EX-BOKSER: Mett Hanekamhaug var bokser i tre år, men måtte hun legge hanskene på hylla da hun grunnet overtrening fikk kronisk senebetennelse i begge skuldrene. -- Jeg har en tendens til å overdo things, sier hun.

Med nebb og klør

Når Mette Hanekamhaug blir skikkelig fysen på noe godt spiser hun gjerne gresshopper. Kanskje er det derfor hun endte opp på Stortinget.

Publisert Sist oppdatert

*Mette Hanekamhaug:*

  • Født 4. juni 1987
  • Frp-politiker fra Molde
  • Norges yngste representant på Stortinget
  • Sitter i Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité.

Det er en av de første virkelige høstdagene i året og det iskalde regnet plasker ublidt ned på løvene utenfor Stortinget. Gående imot meg kommer en liten person med paraply, skinnjakke, utstrakt hånd og solbriller.

– Hei. Mette. Vil du komme under?

– Dette er ikkje fordi i trur i er kul, sier Mette på kav moldenser mens hun peker på solbrillene.

– Jeg går ikke vanligvis med solbriller i regnet, det er bare det at jeg har hatt en allergisk reaksjon, eller hamster face som jeg kaller det.

Mette er veldig glad i brus. På en tur til USA i sommer fikk hun øynene opp for gratis påfyll, noe hun mener det er altfor lite av i Norge. Det finnes imidlertid ett sted som innfrir, og vi staker kursen gjennom de kalde regndråpene opp Karl Johans gate mot Hard Rock Café.

Vi presser oss forbi turistene i suvenirboden og setter oss ved et av vindusbordene i første etasje. Skinnjakken og solbrillene gir Mette et litt rocka utseende som passer stedet bra. Den Kina-kjøpte t-skjorten med en hund i bånd og teksten «I want to be free,» er også tøff, men på en langt mer barnslig måte. Mette bestiller et stort glass Pepsi Max.

Oppveksten til Mette var ikke helt som alle andres. Fra Mette var fire år og frem til voksen alder jobbet foreldrene på sjøen. De var ofte samtidig borte i to uker av gangen, og da var det forskjellige au-pairer som tok seg av Mette og broren. Det kommer tydelig frem når Mette prater. I mange setninger bruker hun engelske ord istendenfor norske.

– Vi har hatt au-pairer fra Russland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Spania, Singapore og Filippinene, men vi kommuniserte alltid på engelsk. Da jeg var yngre kunne jeg dra et par litauiske regler til Pappa når jeg var sint, men de husker jeg dessverre ikke. Folk spør meg ofte om det var tungt at foreldrene mine var så mye borte, men jeg syns det har vært helt fantastisk. Jeg kunne ikke sett for meg noe annet.

– Har au-pair-oppveksten påvirket deg på andre områder enn språket?

– Ja, det tror jeg. De to siste au-pairene vi hadde var fra Asia og det kan godt være at det er derfor jeg elsker Asia, den asiatiske kulturen og den asiatiske maten. Siden den gang har jeg vært i Asia nesten hvert år, i Indonesia, Kina, Hong Kong, Nepal, Thailand, Malaysia og Kambodsja.

Mette tror også au-pairene har påvirket henne i matveien, for hun har alltid vært altetende, og ordene «liker ikke» hører ikke hjemme i hennes vokabular.

– Når jeg er i Asia spiser jeg alt fra frosk til insekter. I Kina spiste jeg slanger og skorpion og sånn, men når jeg kom til Thailand ble jeg spurt om å spise gresshoppe, og de var så gode! Den siste dagen der fikk jeg en skikkelig gresshoppe-craving, og kjøpte en stor pose som jeg spiste på hele kvelden. Det er bare en ting jeg ikke liker, og det er poteter.

Det er nettopp denne trangen til å prøve alt som gjør at Mette i dag er den yngste stortingspolitikeren i Norge.

– Jeg liker å gjøre veldig mye, og mye forskjellig. Sånn sett passer politikerjobben perfekt fordi det er så mye variert arbeid, men inntil et halvår før jeg fikk jobben hadde jeg aldri turt å håpe på å jobbe som stortingspolitiker.

Den 23 år gamle Frp-politikeren fra Molde fikk en pangstart på karrieren da hun ble valgt inn på Stortinget i fjor. Mette påstår selv at hun aldri har vært særlig karrierebevisst, i den forstand at hun aldri har planlagt frem i tid. Da hun fikk stortingsplassen hadde hun nettopp startet et studium i PR og kommunikasjon på Handelshøgskolen BI, og var usikker på hva hun skulle gjøre. Hun har imidlertid alltid gjort det hun føler for der og da.

– Det hadde ikke falt meg inn at Stortinget i det hele tatt var en mulighet for meg, og jeg var veldig usikker. Det er jeg fortsatt. Hva vil jeg? Hva gjør jeg? Folk spør om jeg kommer til å stille til gjenvalg, men det er umulig for meg å svare på hva jeg ønsker å gjøre om tre år, eller to år, eller om en uke.

– Men du vil sitte perioden ut?

– Ja, ja, ja, ja! Sånn jeg tenker nå vil jeg i hvert fall prøve å få en periode til, for det er jo så fantastisk, men man vet jo aldri. Jeg har troa på at du må ta de valgene som gjør deg glad, og som du trives med. Hvis du sørger for å alltid ta de valgene som du syns er fantastiske der og da, ja da har du det alltid bra, da. Istedenfor å jobbe med noe du ikke liker og tenke at hvis jeg bare kommer gjennom dette nå, så blir jeg lykkelig om 10 år, 15 år, 20 år, for da når jeg målet mitt. Jeg tror ikke du kan planlegge på den måten.

– Nei, nå skal jeg hente et sugerør, jeg. Vil du ha?

– Nei, det går bra.

Jeg merker jeg blir revet med i samtalen. For selv om hun har solbriller på blir jeg fanget av entusiasmen og gløden som Mette utstråler. Hun smiler bredt, bruker hele kroppen til å snakke, beskriver med vide armbevegelser, og bak de mørke solbrillene kan jeg av og til skimte et par energiske øyne.

Mette er en oppriktig livsglad person med et enormt overskudd. Og det må man kanskje være for å bli stortingspolitiker i så ung alder, og under så prøvende omstendigheter.

Kort tid etter at Mette hadde fått bekreftet plass på Stortinget fikk hun kontrabeskjed fra Statistisk Sentralbyrå. En fintelling gjort i Møre og Romsdal viste at Mettes utjevningsmandat hadde gått til Høyre, ikke til Frp. Bare en time senere fikk hun nok en kontrabeskjed. Hun var inne på Stortinget likevel. Med det var kaoset allerede komplett, og mediepresset var enormt.

Da stortinget endelig tok til i oktober hadde den verste stormen lagt seg, og Mette hadde fått endelig bekreftelse på at hun var inne.

– Jeg har jo hatt kurs i tale- og debattteknikk, og har også gått elitekurset til både FpU og FrP. Så jeg har hatt mye skolering og drilling opp igjennom årene, men akkurat da det skjedde så var det ingen ingen som sa hva jeg skulle gjøre eller ikke gjøre.

– Følte du det var deg mot røkla?

– Nei, egentlig ikke. Jeg hadde fantastisk upbacking fra partikollegene mine. Det var meldinger og telefoner hver dag med støtte fra alle i partiet, så jeg var i hvert fall ikke alene, men det var selvfølgelig veldig nytt. Verken jeg eller noen andre hadde forberedt seg på at det kunne bli sånn, og det var jo en veldig spesiell situasjon. De første ukene prøvde jeg bare å holde meg flytende.

Sugerøret i det tomme glasset henger med hodet over kanten, og Mette går for å be om påfyll.

Mette er en person som liker det aller meste, men særlig ting som for mange kan virke litt guttete. Som for eksempel boksing.

– Boksing er utfordrende fordi det er så mye adrenalin og du må gå imot alle dine naturlige instinkter. Når noen slår etter deg i boksing skal man ikke trekke seg unna, man skal møte slaget.

METTE HANEKAMHAUG, STORTINGSREPRESENTANT FOR FREMSKRITTSPARTIET.

– Man bokser ikke mot noen, man bokser med noen. Boksing er utfordrende fordi det er så mye adrenalin og du må gå imot alle dine naturlige instinkter. Når noen slår etter deg i boksing skal man ikke trekke seg unna, man skal møte slaget. Det er utfordrende både mentalt og fysisk.

Etter tre år måtte Mette dessverre legge hanskene på hylla. Hun spilte aktivt håndball samtidig, og overtrening gav henne kronisk senebetennelse i begge skuldrene. Derfor gikk hun over til noe litt lettere – vektløfting. Hva hun tar i benken vil hun derimot ikke ut med.

– Nei, du. Det vil jeg ikke si. Det viktigste er uansett ikke tyngden du trener med, men at du gjør det rett. Treneren min sa alltid at rett trening handler om å gjøre lette vekter tungt, eller var det kanskje noe litt annet? Ja, men du skjønner hva jeg mener, sier Mette.

På oppfordring fra fotografen tar Mette for første gang av seg solbrillene og avslører at hamster face-reaksjonen har gått kraftig tilbake. De to Zyrtecene hun svelget til frokost har tydeligvis gjort jobben sin. De intelligente øynene jeg sporadisk skimtet gjennom brilleglassene kommer endelig til syne. Hun virker som en jente som alltid er på. En som ikke klarer å koble av.

– Jeg har en tendens til å overdo things, men har blitt flinkere til å ikke ta med meg jobben hjem, sier Mette.

– Så, hva gjør du for å slappe av?

– Jeg er veldig sjelden på byen og fester. Det er ikke så kult å si det, men jeg er veldig nørd og er veldig glad i brettspill. Jeg elsker Settlers og Risk, og jeg har akkurat kjøpt Axis & Allies, men jeg liker også kortspill, TP og Alias. Avkobling er for meg å samle venner, spise god mat og spille spill. Man kan gjerne ta et glass vin, men jeg syns det er mye mer sosialt å spille spill med venner enn å dra på byen.

På bloggen til Mette står det også at hun er glad i å se på «guttefilmer» som The Rock, Face/Off og Pulp Fiction, men Mette vil ikke kalle det det. Hun kaller det filmer. Bra filmer.

– Jeg er veldig altetende når det gjelder film. Og jeg kan jo se disse jentefilmgreiene og hvis jeg er i humør til det, men jeg skal innrømme at hvis jeg er alene en kveld, og skal se en god film, så setter jeg gjerne på en actionfilm. I filmsamlingen min er det alt fra Sex og singelliv-filmen til Brokeback Mountain til The Rock, krigsfilmer og Tarantino. Mmmmm… Tarantino…, sier Mette med et litt drømmende Homer Simpson-blikk.

– Han er helt fantastisk. Han er et geni!

Sugerøret i glasset henger nok en gang med hodet. Det er nok deppa fordi glasset er tomt og Mette ikke leker med det lenger. Sugerøret føler nok også, på lik linje med den snart overopphetede båndopptageren og intervjuobjektet selv, at det nærmer seg slutten.

– Jeg beklager at det har tatt så lang tid, sier Mette ydmykt. Jeg har et problem med å fatte meg selv i korthet både muntlig og skriftlig. Men hva kan jeg gjøre? Når smella går, så går den, avslutter Mette og ler.

Powered by Labrador CMS