Universitetsromantiker: Da Lucy Smith gikk på skolen syntes hun det så kult ut å sitte som student på universitetstrappen. Da hun ble eldre så kanskje rektorstolen mer behagelig ut, så der satte hun seg i 1993.
Universitetsromantiker: Da Lucy Smith gikk på skolen syntes hun det så kult ut å sitte som student på universitetstrappen. Da hun ble eldre så kanskje rektorstolen mer behagelig ut, så der satte hun seg i 1993.

Førstedamen

Det kan virke som en tilfeldighet at det var hun som skulle bli den første kvinnelige rektor ved universitetet. Men jenta som ønsket seg bukser som seksåring har alltid villet være en av de store gutta.

Mr. and Mrs. Smith: Driver begge med jus, men helt uten hemmelige oppdrag om å utslette hverandre juridisk. I stedet går de tur i marka, gjerne på formiddagene midt i uka, når det ikke er så mye folk.
Mr. and Mrs. Smith: Driver begge med jus, men helt uten hemmelige oppdrag om å utslette hverandre juridisk. I stedet går de tur i marka, gjerne på formiddagene midt i uka, når det ikke er så mye folk.

– Å, Carsten, det er kaldt, jeg fryser!

Aldri sur: Utstyret er på plass når Lucy Smith skal ut på tur.
Aldri sur: Utstyret er på plass når Lucy Smith skal ut på tur.

Turkledde, sekogsytti år gamle Lucy Smith spretter som en ungjente bortover mose og kvister, for å knuge til seg en klem fra ektemannen. Det er grytidlig søndag morgen, og paret har gjort seg klare til helgens utflukt, en liten tur ut til Kikut i Nordmarka. Men etter en halvtimes fotoshoot mellom trærne utenfor huset på øvre Voksen, har Lucy Smith funnet ut at høstluften er kaldere enn hun først tenkte. Carsten slår armene om kona, som han feiret gullbryllup med for to år siden.

– Kanskje du skal ta på deg den sorte fleecen din? foreslår Lucy Smith lavt når hun tror vi ikke hører. Carsten mumler noe ubestemmelig og hun må gjenta et par ganger. Hva er det man sier igjen? Når mødrene fryser, får barna på seg mer klær. Eller i dette tilfellet ektemannen.

Tidligere i uka møter vi Lucy Smith i det som må kunne kalles hennes andre hjem. Hun inviterer oss inn i biblioteket på Domus Media, hovedbygningen på Universitetsplassen i sentrum, hvor hun fortsatt holder kontor. Det er et ærverdig, gammelt rom som vanligvis ikke brukes, i hvertfall ikke av den gjengse student, men som Lucy Smith har vist oss inn i som om det var hennes egen stue.

Det skulle kanskje bare mangle. Det er 57 år siden Oslojenta Lucy begynte på jusutdannelsen, og siden har hun vandret rett opp den akademiske bakken hvor hun nådde toppen som rektor ved Universitetet i Oslo i 1993. I høst ble administrasjonsbygningen på Blindern gitt hennes navn. Lucy Smiths hus. Hun kjenner bygningene og ikke minst systemet som sin egen baklomme, og setter seg ved enden av det tunge langbordet i biblioteket som den naturligste ting i verden.

– Universitetet så alltid så flott ut, mimrer hun smilende.

– Jeg bodde på Slemdal, og gikk på Katta på gymnaset, og da jeg kom fra trikken hver morgen skrådde jeg alltid over universitetesplassen og så studentene sitte der på trappen... Men det var vel egentlig bare det bildet jeg hadde av det. Det så så fint ut å sitte der!

Hun ler litt. Som om karrierevalget egentlig var litt tilfeldig.

– Jeg tenkte en stund på å begynne psykologi, sier hun.

Som flere av oss.

– Men jeg var nok ganske sikker på jusen. Til å begynne med var tanken at hvis jeg fikk en jobb jeg synes var morsom, så skulle jeg være fornøyd.

Hva? Vent nå litt. Lucy Smith – kvinnepioneren. Lucy Smith, Norges første kvinnelige jusdoktorand i 1981, første kvinnelige jusprofessor i 1987, første kvinnelige rektor ved universitetet i 1993. Lucy Smith, første kvinnelige leder for Universitetsrådet, og som nå også har gitt navn til selveste administrasjonsbygningen. Fint å sitte på trappen? Var det Lucy Smiths ambisjoner?

– Jeg begynte ikke på universitetet fordi jeg hadde noen sterk forskningstrang, eller noe sånt. Det var en stilling som var lett å kombinere med barn. Jeg kunne jobbe mye hjemme, tok lange sommerferier og var alltid hjemme til middag halv fem. Du vet, jeg var jo sammen med mannen min allerede i studietiden. Men så syntes jeg også det var morsomt å være en av de få jentene på jusen. Helt fra jeg var barn ville jeg gjerne være sammen med guttene. Jeg var god i sport og sterkest i klassen. Jeg husker jeg var en seks, syv år, og ønsket meg så veldig å kunne gå i bukser!

– Men ville du gjerne være eneste jenta, eller var du opptatt av at andre også skulle bli med?

Jeg gjorde det til et prinsipp å si ja til oppgaver kvinner ikke hadde hatt før.

– Den første gangen jeg søkte stilling som dommerfullmektig, fikk jeg den ikke fordi jeg var kvinne. Så det var først da jeg kom ut i yrkeslivet at jeg virkelig ble opptatt av hvordan det stod til med jentene. Jeg gjorde det etter hvert til et prinsipp å si ja til oppgaver kvinner ikke hadde hatt før. Men det var mange veldig dyktige kvinnesakskvinner før meg som bidro til at sånne som meg, som ikke hadde jobbet med det selv, slapp til. Jeg husker Elisabeth Schweigaard Selmer (Norges første kvinnelige justisminister fra 1965 til 1970, journ. anm.) sa en gang at de hadde vært der og laget trappen, slik at jeg bare kunne spasere opp.

– Har du noen forbilder?

– En jeg gjerne vil nevne er Gro Harlem Brundtland. Da jeg så at hun ble statsminister i 1981, og at hun var bedre enn mennene – det betød mye for meg. Før det hadde jeg egentlig ikke noen tro på at kvinner kunne være like gode som menn. Jeg hadde ikke sett noen eksempler på det.

Men tiden går. Og eksemplene har kommet. Ikke minst fra Lucy Smith selv. Og når det er snakk om kvinnelige forbilder er det klart at hun har vært et – også for sine nærmeste. Mellom henne og Carsten, som også er jurist og tidligere høyesterettsjustitiarius, er tre av tre døtre gått lovens vei, og to av tre svigersønner det samme.

– Vi hadde jo ønsket oss en rørlegger eller elektriker eller noe, da. Men det ble altså ikke noe av, spøker Lucy Smith og fikler med et par lesebriller.

– Snakker dere bare jus på søndagsmiddag?

– Hehe, neida. Eller... Nei, vi gjør faktisk ikke det. Som Carsten sier blir det en del jenteprat. Sladder og klær og sånn... En av jentene bor faktisk i London nå! Med et stort og fint gjesteværelse, hvor de får besøk av sine venner, ja, og barnas venner, etterhvert som de har blitt større. Tidligere bodde den eldste av jentene rett ved oss, sånn at barna deres bare kunne rusle ned til oss når de ville. Fortsatt kommer de på besøk og overnatter. Sånt er veldig hyggelig!

Lucy Smith er over i familiemodus. Ikke at hun ikke er engasjert når hun snakker om universitetet – hun er selvutnevnt universitetsromantiker, og hevder at hun elsker alt ved universitetet. Men selv når universitetet er tema er hun rask til å namedroppe ektemann, døtre og barnebarn. Hvem som gjør hva, hvor de gjør det, og at det er så hyggelig med besøk!

– Jeg har åtte barnebarn, gliser hun. Som en ekte mormor.

– Hva gjør dere sammen?

– Mye forskjellig egentlig. Den eldste er 18 og den yngste seks måneder, så det er litt alderforskjell på dem. Men vi leser bøker, går turer og reiser sammen.

Selv om Lucy Smith sier at hun føler seg heldig, tar hun ikke lykken for gitt. Like etter at hun hadde sin første arbeidsdag som rektor i januar 1993, fikk hun kreftdiagnosen for tredje gang.

– Da holdt jeg på å gi opp. Jeg husker jeg satt på toppen i det bygget der oppe –

Lucy Smiths hus, altså.

– og frøs så forferdelig. Og så ringte legen min og sa at jeg måtte opereres med en gang. Jeg svarte at det hadde jeg ikke tid til, for jeg skulle ha inaugurasjonsseremoni om en uke. Du må, sa han bare. Jeg spurte om han kunne ha meg på bena igjen før festen, og han sa at det ville vise seg.

Lucy Smith kom rett fra sykehuset til seremonien som skulle markere begynnelsen på hennes tid som rektor. Seremonien ble gjennomført, og Lucy Smith holdt tale for forsamlingen, men det ble en kort begynnelse. Etterpå gikk hun ut i tre måneders permisjon, mens prorektor Arild Underdal måtte styre skuta.

Lucy Smith hadde tenkt å gi seg før hun egentlig hadde begynt. Men på oppfordring fra styret holdt hun fram og ble både friskmeldt og sittende som rektor frem til 1998.

– Det er en del psykologi i sånt. Jeg tenker at hvis jeg da hadde gitt opp – så vet jeg ikke hva som hadde hendt.

Først nå, nesten ti år etter inntrådt pensjonsalder har altså Lucy Smith begynt å trappe ned. Ikke mer barnekomité i FN eller styret i Kreftforeningen. Nå er det bare ledervervet i kommunesektorens etikkutvalg og Plan Norge igjen. Og studentene hun veileder ved universitetet. Hun vil skrive mer. Gå mer på ski. Og være mer sammen med familien. Kanskje bruke gjesterommet i London mer. Det er sånne ting som betyr noe, mener hun, selv om det er lett å glemme oppi alt arbeidet.

Vi er tilbake ved huset på Voksen, og Lucy Smith roper på ektemannen som har tatt seg en spasertur rundt i stua mens vi har pludret på kjøkkenet. Det er på tide å komme seg av gårde. Kikut venter.

– Carsten! Kom så går vi!

Vi rusler ut og venter et par minutter mens turgåerne gjør seg klare. Søndagsluft utenfor byen har en egen lukt.

– Sånn! Da var vi klare.

– God tur, da!

– Takk!

Og der gikk de. Lucy Smith i blå vindjakke, og Carsten i sort fleece.