Det tredje rike

Det er alltid en rar følelse når du får dine stereotyper bekreftet.

Kanskje er det mer overraskende enn å få dem avkreftet, for det er ofte alt du forventer at de skal være; grunne stereotyper, rotløse og upraktiske i den virkelige verden.

Lokalet minnet om en låve. På venstre side, en langstrakt moderne bardisk med et solid utvalg brennevin. Langs veggene, og løpende ned langs midten av lokalet var bord med kapasitet for hundrevis av gjester, og i kveld var de fylt til ripen. Gretne dørvakter overså det hele med distanserte, kyniske ansikt. Det de så var jusstudenter på nittitalls-fest, ikke et syn for såre øyne. Marinerte 19-åringer kledd ut som advokater. Elfenbensvite tenner glitret som ledelys. De upyntede danset alene.

Dette var nemlig ikke bare en uformell temafest – dette var det tredje rike! Et bilde av en gjennomsnittlig norsk fredagskveld hvis tyskerne hadde vunnet krigen. Musikken var en uangripelig sevje av 90-tallsmusikk og tordnende elektronica, spilt på et volum som fikk tomme barkrakker til å blø og sprekke opp. Ett mareritt, ikledd en trang kjole.

Så jeg bestemte meg for å bestille meg en Sea Breeze, for å gjøre et kratig poeng.

– Sorry ass, vi serverer ikke sprit i kveld! Pils!?

Vi måtte skrike til hverandre for å høre.

– Hvorfor ikke!?

– Sorry ass, folk under 20 her vett! Pils!?

– Jeg vil ikke ha pils! Er ikke dette nittitalls-fest!?

– HÆ!? Sorry ass! Skarru ha pils eller ikke!?

Han virket irritert så jeg sa ja, satt meg ned med et smil og kom frem til at nitttalls-fest på frokostkjelleren var et enormt toalett. Jeg ville gå, og kort etter var det var akkurat det jeg gjorde.

Det tok fem minutter å svømme til overflaten. Panikkslagen bryting gjennom mengden. En engstelig kalkun, i en låve hissende svaner.