Føydalherrene

Arnved Nedkvitne. En hodepine for Institutt for arkeologi, konservering og historie. Avdelingen ved Universitetet i Oslo har fått skittentøyet vasket offentlig etter at professor Nedkvitne fikk sparken i januar 2009. Saken har vært i retten to ganger, først i tingretten, så i Borgarting lagmannsrett.

Lagmannsrettens kjennelse er ventet i sluttet av denne uka.

Har Nedkvitne forpestet arbeidsmiljøet blant historikere ved Universitetet i Oslo, eller fantes det ikke noe miljø å forpeste?

Miljø i ruiner. Det er blant annet dette striden i Borgarting har stått om. I rettssalen har det kommet frem at en arbeidsmiljøundersøkelse på instituttet, igangsatt av daværende rektor Arild Underdal, ble omgjort av instituttledelsen til utelukkende å handle om Nedkvitne. De mente altså at det lunkne arbeidsmiljøet skyldes Nedkvitne selv.

I rettssalen tok tidligere UiO-professor i økonomisk historie, Kristine Bruland, til orde for motsatt synspunkt. Hun mener miljøet allerede lå i ruiner.

– Det var andre som skadet miljøet gjennom mobbing. Instituttledelsen mobbet blant andre Nedkvitne, sa Bruland, som nå er professor ved Universitetet i Genève,

Underdals undersøkelse så aldri dagens lys. I rettssalen spriker virkelighetsbeskrivelsene. Hva er sannheten om arbeidsmiljøet blant historikerne? Vi går til kildene.

Føydal pyramide. I jakten på sannheten støter vi på mange hindre. På instituttet er ikke alle snakkesalige. Professor Tor Egil Førland gjør som mange andre:

– Jeg kommenterer ingenting før utfallet av rettsaken er klart.

Vi får nyss om en rapport fra 1995 som visstnok slakter arbeidsmiljøet på instituttet. Men dokumentet er forsvunnet fra Arbeidsforskningsinstituttets arkiv, og på andre biblioteker er alle utgaver utlånt, sannsynligvis til bruk i Nedkvitne-saken. Til slutt finner vi ett eneste tilgjengelig eksemplar på Nasjonalbiblioteket.

Probleminstituttet har lenge hatt en faglig og sosial omgangsform som «lar altfor mye være usagt og underforstått», slår rapporten fast. Dokumentet kan kanskje kaste lys over dagens konflikt.

Vi leser om faglig ansatte ved det som den gang het Avdeling for historie som ikke snakker med hverandre på tvers av fagfelt. Mange mener avdelingen har føydale strukturer, bygd opp med professorer på toppen og midlertidig ansatte, stipendiater og studenter nedover i en pyramide.

Andre peker på klikktendenser der en del befinner seg på utsiden, andre på innsiden. Innsideklikken er ifølge noen ansatte synonymt med «glassburet» eller «teen», altså avdelingens lunsjrom. De beskriver en følelse av avmakt. Mangel på innflytelse. Lite med ressurser. Men mest av alt: et «forgiftet» og elendig sosialt miljø.

Men problemene går lenger tilbake enn til 1995.

Alle utenfor. – Historiemiljøet opplevde en lang rekke utmattende konflikter på 60- og 70- tallet. Faglige konflikter, konflikter mellom lektorer og professorer, og mellom studentene og de ansatte, sier postdoktor Fredrik Thue.

Han skriver om historiefaget i Norge. Ifølge Thue kan det se ut som at 70-tallest stridslyst på 90-tallet ble erstattet av forsøk på å skape konsensus uten at noen virkelig konsensus var til stede. Instituttledelsen tok beslutninger som ikke alle følte seg komfortable med, forteller han.

En annen beskrivelse er at Avdeling for historie er som en smultring der mange mener at de sitter i utkanten, men ingen føler seg i sentrum. Det er førsteamanuensis Jon Iddeng som beskriver dette i Historisk Institutt – en historikk.

«Noen enkel flokk å lede har det aldri vært, særlig ikke for den valgte ledelsen,» skriver han.

I denne historikken fortelles det også om en rekke personkonflikter på instituttet.

Ingen diplomat. Blant de mest stridbare er Finn Fuglestad, tidligere professor i afrikansk og latinamerikansk historie, som følte seg motarbeidet av daværende instituttleder Helge Pharo. Striden sto i følge Iddeng om ressurser og undervisningsbyrde, men utviklet seg til å bli personlig.

«Diplomatiet har vel neppe lidd noe tap ved at Fuglestad valgte historiefaget og det er vel ikke tvil om at det faglig så vel som personlig kunne vært vunnet på en mer forsonende linje,» skriver Iddeng.

Fuglestad er i dag professor ved Universitetet i Madrid, og vi treffer bare en spansk telefonsvarer når vi prøver å nå ham.

Denne krangelen har et bemerkelsesverdig likhetstrekk med både Nedkvitne-saken og andre bruduljer på instituttet: navnet Helge Pharo dukker stadig opp.

Motarbeidet av ledelsen. Tilbake i Borgarting lagmannsrett: Kristine Bruland, som har tatt Nedkvitne i forsvar, retter harde anklager mot Pharo og hans tid som instituttbestyrer. Hun mener seg motarbeidet av Pharo, som skal ha talt negativt om hennes kompetanse til internasjonale kolleger. Dessuten frarådet han at Bruland skulle ansettes som professor på instituttet i utgangspunktet.

Vi ringer Pharo. Den omstridte tidligere instituttlederen er på et seminar om norsk bistandshistorie, og vil først ikke snakke med oss. Etter mye mas går han endelig med på å uttale seg.

– Det stemmer at jeg førte en protokolltilførsel til innstillingen, Jeg mente hun ikke var kvalifisert til stillingen, svarer Pharo.

Arnved Nedkvitne mener instituttet er styrt av en klikk, en hard kjerne som sitter på pengene og makten ved instituttet. Når vi spør Pharo om han tilhører en klikk eller et maktsentrum på instituttet, svarer han at begrepet klikk brukes for å parkere folk med mistillit.

– Jeg har blitt valgt til instituttbestyrer tre ganger, sier Pharo.

Pip-pip og Gærningen. I retten har både Bruland og Fulgestad ment at sentrale personer på instituttet har brukt økenavn på enkelte av de ansatte. Nedkvitne sier at Pharo kalte Fuglestad for «pip-pip» og ham selv «Gærningen». Pharo avviser kritikken.

– Kallenavn bruker vi alle sammen.

– Men har du kalt Finn Fuglestad for «pip-pip»?

– Det vedkommer ikke saken.

– Nedkvitne mener du har kalt ham for «Gærningen».

– Det er helt irrelevant. Spørsmålet er hvordan folk oppfører seg, ikke hva de sier i mer eller mindre private sammenhenger.

Vil bli verre. Om de ikke kan snakke med hverandre, har historikerne ved universitetet i alle fall snakket om hverandre – nå sist i retten. Vi spør en ansatt på instituttet, som ønsker å være anonym i frykt for jobben, om forholdene vil bli bedre – om det nå har blitt luftet ut i korridorene.

– Nei, er det klare svaret.

– Det kommer bare til å bli verre.