føler ikke jeg har lært noe.

Selv om lærerne visstnok har lyttet til kritikken de har fått, er ikke jentene nådige. En annen jente startet visstnok til og med en Facebookside – «Gateway opprør».

– Jeg synes nesten det er flaut å si at jeg har gått her, sier Stine Ingjer Eriksen.

Flere svarer at de hadde vurdert å søke på en amerikansk skole om mer støtte var tilgjengelig. Gateway krever tross alt også skolepenger – «Det er noen som går med lett overskudd her,» er det en som sier hentydende om den saken.

– Men vi får gratis kaffe, da, sier Rikke Sand.

– Det må du få med.

Så gir kanskje ikke Gateway deg, for å sitere en annen kommersiell aktør, tyngden du trenger. Og ikke alle har foreldre til å betale freshman year eller karakterene til å komme inn på Columbia. Men ser framtida lysere ut?

Stjerner og striper vaier i vinden i Oslo, Norway. Inni den geometriske, svarte kolossen av en bygning sitter Barry B. White på sitt kontor. Godt beskyttet bak høye gjerder, en tidkrevende sikkerhetskontroll og påpasselige vakter. Han er USAs mann i Norge. Ambassadøren har mye på hjertet i dag, og byr Universitas på pulverkaffe. Vi skal snakke om en av fanesakene hans.

– Jeg mener at Kunnskapsdepartementet (KD) bør støtte freshman-året i USA. Alle norske studenter som ønsker å ta en fireårig grad i USA bør behandles likt. Når studentene tvinges til å finansiere førsteåret selv, diskriminerer det dem som kommer fra mindre velstående familier. Dette rokker ved Norges prinsipp om likhet, sier Mr. White.

Selv husker han sin egen studietid godt. Som freshman fikk han mange venner. Venner som står ham nære også i dag. Mr. White er ikke i tvil:

– Det er viktig at studenter som kommer til USA får en full grad. KD hopper over ett år av den amerikanske utdanningen, og gjør norske studenter som vil til USA en bjørnetjeneste. Du kan ikke si at siste året av videregående skole i Norge gir deg den samme erfaringen som et år som freshman i statene, konstanterer han.

Mr. White fatter ikke hvorfor støtteordningen ikke forandres.

– KD har ikke gitt meg en eneste overbevisende grunn til at freshman-året ikke skal støttes. Jeg har snakket med folk i arbeidslivet, i skoleledelsen og partiledere. Jeg har ikke møtt noen, bortsett fra KD selv, som støtter dagens ordning.

Ambassadøren har rett. Det er virkelig Kunnskapsdepartementet mot røkla. Også Lånekassen selv ønsker å støtte freshman-året i USA.

– Lånekassen har i forslag til støttebudsjett for 2012 foreslått at det gis støtte til freshman-året. Utover det har vi ingen innflytelse på dette. Det er KD som må ta beslutningen, sier informasjonsrådgiver i Lånekassen, Hanne Bjertnes, til Universitas.

Selv tar departementet oppstyret med knusende ro. Statssekretær Kyrre Lekve forklarer:

– Vi kommer ikke til å endre dagens ordning slik det ligger an nå, og vi kommer helt sikkert ikke til å støtte freshman-året. Det vil være å støtte feil nivå i utdanningen. Hovedregelen er at norske studenter bør begynne på sophomore-året, sier Lekve urokkelig.

Han støtter seg til Bologna-prosessen, der Norge og en rekke andre europeiske land har bestemt at freshman-året tilsvarer det siste året av en enten 12-årig eller 13-årig utdanning.

– Vi skal støtte høyere utdanning. Da er det unaturlig å støtte noe som tilsvarer siste året på norsk videregående skole. Norske studenter skal ikke dra til USA for å ta tredje året på videregående på nytt. Vi gjør dem en bjørnetjeneste hvis vi gir dem et ekstra år med studielån som ikke gir noen godkjent utdanning, sier Lekve.

En passasje på ti meter med persiske tepper fører frem til rektor ved American College i Moss, Krista L. Lauritzen fra Minnesota, sitt kvadratiske kontor. Hun sitter foran en tom boks med JiF peanøttsmør. Den beige smørja ligger klint inntil hardplasten i knivstripet mønster.

Planen var å være i Moss i ett år, men nå teller hun sitt nittende år i mosselukta. Og ja, hun kan konstantere at den var verre før. Krista hadde en drøm om å komme til Norge. Nå skytler hun nordmenn til hjemlandet.

– Våre studenter er amerikafrelste. De er hekta på en idé. I søknaden skriver de at de har vokst opp med Disney-filmer, og smakt sitt livs beste hamburger på ferie i statene, sier hun.

Naboene derimot er ikke like glade i Amerika. To dager før Universitas’ besøk, blafret det amerikanske flagget i illeluktende mossevind. En patriotisk student hadde heist nasjonen til topps. Gleden skulle vise seg å bli kortvarig. Hva som egentlig skjedde, er uvisst, men det sies at hyllesten til Amerika ble for hard kost for proletarene på fabrikken. Tilbake står en flaggstang uten flagg.

Krista er redd dagens støtteordning gjør at flere gir opp drømmen. Hun er enig med sin landsmann Mr. White.

– Lånekassen burde støtte hele den amerikanske bachelorgraden. Dagens løsning er for lettvint. De hviler på den dårlige unnskyldningen om at siste året på norsk videregående skole tilsvarer freshman-året i USA, hvilket er feil.

– Men hva ville skjedd med ACN hvis alle kunne dra direkte til USA med statens penger på konto?

– Det ville kanskje gjort det litt vanskeligere for oss ved ACN å rekruttere hit, men norske studenter trenger uansett hjelp til å søke seg inn på amerikanske universiteter. Mange bruker et helt år på dette. Vi hjelper til med alt, og garanterer dem universitetsplass, svarer Krista.

Inne i det gule, gamle huset i skyggen av papirfabrikken skal faget Poetry and Drama avsluttes med diktopplesning. På tavla har studentenes yndlingslærerinne Rebecca Leber-Gottberg skrevet «Poetry Slam Dunk!» i store, barnlige bokstaver. Det koker i klasserommet. Petter, Eirik, Christine og resten av klassen fniser, hvisker, slår i pulten og hoier. Gutten i hjørnet begynner å knipse, og rytmen brer seg over rekkene. Unge øyne flakker, ungt blod bruser og unge følelser tar saltomortale.

– HEY! You guys are adults. Please be quiet! Rebeccas amerikanske røst bærer gjennom rommet.

– When did we become adults? spørres det obsternasig fra tredje rad.

Simultant latterutbrudd og pubertale hyl. Med jernhånd rydder Rebecca opp i rekkene, og separerer bråkete erteris. Så kan timen begynne. Studentene skal fremføre egenkomponert poesi. Det hele tar form som en fordums sommeravslutning i aulaen på barneskolen. Bare uten foreldre. Og med tykk amerikansk aksent. Lene Matsen stiller seg foran klassen. Nå skal hun ta farvel med Moss.

«It’s finally time to go away

Here we come USA

We have spent too much time in this place

but we had a good time in many ways

The place has a really bad smell

but there is something I got to tell

Its finally time to go away

Here we come USA»