Storbritannia på koalisjonskurs

Klokken er fem på ti, torsdag 6. mai. Stemmelokalene er i ferd med å stenge i Storbritannias 650 valgdistrikter, og et av de mest spennende britiske valgene på flere tiår er snart over.

– Nå er det bare fem minutter igjen! roper en av studentene som har samlet seg til valgvake på studentpuben The Quad på London School of Economics and Political Science (LSE). I ukesvis har valget vært den store snakkisen på campus, og studentene har arrangert politikkquiz, en ’get out and vote’-kampanje, og flere debattmøter de siste ukene.

Bilder av Nick Griffin, lederen for det høyreekstreme British Nationalist Party (BNP), ruller over TV-skjermen på The Quad, og studentene utgyter et unisont «Buuu!»

«Dickhead!» er det noen som roper. «What a twat!» murrer sidemannen min foraktfullt.

Men alle vet at Nick Griffin ikke utgjør en trussel. Ikke denne gangen. Siden lederne for de største partiene for første gang møttes ansikt til ansikt i en direktesendt TV-debatt for tre uker siden, har kampen stått mellom de Konservatives David Cameron, Labours Gordon Brown og Liberaldemokratenes Nick Clegg. Det er disse som vil avgjøre Storbritannias politiske fremtid.

En uke senere er stemmene telt. De britiske velgerne har ikke klart å bestemme seg for hvem de mener er best skikket til å lede landet, og for første gang siden 1974 har man havnet i en situasjon hvor ingen av partiene sitter med rent flertall i parlamentet.

LSE-studentene har får vite at Nick Clegg og David Cameron har dannet Storbritannias første koalisjonsregjering siden andre verdenskrig, etter det The Guardians Michael White har karakterisert som et ’shotgun marriage’ mellom Liberaldemokratene og de Konservative.

Leder for det Konservative samfunn ved LSE, Caroline Bracken, klør seg som briter flest i hodet, og vet ikke helt hva hun skal mene om utfallet av det siste parlamentsvalget.

– Mange er himmelfalne over den sprø regjeringen vi nå har fått. Jeg mener, det er en skikkelig ubritisk ting å gjøre. I Storbritannia drikker folk te, spiser scones og ser på Doctor Who. Vi har ikke koalisjonsregjeringer, sier Bracken, som tok fri fra jusstudiene for å arbeide for de Konservative og David Cameron under årets valgkamp.

Bracken mener valgutfallet er et resultat av en alvorlig tillitskrise mellom britiske velgere og politikere.

– Jeg arbeidet for de Konservative under valgkampen, og ble slått av hvor desillusjonerte folk var. Folk ønsket en regjering som hadde integritet, men følte ikke de kunne stole på politikerene lenger. Det så ut som om folk rett og slett hadde gitt opp, sier hun.

Det hele begynte da den USA-fødte journalisten Heather Brooke i 2007 oppdaget at det luktet svidd av de britiske parlamentsmedlemmenes bokførte utgifter. Skandalen tok for alvor fyr da avisen The Telegraph i mai 2009 kunne avsløre at det over lang tid hadde utviklet seg en mildt sagt kreativ bokføringskultur som nær sagt alle parlamentsmedlemmene hadde vært involvert i på en eller annen måte.

Bracken forteller at hun selv kommer fra en valgregion hvor parlamentsrepresentanten hadde brukt over 8000 kroner av skattebetalerenes penger på et nytt boblebad.

– Folk ble etterhvert temmelig forbannet på det boblebadet, sier hun.

Hodene begynte fort å rulle fra trappene til Westminster Palace, etterfulgt av en lang periode med seremonielle beklagelser og løfter om bot og bedring fra alle partilederene.

Ut av ruinene av det mange har karakterisert som Storbritannias «broken politics» har Nick Clegg og David Cameron forsøkt å presentere seg som en tohodet fugl føniks, som skal gjevinne folkets tillit ved å vise at britiske politikere ikke bare er en gjeng skattesnyltere og kranglefanter. De har lovet britiske velgere en ny form for politikk, hvor gjennomsiktighet, samarbeid og nasjonens interesser skal settes i høysetet, istendenfor politisk antagonisme og partiinteresser.

Leder og nestleder i det Liberaldemokratiske samfunn på LSE, Edwin Loo og Scott MacDonald er veldig entusiastiske over den nye koalisjonsregjeringen. De mener at dette markerer en viktig oppgradering av britisk poltiikk.

– Det var absolutt det riktige å gjøre. Britisk politikk har altfor lenge vært preget av krangling. Jeg tror Storbritannia bør få et mer kontinentalt politisk system. Politikere og partier bør samarbeide når det er i nasjonens interesse, men frem til dette valget har britisk politikk nesten utelukkende handlet om å peke på forskjeller og motsetninger, sier Loo, som jobbet aktivt for å få LSE-studentene til å stemme på Nick Clegg og Liberaldemokratene under valgkampen.

Bracken er selv usikker på om den politiske bryllupsreisen Nick Clegg og David Cameron har lagt ut på, kommer til å vare særlig lenge.

– I det britiske parlamentet er det færre seter enn det er politikere, og avstanden mellom opposisjonen og regjeringen er nøyaktig to sverdlengder. Det ligger i bygningen. Det er ment å være fullpakket, folk er ment å rope til hverandre, det er ment å være kaotisk. Det er dette britisk politikk handler om, og jeg tror ikke ett valg vil endre så mye, sier hun, og minner om at David Cameron svarte «Nick Clegg» da en journalist kun en uke før valget spurte hva favorittvitsen hans var.

Loo og MacDonald velger på sin side å være optimistiske.

– Den nye koalisjonsregjeringen vil vare «for evig», sier de.