Fra gatekamp til tastetrykk

1971: Det Norske Studentersamfund blir tatt over med makt av ildsjeler som ønsker at studentene skal bli en egen arbeiderklasse. Studenter beleirer Stortinget og nekter å flytte seg før de får bedre vilkår ved universitetet. De ender opp med å bli fjernet med makt.

2010: På en Facebookevent sier 2500 personer at de skal være med på demonstrasjon i Oslo imot regjeringens brutte løfter om elleve måneders studiestøtte. Selv om det florerer av støtteerklæringer på eventveggen, og solen skinner på selve demonstrasjonsdagen, [dukker kun 60 personer opp](1). Hva skjedde?

– Jeg tok selvsagt antall påmeldte med en klype salt, men jeg hadde i hvert fall håpet på 1000 oppmøtte. Om det skyldes latskap eller fordi studentene ikke føler de trenger mer penger, er vanskelig å si, forteller Sindre Markussen. Han var pådriveren bak demonstrasjonene som fant sted i vinter.

Det labre oppmøtet skyldes at studentengasjementet uttrykkes annerledes nå enn før, ifølge førsteamanuensis ved Høgskolen i Volda, Rolf Werenskjold. Han skriver doktorgrad om medienes dekning av 68-opprøret. Werenskjold mener det ikke er sikkert at protestformene man brukte i 1960-årene, som for eksempel demonstrasjoner, er like godt egnet i dag.

– Selv om det å protestere kanskje er mer legitimt nå enn før, er protestene stadig mer fragmentert og «ad hoc»-preget. Derfor er Facebook et langt mer tjenelig instrument å skaffe oppslutning på, men et langt mer flyktig et. Det kan hende at 5 000 i et demonstrasjonstog gjør større politisk inntrykk enn 100 000 medlemmer på en Facebookliste, sier Werenskjold.

Men hva skjedde egentlig i 68? I Norge skjedde det ingenting. Opprørene nådde ikke landet før tidlig på 70-tallet. Da sluttet de norske studentene seg til 2000 universiteter i den vestlige verden som gjorde studentopprør.

– Etter opprørene kom studentene med i organer som fattet beslutninger som hadde betydning for utdanningen deres, sier Werenskjold.

Han kan fortelle at da studentene fikk representasjon i de besluttende organer ved universitetet, kom de inn i råd som tidligere hadde vært helt kontrollert av professorene under det såkalte «professorveldet». Ifølge Werenskjold gjorde dette det norske studentdemokratiet enestående i en europeisk målestokk.

– Det var imidlertid Marxist-Leninistene som kontrollerte studentpolitikken tidlig på 70-tallet. Og som en følge av dette gikk studentene i 1980-årene lei den politiserte studentpolitikken som de ikke følte representerte det store flertallet, sier han.

– På dette tidspunktet døde mye av engasjementet som hadde oppstått på 70-tallet, forteller Werenskjold.

I dag er studentene representert i alle beslutningstakende organer på studiestedene. Ved Universitet i Oslo (UiO) møtes to studentrepresentanter og ni andre medlemmer i universitetsstyret med toppen to måneders mellomrom. Da drikker de kaffe og spiser epler i øverste etasje i det høye administrasjonsbygget på Blindern. Samtidig som de tar de viktigste beslutningene som angår over 25 000 UiO-studenter.

– Det er interessant at studentengasjementet har falt på lik linje med at studentenes innflytelse har økt. Nå som vi faktisk sitter der i styrene, er det færre som bryr seg. Nå er vi ikke lenger i opposisjon, slik som tidligere, sier Mari Mamre, studentrepresentant i universitetsstyret.

Mamre sikter til at studentenes innflytelse har økt ved at studentrepresentanter har fått plass i alle beslutningstakende organer ved utdanningsinstitusjonene som følge av Kvalitetsreformen og Universitets- og høgskoleloven.

Spørsmålet er om studentene har fått mer innflytelse. Werenskjold mener at den reelle makten blant annet i universitetsstyret ligger hos administrasjonen som setter agendaen og forbereder sakene.

– Man kan like godt si at studentene sitter i universitetsstyret og andre besluttende organer som gisler. Vanlige studenter vet knapt navnet på de som representerer dem, sier han.

Påtroppende leder i Norsk Studentorganisasjon Anne Karine Nymoen mener imidlertid at studentene sitter i styrene på lik linje med andre styremedlemmer.

– Det finnes mye fagkritikk nedover i systemet, både på institutt- og fakultetsnivå. Jeg er helt uenig i at bildet er så svart som Werenskjold tegner, sier hun.

9 av 10 avgjørelser i universitetsstyret i perioden 2007 til 2009 gikk i administrasjonens favør, viser undersøkelser Universitas har gjort. Av 108 behandlete vedtakssaker, endte 95 med samme vedtak som universitetsdirektøren foreslo.

Universitetsdirektør ved UiO, Gunn-Elin Aa. Bjørneboe sier likevel at hun opplever at studentene blir lyttet til i styret, og at de kommer med gode og relevante synspunkter og konkrete innspill. Og hun synes de blir hørt av resten av styret.

– Men de må selvsagt argumentere for sine synspunkter på linje med alle andre representanter i styret, sier hun.

– Det studentene hører fra studentpolitikere er «Stem på oss, så fikser vi biffen», sier Thomas Tallaksen, tidligere studentrepresentant i universitetsstyret ved UiO.

Men studentene ved UiO synes ikke å vise så altfor stor interesse i studentparlamentet. 12,3 prosent av studentene stemte ved studentparlamentsvalget i 2009. I 2010 økte valgdeltakelsen til 13,5 prosent.

– Studentengasjement handler i dag mer om representasjon enn reell innflytelse. Jeg kan ikke huske én sak studentene fikk gjennomslag for i universitetsstyret som ledelsen og administrasjonen var uenig i, sier Tallaksen.

Han etterlyser studenter som tør å stå på kravene.

– Er vi uenige med universitetsledelsen fører det til lite annet enn et skuldertrekk eller to.

Tallaksen forteller at han heller ønsker seg et studentdemokrati som evner å mobilisere studentene for å tvinge igjennom ønskene sine overfor ledelse og administrasjon.

68-erne må ha gjort noe annerledes enn Markussen og resten av dagens studenter. Eller går det ann å sammenligne da og nå?

– Med 68-erne slo et ideologisk lyn ned med tanke på studentenes interessepolitikk i norsk studentunion og studentting, sier Fredrik Thue, professor i nyere historie ved UiO.

Thue understreker at for å forstå forskjellene mellom i dag og opprørstiden, må vi se på situasjonen før 68-opprørene.

– 60-tallet, før opprørene, har et mindre tydelig bilde av opprør. Da ville man i den organiserte studentpolitikken ha realpolitikk, altså politikk basert på kompromisser, sier han.

Thue forteller at studentene da var opptatt av studieforhold og pleiet gode kontakter med politikerne. Og at vi i dag er tilbake til slik det var før 1968.

Dagens studenter har imidlertid forandret seg kraftig siden 68-erne, mener Nymoen.

– For eksempel er studentene blitt eldre – gjennomsnittsstudenten er 28 år gammel i dag. 1 av 5 studenter har barn og nesten halvparten bor utenfor de store byene. Det er et viktig perspektiv å ha med seg i denne debatten, sier hun.

Markussen på sin side mener dagens studenter tar litt for lett til takke med det de har.

– Eller kanskje vi er redde for å synes for mye. I vår kultur er det viktig å være rolige og ikke plage andre. Kanskje bryr vi oss ikke nok om de sakene som står på dagsorden, sier Markussen.

– Det er interessant å tenke på at det lille taket jeg tok for studentpolitikken har fått såpass mye medieoppmerksomhet. Det viser bare hvor lite folk engasjerer seg.