Noen går i tog, andre går til streik og enkelte sprenger seg selv for det de tror på. Aktivistene bak Planka, derimot, kjører trikk uten billett.

2011-02-09

– Oi! Kontroll ved Stortinget!
En sms fra det interne varslingssystemet tikker inn på Matias Bals’ mobil. Han leser høyt.

Vi er på møte i Planka Oslo. Det er under sterk tvil at vi har fått innpass på miljø-aksjonsgruppens første samling, i den grad at vi måtte tilbringe den første halvtimen på gangen. Først etter å ha gått oss vill i Hausmanias skrekkabinett av fargesprakende korridorer, for så å bli servert borsjtsj av en mystisk russerinne, får vi lov til å tre inn i det aller hemmeligste.

– All sivil ulydighet er jo kontroversielt. Og kanskje er «sniking» et litt belastet ord. Men midler og mål for et framtidig samfunn må stå i stil med hverandre.

Vincent Møystad er sikker i sin sak. Siden mars i fjor har han, Matias og et par andre medlemmer av Planka bedrevet sniking satt i system. Hver måned legger de 250 kroner i en pott, for så å bruke trikk, buss og bane uten hemninger – og uten billett. Blir de tatt i kontroll, vil den felles potten dekke boten.

– Det vi driver med er å gjøre sniking til en politisk handling. Kollektivtrafikk er en veldig bra innfallsvinkel til saker som sosialpolitikk, byplanlegging, miljø og så videre. Vi ønsker å gå vekk fra brukerfinansiert kollektivtrafikk som i dag, og over til at den blir helt skattefinansiert, sier Vincent.

Han kaller det ikke sniking. Det heter planking.

På den nedsnødde trikkeholdeplassen Universitetet Blindern noen timer tidligere, venter vi på å møte plankerne Matias og Vincent for aller første gang. Vi skal ut på langtur – til endestoppet Ljabru og tilbake til sentrum. Og hele veien skal vi snike – nei, unnskyld: planke.

– Betaler dere for meg eller, hvis jeg blir tatt?

Trikkedyret snegler seg oppover fra under broa ved Forskningsparken.

– Nei. Da må du først bli planker.

Angeren og angsten kjennes i magen. Tanken på en 800 kroners bot gjør vondt. For ikke å snakke om ydmykelsen ved det å måtte stå skolerett for kontrollørene.

Det er lavere dreadsfaktor på plankerne enn forventet. Vincent er en sindig historiestudent, mens Matias viser seg å være en psykologistudent fra Bærum. De vandrer uaffisert forbi flexusmaskinene. Hvorfor kan de ikke bare betale billetten sin sånn som oss andre, og dermed bidra til et bedre kollektivtilbud?

– Det der er en myte. Jeg tror Ruter sier at de taper noe sånt som 80 millioner i året på sniking og får 40 millioner igjen fra bøter. Da sitter man igjen med et tap på 40 millioner. Men jeg tror det er langt under hva de taper på økte administrative kostnader. Det skal en del sniking til før en kommer opp mot den halve milliarden de har tapt på flexussystemet, for å si det sånn.

Neste stopp – Kastellet. Shitshitshit. Dame med kontrollør-look nærmer seg. Hun dumper til slutt ned i et sete. Pulsen og ansiktsfargen kryper sakte tilbake til normalt.

Selv synes ikke plankerne at det er flaut å bli tatt i kontroll – åneida! De har jo en sak de kjemper for.

– Vi gjør sånne planka-dansemoves hver gang vi blir tatt. Hah, neida, vi gjør ikke det, sier Matias.

– Egoister! Dem tenker bare på seg sjøl. Dem får bare sitte der i sin egen verden og være så ego og umoralske at gamlemor må ta regningen. Hvis alle hadde gjort sånn, så hadde samfunnet rakna, sier Jøran Kallmyr – Frp-eren som til alle naturbarns store skrekk er blitt byråd for miljø og samferdsel.

I et kontor i Oslo rådhus snerrer den avslepne møringstemmen så hissig at det høres utenfor døra. Egoistisk er et ord som går igjen da han konfronteres med fenomenet Planka.

– Vi har økt kollektivtrafikken med 25 prosent i løpet av noen få år, i tillegg til at vi har redusert biltrafikken. Blir kollektivtrafikken gratis, så vil vi ikke ha nok penger til å bygge ut. Alle undersøkelser som vi har gjort, viser at det ikke er prisen som er interessant for folk, men hvor ofte bussen går, sier Kallmyr.

– Folk i Tromsø skal ikke betale for kollektivtrafikken i Oslo. Jeg synes det bare er egoistiske mennesker som vil ha ting gratis, og som lar andre ta regningen for seg.

Det er ikke bare Kallmyr som hisser seg opp over plankernes fremferd. Idet trikken kjører fra Ljabru i samme retning den kom, forteller Matias og Vincents om deres egne foreldre, som har tydd til hoderisting over prosjektet.

– De mener at vi peker på mange viktige aspekter, som privatisering av offentlige goder og miljøproblematikk og sånt. Men det er klart, aksjonsmåten har de kanskje ikke like mye til overs for.

Det er mer enn trendriktige babynavn, flatpakkede møbler og festfolk som kommer til Norge over svenskegrensa. Også initiativet Planka er opprinnelig svensk, og ble startet i frykt for blant annet privatiseringen av kollektivsystemet. Matias og Vincent deler deres bekymring.

– Hvis man ser på land der anbudspolitikken er kommet lenger, finner man en del skrekkeksempler når det gjelder sånt som underslag og sparking av fagforeningsvalgte, sier Vincent idet han går av på Stortorget.

Han strekker seg, småstøl etter en times trikkekjøring. Ingen plankepenger i kassa til Ruter denne gangen. Vincent fisker frem en rullings. (Pelle, slapp a’!)

– Men det er ikke slik at alt har gått skeis ennå – vi snakker om en utvikling over tid.

Til tross for at ting ser ut til å gå i feil retning, finner Planka-aktivistene overskudd til å begeistre. Mens vi spaserer mot Hausmania, forteller guttene om den gangen de pyntet en hel trikk med ballonger og spredte det glade budskap, og da de hadde fest over en hel t-banestrekning i Sverige.

– Det går an å gjøre ting utenfor de sosiale mediene òg, sier Matias som et velrettet spark mot alle oss face-slaver.

Gry Isberg, informasjonssjef i Ruter, har så definitivt ikke vært på ballongfest.

– Jeg har ingen kommentar til det Planka driver med, utover det at hvis du blir tatt i sniking, så må du betale. Et månedskort koster 590 kroner for voksne og 350 kroner for studenter. Får du da et gebyr, utgjør det nesten to månedsbilletter for en voksen i Oslo. Ja, egentlig er det jo helt latterlig.

– Dette dreier seg til syvende og sist om fellesskapets goder.

På Hausmania skjenker Matias kaffe fra en sliten plastdunk. Dype stoler og flat struktur dominerer. Ja, for det er noe skuffende lite oppviglersk over gjengen som sitter parkert i sofagruppen. Selv to jesuslignende fyrer som en kanskje kunne forventet mer av, later til å være mer innstilt på kaffe enn revolusjon. Men tilværelsen kan plutselig ta en uventet vending, selv for medlemmer av Planka.

– Nylig ble en fyr i Stockholm banket opp av to politimenn etter å ha blitt tatt for sniking, forteller Matias.

– Et medlem av svenske Planka tok bilder av seansen, men politiet beslagla og ødela bildematerialet. Heldigvis kjente plankerne noen hackere som klarte å gjenopprette bildene, og nå skal det være rettssak i Stockholm.

Tilfeldigvis sammenfaller rettsaken mot politimennene med svenske Plankas årlige nolltaxa-dag (nullavgiftsdag, journ. anm.) og tiårsjubileum, sier Mathias.

– Det er derfor de kaller det «superveckan». Fordi det skjer så mye den uken. Haha.

– Apropos svensk – hvorfor har dere ikke gått for et mer talende, norsk navn enn «Planka»?

Det er her historikeren trår til.

– Rundt begynnelsen av forrige århundre var det slik at parkene i svenske byer tok betaling for adgang. Det de mindre bemidlede gjorde da, var at de satte en planke mot et gjerde, og dermed kunne klatre rett inn i parken, forteller Vincent.

– Jeg synes det oppsummerer veldig fint det vi gjør.

Tia Karlsen • Christian Lycke (foto)