Ut av mørket

Mirjam K. Sorge Folkvord • Åse Holte (foto)

Det er ikke uvanlig at flinke jenter fra små steder har store drømmer. Om å bli noe skikkelig bra noe. Lege, advokat eller den som redder verden. Gjerne alt på en gang.

Sent på 90-tallet, i Åsgårdstrand i Vestfold, har Inger Lise Hansen de samme drømmene. Hun går på videregående, sitter forrest, følger med i timene, rekker opp hånda. Særlig i matte, hun liker matte. Læreren får alt til å virke som peanuts. Utenom likninger og brøker, snakker han om en datter, en som er nyutdannet lege. En som hver dag holder andres liv og død mellom hendene, og er i ferd med å brytes ned og smuldre bort under det. «Kvinner bør ikke drive med den slags», sier han. At han kan si noe slikt, denne fine mannen, opprører Inger Lise.

Kort tid senere dør læreren. Han faller om under en løpetur og er ikke mer.

Senere, når det stormer som verst og hun prøver å holde ryggen rak, skal hun komme til å tenke mye på dette. At det finnes dem som virkelig hanskes med liv og død.

Hun sukker.

– Det er jo bare små blåbær, det jeg har hatt å stri med, sammenlignet med mange andre.

Hun ser ut som Betty Draper. Det hjelper ikke at vi har plassert henne i en mørk skinnsofa i biblioteksbaren på ærverdige Hotell Bristol. Tvert imot: Omgitt av tunge, mørke, og sikkert utrydningstruede tresorter ligner Inger Lise Hansen enda mer på den håpløst pene, velpolerte og kontrollerte trofékonen fra 60-tallserien Mad Men. Hos den fiktive Betty finnes en malstrøm av frustrasjon og tiltakstrang under den speilblanke overflaten. Inger Lise, derimot, vil ikke legge lokk på noe som helst. Spesielt ordknapp er hun heller ikke. Til å begynne med er hun inne i en ordrik begrunnelse for hvorfor hun ikke drikker kaffe.

– Mannen min måtte begynne å drikke kaffe da han jobbet i UD, og jeg kan jo presse i meg en kopp hvis jeg må, men å ha kommet meg gjennom så mange år med KrF-møter uten å bli hekta – det betyr kanskje at jeg ikke er helt voksen likevel?

Men mye tyder jo på at Inger Lise Hansen er voksen. Hus, mann, barn, og korrekt velstriglet antrekk. Eller fire snart tilbakelagte år som nestleder i Kristelig Folkeparti, for den saks skyld. Og nå er det slutt.

I slutten av januar ble det klart at valgkomiteen i forkant av KrFs landsmøte ikke anser henne som egnet – hun får ingen fornyet tillit. Den unge, blonde kvinnen fra Vestfold er uønsket som nestleder i partiet. Støtt ut av sine egne.

Den direkte konsekvensen er at det blir mer sannsynlig å finne henne på Riksarkivet, bøyd over knusktørre kataloger fra norske rederier på 80-tallet – emnet for masteroppgaven i historie – enn på partikontoret i fremtiden.

Inger Lise har lenge vært ansett som kontroversiell innad i KrF, men det var først etter et intervju med Aftenposten i fjor vinter at verkebyllen for alvor sprakk. Der tok hun til orde for en annen israelpolitikk, ja til borgerlig homofilt ekteskap, og for å fjerne regelen om at alle tillitsvalgte i partiet må være bekjennende kristne. Den kristen-konservative fløyen av partiet har møtt dette med en mur av motvilje og karakteristikker som «egenrådig» og «uryddig».

– Det der er bullshit, hogger Inger Lise til. – Folk snakker som om det var en haug med soloutspill. Det var dette ene intervjuet. Og når man får et så katastrofalt dårlig valgresultat som vi fikk sist må man stikke fingeren i jorda og tenke etter om man faktisk har de rette svarene. Det var på tide noen ropte litt høyt.

Det har ikke alltid vært naturlig for Inger Lise å skrike ut. Første gang hun tok ordet på en talerstol var både hun og resten av salen i sjokk etterpå.

– Både de og jeg bare «Hæ? Gjorde du virkelig det? » Inger Lise ler så øynene blir smale sprekker.

Hun fastholder at hun er sjenert – langt mer enn man skulle tro. En spesiell påstand fra en som har vært en gjenganger i riksmedia de siste seks årene.

– Jo, jo, det er sant. Der er jeg mannen min sin rake motsetning. Når vi er ute på tilstelninger der det er forventet at man skal mingle, og han skravler i alle retninger og kjenner alle, tenker jeg bare «Nei! Ikke gå fra meg!» Så når jeg finner noen som det er interessant å snakke med, tviholder jeg på dem.

– Men jeg er blitt bedre med årene, altså, forsikrer hun.

«Mannen min» er David Hansen, tidligere leder i Kristelig Folkepartis ungdom. De to møttes for elleve år siden, da David var leder og Inger Lise fortsatt var helt fersk fylkesleder. Det kostet ham mye hodebry å finne ut hva det var med denne jenta som gjorde at han ikke kunne slutte å tenke på henne, og enda mer selvovervinnelse å tørre å prøve seg. Inger Lise fniser mens hun prøver å tilpasse seg fotografens instruksjoner. Haka opp, skuldrene ned og øynene igjen er du snill. Hun slår dem opp igjen.

– Det var han som kapret meg. Vet du hva han sa den gangen, eller? At det var viktig at han hadde god kontakt med fylkeslederne.

1999: Inger Lise, 18 år, virrer rundt på Oslo S. Hvor har han gjort av seg? De avtalte jo dette. De skulle ha møttes her, hun og David. Krfu-lederen hadde invitert henne på teater fordi det er så, eh, viktig å holde god kontakt med fylkeslederne. Da forestillingen ble avlyst, men han likevel foreslo at hun skulle ta turen, luktet hun vel strengt tatt lunta. Men nå har det snart gått en halvtime, og ingen David er å se. Den som hadde hatt mobiltelefon. Til slutt fant de hverandre. Og ikke bare i forstanden å treffes under togtavlene. I 2002 giftet de seg. Da var Inger Lise bare 20 år gammel.

Hele veien har hun vært det: ung. Egentlig i yngste laget. Når hun snakker om usikkerheten hun lenge følte i sammenhenger der hun visste andre så henne og forventet noe av henne, trekker hun frem nettopp dette. Redselen for å ikke kunne prestere.

Det gjør henne til en privat person, en som har behov for å trekke seg tilbake. Både mannen og venner kan vitne om at hun aller helst vil være sammen med de aller nærmeste. David bruker spøkefullt betegnelsen «stuegris».

– Jeg henter mest energi hos noen få nære og kjære. Politikken drar med seg en masse ting som må bearbeides, ellers hoper det seg jo bare opp. Da må jeg få være i ro, reflektere, sette ord på ting. Ja, da skriver jeg ofte dikt.

– Jøss. Hva slags dikt er det?

– Altså, jeg vet ikke om de er noe bra engang! Men diktene er selvterapi. De utrykker først og fremst følelser, dyptpløyende ting som handler om enten mine eller andres opplevelser. Jeg er helt klart mest produktiv når det er mest fortvilelse og skuffelse.

– Det har kanskje blitt en del dikt det siste året, da?

– Ja. Mange klarer jo aldri å erkjenne hva de føler og så komme seg videre. Å gå videre – det er så utrolig viktig. Og det har vært min største frykt dette siste året: at jeg skal bli bitter. Bitter på folk, bitter på livet.

Når Inger Lise forteller om det turbulente året 2010, er det i en nøktern og saklig tone. Hun beskriver en kultur der uenighet ties i hjel, der formaliteter brukes til å skyve reelle politiske debatter ut på sidelinjen. Inger Lise fikk flere ganger servert personkarakteristikker av seg selv fra journalister, gitt av mennesker som kjenner henne, men som aldri har konfrontert henne ansikt til ansikt. Hun opplevde å bli utestengt fra møter.

Hun får en liten nyve i den glatte pannen.

– Og man må jo tenke, hva gjør det med den som opplever sånt? Hva signaliserer man? Jo, at «du er ikke viktig. Du er ikke verdt å lytte til».

– Men hvorfor har du fortsatt?

– Man må prøve å skille mellom person og sak. Jeg har et sterkt personlig engasjement for politikk. Og en sterk personlig tro. Uten den hadde jeg ikke klart det.

Inger Lise og David er medlemmer i frikirkemenigheten Filadelfia. På søndager tar de med seg datteren Filippa (4) på gudstjeneste og søndagsskole. David ble født inn i frikirkebevegelsen, Inger Lise valgte den. Hun bedyrer at hun alltid har betegnet seg som kristen, også som barn, men at det er forskjell på å «kjøpe storyen» og tro på den, og det å aktivt velge å møte gud.

«You turned my mourning into dancing». Inger Lise sitter i en hage i Spania og har slått opp på en tilfeldig bibelside. Denne setningen er det første hun ser. Hun er femten og på evangeliseringstur i Spania. Noen har puttet henne i en gruppe som skal danse på gata ute blant folk, og det er en liten katastrofe. Hele bussturen ned har hun grudd seg. Hun kan ikke og vil ikke danse.

Der, i hagen, sier hun til gud «ålreit, nå må du bare gi meg ett eller annet her. Et ord, et tegn, hva som helst».

Du snudde sorgen min til glede.

Femten år senere sitter Inger Lise i sofaen på Bristol og ler hjertelig.

– Og da måtte jeg jo bare erkjenne at «åkei, gud, dette har du planlagt».

– Det ga meg en utrolig sterk opplevelse av at man setter så strenge rammer for seg selv. Det blir så begrensende, vi blir så ufri! Det vi må gjøre er å bryte ut! For gud har jo en plan for oss.

For å kunne sprenge grensene sine, må man kjenne seg selv, sier hun. Og bruker det som en slags ikke så galt at det ikke er godt for noe-logikk for det siste året.

– Mange har sagt til meg at jeg kommer til å angre på mye av det jeg har sagt og gjort det siste året. Men nei! Jeg kunne sikkert gjort noe annerledes, men jeg har også fått noen veldig sterke erfaringer med hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være. Jeg kan ikke la meg stoppe av at noen lager fete overskrifter og tar sitater ut av sammenheng.

– Men du la jo hodet på hoggestabben. Kalkulerte du aldri sjansen for at det skulle gå på trynet?

Inger Lise nøler ikke.

– Hvis politikk ikke kan handle om å legge hodet på hoggestabben av og til, synes jeg man bør revurdere hele greia. Jeg har sett så mange politikere bli så formet av systemer, kultur og politiske ståsteder at de mister seg selv. Om jeg ikke kan gjøre dette og samtidig være fullt og helt meg selv, brekker jeg ryggraden min. Jeg får heller ta den belastningen det å si fra medfører.

Det gjenstår for KrF å erkjenne at folk er forskjellige, og at det har egenverdi.

– Tror du det skjer?

– Jeg håper jo det.

– Og hvilken rolle spiller du da?

Inger Lise ler en nervøs latter.

– Jeg vet ikke. Det får tiden vise.