KHiO har landets trangeste nåløye. Kan skuffede kunstnerspirer kjøpe seg til fullverdige alternativer?

2011-03-09 Bildeserie (19 bilder)

Under skråvinduer og massive bærebjelker sitter Mike Patterson (23) i sin faste arbeidskrok. Blyantstreken har stoppet opp. Han grubler konsentrert.

Hendelsesforløpet «jente blir bilsyk på vei opp til påskefjellet» må ned på storyboardet.

– Jeg er ikke så veldig god til å tegne, unnskylder han.

Den ribbestrikkede lua er brettet opp til toppen av hodet, og barten kiler ham i nesa når han ler. Bak ham på veggen henger tegninger av en mørk, liten dude med store, brune øyne. Ikke så ulik ham selv.

– Dette er maskoten min Mikito, min ufødte sønn, sier Mike.

Mikito er hans siste skoleprosjekt, og skal kurere mørkeredsel. For Mike fantes bare ett alternativ i studie-Norge: Westerdals.

– Jeg er veldig fornøyd med studiet. Grafisk design er meningen med livet!

Det siste året har flere utdanninger tatt opp kampen med Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) om å tilby høyere utdanning innen kunstneriske fag.

På KHiO slipper de færreste gjennom nåløyet, og mang en kunstnerspire får avskjed på grått søknadspapir. Men det finnes alternativer.

Westerdals er ett av dem. Skolen som omtaler seg som Norges beste kreative studiemiljø er kommet ut av den mørke privatskoleskyggen, og blir nå anerkjent av så vel kunstnere som normale dødelige.

«Alle» har en kompis med hatt, bart og mac som studerer «noe kreativt» på Westerdals, og ingen gjør narr av ham lenger. Kreativitet er det nye svart.

Tarek Hamidi (24) lener seg over et stykke hvitt stoff. Munnen snurper seg sammen. Med stødig hånd fører han saksa langs de stiplede linjene.

Det er stille i rommet på klesdesignskolen Esmod. Mellom mannekengbyster, klesstativer og tekstiler står to av hans klassekamerater med målebånd løst rundt halsen og nåleputa ved sin side.

Der arbeider de nennsomt og effektivt med et tekstilstykke. Former morgendagens moteplagg. Tarek klipper fôr til sin nye jakke.

– Jeg har brukt 30 000 kroner på avgangskolleksjonen min allerede, sier han.

Tarek peker mot en kreasjon. En blond hårmanke ruver i nedre del av rommet, strekker seg ut i armer og former struttende bryster.

Kreasjonen er laget av blekede hårstrå fra kinesiske kvinner. Håret glir lett mellom fingrene. Før visning må han glatte dem ut med rettetang og stylingspray. Håret skal skinne.

– Ett av seks antrekk er i boks, sier Tarek, og forteller at kolleksjonen har arbeidstittelen «Protected behind the armor», og at stoffene er importert fra Kina og Pakistan.

Klesdesignerspirene som slipper gjennom nåløyet på KHiO betaler ikke for utdanningen. Derimot koster det Tarek både skjorta og flesket å studere på Esmod.

– Vi er på skolen hver dag fra klokka ni til sju på ettermiddagen. Alle jobber overtid her. Vi blir slitne av det, og tillater oss ingen fritid. Kjærlighetslivet går til helvete, og mine beste venner er dem jeg går i klasse med.

Designerspirene betaler rundt 70 000 kroner i året for utdanningen. De får støtte av Statens lånekasse, men blakker seg fort på blanke knapper og myk fløyel.

– Jeg får dårlig samvittighet av å være hjemme. Det koster jo så sinnssykt mye penger å studere på Esmod.

Her betaler vi alt selv: fotoshoots, modeller, stoffer. Alt. Jeg har ikke lenger penger til å shoppe klær til meg selv.

Men til gjengjeld skal det ikke være vanskelig å få arbeid om man har et Esmod-diplom i hånda. Utdanningen er nært knyttet til motebransjen gjennom hele studiet.

Når avgangsklassene sender sine modeller nedover catwalken i slutten av skoleåret, er det fremtidige arbeidsgivere og en internasjonal Esmod-ledelse som mønstrer kreasjonen opp og ned. Designskolen har utdanningsinstitusjoner i 23 byer, deriblant Beijing, Beirut og Bordeaux.

Esmod i Oslo har avlet frem flere suksessdesignere: Fam Irvolls fargesprakende cupcakegenser, Cecilie Melli sine nostalgiske brudekjoler, Arne & Carlos’ hjemmestrikkede juletrekuler. Det startet ved symaskinene i Sandakerveien.

– Vi jobber oss inn mot industrien, og er absolutt ikke kunstrettet. Det viktigste for oss er at studentene våre får jobb i bransjen, sier Anne-Britt Krogeide i administrasjonen på Esmod Oslo.

Tilbake på Westerdals lærer førsteklassingene på grafisk design om symboler. Frilansillustratør og timelærer Egil Nyhus har tegnet på seg hitlerbart med sprittusjen. Han kaster ball.

– Hva har vi her? Mannen med ljå? Hvorfor akkurat ljå og ikke sag, tror dere?

Øynene er kulerunde, håret viltert og genserermene brettet opp. De 25 studentene har rullet kontorstolene nærmere Egil og hans uformelle forelesningsscene.

Pultene er gjort om til langbord, og klasserommet er en trendy loftsleilighet. Her regjerer det kreative kaos. Store industrilamper dingler over modellkitt, tomme kaffebegre, ett stykk garnnøste, og litt First Price appelsinjuice.

Nyskissede storyboards ligger strødd rundt et drøss macer, noen tomme vinflasker og et brunt bananskall.

Westerdals-studentene legger gjerne fredagspilsen til KHiO. Her har flere av dem venner på studiet visuell kommunikasjon.

Men ingen av førsteklassingene Universitas møter vurderte å søke seg inn her. «På KHiO må alt være så kunstnerisk,» sier de. Der «vektlegges det estetiske, og dessuten må man være en habil frihåndstegner».

Ikke alle på Westerdals er like gode til å svinge blyanten, men de øver mye på å kommunisere godt med grafikk. KHiO stiller seg kunstnerisk overlegen til utdanningen.

– Studentene ved Westerdals jobber mot reklame, og suges opp i reklamebyråer når de er ferdig utdannet, sier Stein Rokseth, dekan ved Fakultet for design ved KHiO.

Hans studenter «skaper ting», sier han. De «sitter ikke bare og jobber på macen sin». Westerdals kjenner seg ikke igjen i påstanden.

– Det er en myte at vi bare jobber mot reklame. Vi merker at KHiO i sterkere grad ønsker å klassifisere oss som en reklameskole, selv om vi aldri har vært mindre reklamerettet enn vi er i dag, sier Tom Kvisle, rektor ved Westerdals.

Eks-industriområdet Vulkan ligger rett på andre siden av Akerselva fra Seilduken, der KHiO har samlokalisert seg.

Hundre vinflasker danner en passasje inn i et rom der tre gutter står og trommer på restene av en skulptur av planker, bøtter og teip. Han som spiller på kasserollen er ute av takt, men det er visst meningen.

Det er fredag på Einar Granum Kunstfagskole. Dagen da uken slettes.

Malerier ryddes unna, skulpturer ødelegges, oppstillinger stilles ned. Hele uken har studentene materialisert tankene sine. Bygget, malt, lekt. Nå skal alt bort.

Ideene som var spennende på mandag, er gamle nå. Studentene løper forbi hverandre med gulvkoster fulle av knuste kunstverk.

– Vi kan ikke bli forelsket i det vi holder på med, sier Lærer-Lars, mens to førsteklassinger dypper kostene i hvitmaling, og maler over siste rest av maleriet som for en halvtime siden dekket hele veggen.

Rommet er igjen hvitt, uerfarent, sterilt. Klart for neste uke.

I nabosalen er staffeliene kastet rundt i rommet. I en fotsid, blomstret kjole står Gazelle Pezeshkmehr (31) og betrakter sitt seneste maleri: en kald, grønnbleik person med igjenplastret munn, og en pistol rettet mot tinningen. «Den grønne revolusjon» har hun kalt det.

Gazelle er opprinnelig fra Iran, og ønsker å gi mennesker i den frie verden følelsen av at frihet ikke er noe man kan ta for gitt. Men grunnen til at hun har startet med kunst er mer personlig.

De siste årene har Gazelle jobbet døgnet rundt som eiendomsmegler, og tjent så mye penger at hun ikke rakk å bruke dem.

Da hun fikk sparken fordi hun visstnok hjalp en kunde å beholde huset sitt, framfor å cashe inn på tvangssalg, benyttet hun muligheten til å forfølge drømmen sin.

– Jeg er et utrolig følelsesmenneske, det er null logikk inni hodet mitt, og det får jeg utløp for gjennom kunsten. Jeg har alltid villet drive med kunst, og skolen har hjulpet meg til å finne tilbake til den jeg er, sier Gazelle.

Selv om hun bare går førsteåret, skal hun søke Kunstakademiet i år. Hun er klar over at kunstverden forventer mer enn en forskole som utdanning.

– De to årene som studentene bruker på en forskole, vil nok styrke deres kandidatur for å komme inn på akademiet. Men det er langt ifra en garanti, sier Georg Morgenstern, dekan ved Kunstakademiet.

– Det er én skole til i Oslo som nylig har begynt å tilby bachelorutdanning i kunst. Men jeg husker ikke hva den heter, sier Morgenstern.

Han tenker på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS). De har nylig fått godkjent sin søknad, og kan fra høsten av konkurrere med KHiO om en bachelorutdanning innen kunst. Skjønt, Morgenstern er ikke skremt av konkurransen.

– Studiet ligner kanskje på innhold, men kvaliteten er et annet spørsmål. Jeg har sett hva de driver på med, men jeg vil ikke vurdere dem offentlig.

Det vil derimot Cecilie Broch Knudsen, rektor ved KHiO.

– NISS er ikke reelle konkurrenter. Kunstakademiet er en eliteskole, vi har over 400 søkere hvert år. Det er sikkert greit for noen å gå NISS, men den kan ikke på noen måte sidestilles som en likeverdig konkurrent til akademiet, sier Broch Knudsen.

NISS virker å ha hørt kritikken før.

– Jeg kan forstå at vi her på NISS, som starter utdanningen til høsten, ikke blir oppfattet som en konkurrent. Men vi er et reelt alternativ. Vi jobber for å bygge opp en høyskole, og gleder oss til det. Hva andre måtte mene, det får de mene for seg selv, sier Eirin Sæther, faglig leder ved kunstutdanningen på NISS.

Esmod-studenten Tarek vifter med armene og lager noen sprø «nææh næh»-lyder. Sånn er en kunstner, ifølge ham. I motsetning til kunstspiren Gazelle, har Tarek aldri vurdert å søke studieplass ved KHiO.

– Esmod er det beste alternativet til en moteutdanning i Norge. På KHiO må du kunne å tegne og sånt før du begynner, og det er vanskelig å komme inn. Der må du være en kunstner.

Selv lever han i sin egen kunsterboble: den besatte designerspiren som bor hjemme hos foreldrene for å spare penger til myke skulderputer. Går det på helsa løs?

– Det er verdt det. Men jeg hadde aldri orket å gå disse tre årene om igjen.

Ingeborg Huse Amundsen • Øyvind Gallefoss • Christian Lycke (foto)