Cogito ergo Karl

Voksne folk er på vei til jobb. De aller ivrigste studentene sitter alt på lesesalen. Bzzz. Tredje gang vi ringer på skjer det endelig noe. Karl Kristian Rådahl Kirchhoff står riktignok i døråpningen, men er et sted mellom våken og sovende. Han ser på oss gjennom øyne som er smalere enn arrangementet han var på i går.

– Du husker oss? Har du sovet i det hele tatt?

– Toh thimer.

Han slipper oss inn. «Nachspiel,» harker han over skulderen, og vasser innover i den store lyse vestkantleiligheten. Forhåpentligvis på leting etter bukseseler.

Transformasjonen fra halvdød til opplagt på grensen til energisk går oppsiktsvekkende fort. En tur gjennom nysnøen senere ser Det Norske Studentersamfunds formand ut til å være blant de levende igjen. Han inntar rollen han spiller i snitt 12 timer om dagen. Peker, viser, hilser og introduserer fortløpende de som passerer på vei gjennom Chateau Neufs korridorer og trapper.

– Jeg har gått ned sju kilo siden jeg ble formann, opplyser han, og tar vareheisen tre etasjer opp.

– Det blir jo til at jeg gjør alt mulig. Forresten: kan dere være med og lempe stoler fra Storsalen etterpå?

Det lempes, planlegges, møtes og detaljavklares i rask rekkefølge. Inne i betongklossen øverst på Majorstua finnes rom på rom, kontor på kontor. Her serveres debatter, kino, konserter, akademisk vorspiel, radio, improteater og tangokurs. Alt med øl som siderett.

I en alder av 24 år har Karl Kristian pådratt seg ansvar for over 16 ansatte og det økonomiske hovedansvaret for et budsjett på 3,5 millioner. For ikke å snakke om ansvaret for de 3000 medlemmene som legger igjen 16 millioner kroner på huset årlig. Selv får ikke Karl Kristian en krone i betaling. Han er også uten mulighet til å tjene penger utover studielån. Ikke verst.

– DNS kan være en slags enfant terrible, en liten jente som påpeker at keiseren ikke har klær på.

Vi trasker fra Blindern campus ned tilbake til Chateau Neuf. Karl Kristian har vært på det ukentlige representasjonsbesøket hos UiO-studentpolitikernes smøregilde vaffelfredag på Villa Eika. Hverdagen hans består mye av nettopp representasjon.

– Altså. Jeg elsker ideen om å være et verv.

Framme i betonghuset setter formanden seg ned, vrenger av seg dressjakka og begynner å besvare spørsmål med setninger som innehar mange flere enn tre ledd.

– Jeg er en innmari arrogant fyr, det skal jeg ikke legge skjul på. Jeg tror jeg vet best, og synes dermed resten av verden burde jenke seg. Jeg vet ofte best.

Karl Kristian nikker bekreftende til seg selv før han fortsetter.

– En sånn egenskap kan være et problem i mange sammenhenger, men i rollen som formann kan jeg bruke den til noe bra. Jeg tør å si imot folk som er eldre og mer erfarne enn meg, jeg tør å utfordre. Og jeg kan fake det når jeg er på tynn is. Det er utrolig viktig for å gjøre jobben godt.

– Hva med når det er snakk om folk, ikke politikk?

Karl Kristian svarer med å peke på forskjellen mellom arroganse og selvtillit. Innrømmelsen kommer kjapt og liketil:

– Jeg har sosial angst i mindre grupper. Jeg fikser det virkelig veldig dårlig.

– Men alle skryter veldig av hvor flink du er sosialt?

– Jeg er flink én til én. Og med forsamlinger. Det er mellomtingen som er problemet. Hyttetur. Hyttetur-formatet er det verste jeg vet! Det er klaustrofobisk og trangt og alle skal liksom være venner, og...

Karl Kristian henter seg inn, spoler tilbake til utgangspunktet.

– Da er det godt å være et verv. I formannrollen har jeg et sosialt ansvar for å være hyggelig, gå rundt og sjekke at alle har det bra, alt det der. Og å legge bånd på min personlige arroganse – noe annet ville jo vært tåpelig og dysfunksjonelt.

Klokka 15.30 står to menn på Chateau Neuf og skifter.

– Kjole og hvitt! Det må man faktisk ha. Eller – det mente Karl Kristian da den gamle dressen min var utslitt. Så nå har jeg ingen dress, bare kjole og hvitt.

Opplysningen kommer fra Morten Johansen, viceformand og Karl Kristians andre hjernehalvdel. De to er midt i en omkledningssesjon. Fra dagligdags til formell. Ordensbånd og medaljer skal på, lakksko snøres ,og sløyfer knytes. Det siste byr på problemer.

– Men i helvete, du tenkte aldri på å kjøpe en lekesløyfe, da? Se – min har strikk og greier!

Karl Kristian har sett seg nødt til å lete opp en trinn-for-trinn sløyfeknyteguide på Youtube. Skal det være, så skal det være. Ansikt utad er ikke noe å tulle med.

Før hamskiftet har de gjort unna de unna den daglige Turen med stor T. Den finner sted hver eneste dag klokken tretten null-null. Formand og viceformand møtes på Chateau Neuf, krysser under T-banesporet på Majorstua, og setter nesa mot Frognerparken. Turene er allerede myteomspunne. Det er der løpet legges, heter det.

– Er vi med på et vandrende fraksjonsmøte nå?

Begge drar på det, bare litt.

– Næh. Men vi trenger å gå gjennom ting, sile litt. Det er klart vi blir samkjørte, vi to.

De høye gitterportene til Krigsskolen på Veitvedt i Groruddalen åpner seg med en lav, elektrisk summelyd. Karl Kristian og Morten snur seg storøyde mot hverandre, gaper, og hyler i kor:

– AKKURAT SOM I «RINGENES HERRE»!

Det påfølgende fnisesammenbruddet er totalt overrumplende for en utenforstående, men også det – imponerende samkjørt. 200 meter senere, ved inngangspartiet, har de to samlet seg nok til å hilse sivilisert på Kadettsamfunnets representanter som venter der: unge menn med rød og svart uniform og vernepliktsveis.

– Ja, dere ser vel at vi er militærnektere begge to? Karl Kristian finner det best å tilstå først som sist.

Gutta fra krigsskolen forsikrer at det er greit. Tilbyr plass i salongen og serverer øl. Utveksler erfaringer om drifting av studentsamfunn.

Det var en gang for lenge, lenge siden. Da frakkeskjøter fortsatt var standard og Wergeland og Welhaven bitchet fram og tilbake på rim. Da studentene ikke kunne få slått ut nok tenner på hverandre på åpen gate for bare uenighet. Da medlemmene av Kadettsamfunnet og Det Norske Studentersamfund barket sammen med jevne mellomrom. Den gang da, hver gang når. Strengt tatt ble det aldri sluttet fred. Før nå. Under bildet av kongeparet signerer samfunnslederne fredspakten. Det høytidelige håndtrykket for fotografen er obligatorisk og uklanderlig.

– Gamle dager! Da mener jeg 1800-tallet! Karl Kristian er synlig begeistret. Han har satt seg godt inn i studenthistorien, og tegner og forteller gjerne. 70-tallet da alt ble kjørt i grøfta. Nei, takke seg til 50-tallet, det var greier, det. Mens T-banen krenger gjennom Groruddalen tilbake mot Majorstua blir norsk studenthistorie servert på et sølvfat.

– Studenter er jo ikke noen homogen gruppe lenger. Men tenk! Tenk hvilket potensial som bor hos studentrollen.

Han er inne på ett av yndlingstemaene sine og formelig gløder. Tenk! Egne medier, egen politikk, egne organer – en helt egen offentlighet. Studentene har et eget samfunn i miniatyr der de kan teste ting, der fallhøyden ikke er så stor. En prøvestein før voksenlivet. Et dannelsesprosjekt.

– Dannelse er jo et ganske stort ord?

– Og et helt utvanna begrep. Men for meg handler det om å prøve å lære seg litt om alt. Ideen om at studenter bør lære seg litt psykologi, litt biologi, litt sosiologi, og så videre. Det er noe av dette DNS handler om. Faget mitt er jo vanvittig snevert – det har vært viktig for meg å få annen input.

«Snevert» er rimelig dekkende for Karl Kristians eget studievalg. En tidlig fascinasjon for Lord Nelson fikk ham til å ville studere engelsk historie. Det lot seg ikke gjøre på Blindern, så valget falt på klassisk filologi, latin, istedenfor. Han er nå en av fagets fem masterstudenter. Oppgaven skal inn i juni. Seks år med lesesaler, drøssevis av verv og studentliv trekker ubønnhørlig mot slutten. Hva skal skje da?

Karl Kristian innrømmer at han er ambivalent.

– Jeg er litt usikker på hva som kommer etterpå.

Han forteller om forbildet, Seneca, filosofen og politikeren han skriver masteroppgave om. Seneca kom fra bygda i Spania, men hadde store begavelser og muligheter. Han ble minister for keiser Nero, men falt i unåde og ble tvunget til å kutte hovedpulsårene sine. Han skrev om det farlige med å lefle med makt.

– Seneca-problemet gjelder for meg også. Skal man gå ut i verden og gjøre noe, men risikere å mislykkes, eller skal man bare sitte og tenke? Jeg har veldig lyst til å søke stipendiat og bare få sitte på et kontor og grave meg ned og skrive ting veldig få kommer til å lese. Og jeg har lyst til å gå ut i verden og utrette noe. Organisasjonsliv, politikk.

En ting er sikkert. Det er ikke både óg. Karl Kristian snakker lenge om hvor irriterende og tåpelig han synes det er med dem som alltid tror man kan gjøre begge deler.

– Man må faktisk velge, konkluderer han. – Ellers gjør man bare ting halvveis.

Kompromissløsheten har alltid vært der. Fra han var liten og bygde borger der småbrødrene var soldater og han general, til han stilte som formandskandidat ved DNS med et helhetlig forslag til styremedlemmer og ferdig utarbeidet valgprogram. Karl Kristian selv hevder han det henger sammen med at han er så uhelbredelig arrogant.

– Jeg vet jo at jeg er sær. Og jeg er arrogant nok til å ikke legge skjul på det.

Mange som bare har sett den høye fyren med krøllene, skjegget og cordfløyelsbuksene på avstand har sikkert gjort seg den samme tanken. Hvorfor er han så rar?

Under oppveksten i Fredrikstad er Karl Kristian eldstemann. Han lærer å lese og skrive tidlig. Det leses bordbønn og korrigeres dersom fredrikstadsdialekten blir for bred. Foreldrene er begge sykepleiere, de skiller seg når han er fire. Han får en stemor, to nye søsken og noen bøker om dinosaurer. På skolen tar han ting lett, kanskje for lett. På videregående fører han sitt eget fravær inn i en tabell for å kunne skulke maksimalt uten å stryke. Sammen med vennene leser han klassikerne, fabler høystemt om de største spørsmålene og blir med i Rød ungdom. Når han flytter til Oslo rett etter videregående fortsetter han å stikke innom kirken på søndager, men er bombesikker på at til Fredrikstad, dit skal han ikke tilbake.

– Fredrikstad er forstadsaktig. Solide familier. Eneboliger. Fotball. Det er trivelig og normalt. Jeg er livredd for en dag å våkne opp i det borgerlige marerittet. Kone, tre unger, rekkehus, Volvo, bikkje, forstad. Sunn, normal jobb. Jeg er redd for det stadiet der du tenker at «nå kommer jeg ikke lenger, dette er greit». Helt A4.

– Men du er jo ikke mye A4? Bare se på deg.

– Folk ønsker seg ofte at ting skal være mer konsistente enn de er. Se på bukseselene mine! Det er ikke fordi jeg prøver å se ut som den unge Henrik Ibsen. Det er fordi beltet mitt gikk i stykker, og bukseseler ble neste løsning. Jeg er blakk. Ergo jeg kjøper klær på Fretex. Jeg gidder ikke å barbere meg. Ergo jeg har skjegg.

Karl Kristian pauser. Nå er han ikke så bastant lenger.

– Men mot min egen vilje er jeg i ferd med å bli voksen. Jeg ser at det finnes ting utenfor universitetslivet, og at noen av dem nok ligger utenfor Oslo. Og jeg vil jo gjerne ha kone og barn som alle andre, det er ikke det. Men hvis det betyr at man slutter å strekke seg...

Det blir stille.

– Er det dette som gjør at du er så rar? At du strekker deg så langt hele tiden?

– Kanskje. Jeg vet at mange har en forutinntatthet overfor meg. Det liker jeg. Jeg vet at hvis jeg vil, kan jeg snu den. Hvis jeg ikke vil, kan jeg spille med. Det er helt greit for meg. Jeg gir faen. Det er ikke noen vits å kompromisse i hvem man er.

Inventaret oppe i etasjene på Chateau Neuf er på halv tolv, klokka er langt mer. Stengetid er bare et ord. Karl Kristian har inntatt rollen som bartender, nachspielvert og ubestridt konge på dansegulvet. Et bedugget individ har fått nyss om at Formanden portretteres.

– Skal dere schkrive om Kirchhoff? Skriv at han er konge ’a! Klin kokos, men konge!