Lykkeliten

– Men egentlig er jeg veldig seriøs.

Vi har snakka om skuespilleri, kjærlighet og Gud. Ingvild har prata som en foss med engasjerte gester og trygge øyne, tilsynelatende uberørt av båndopptakeren som ligger på kjøkkenbordet mellom oss. Men nå er det pause. Ti sekunders stillhet. Hun legger armene over kors og ser tenksomt ut av kjøkkenvinduet.

– Hvis man har mye å tenke på er det ikke like lett å se positivt på ting, og da kan det være tungt å stå på scenen og underholde. Det var en periode for noen år siden hvor det skjedde store omveltninger i livet mitt, og da var jeg nok litt for seriøs. Jeg husker at jeg savnet å tulle, jeg tenkte at nå har jeg bare lyst til å le, men så sitter det langt inne.

Heldigvis er den perioden over. I dag er Ingvild superfornøyd. Hun tror på at hun har noe å bidra med, og er seg sjøl, bare sånn som hun er. Vimsete og ettertenksom om hverandre. For det er med sin særegne evne til å få folk til å le at hun har lyktes best den siste tida.

– Jeg har villet spille teater helt siden jeg var veldig liten. Det er det jeg brenner for. Hvis jeg ikke skulle drevet med det så... Nei, da hadde jeg blitt lei meg. Jeg vet ikke hva annet jeg kunne gjort. Gartner, kanskje. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært deilig å ikke være så eksponert hele tida. Men jeg har jo ikke spor av grønne fingre.

Ingvild ler og peker på de døde plantene på verandaen. Det er mange farger i kollektivet på Grønland. Turkise vegger. Lysekrone kjøpt på et marked ved en teaterfestival i Latvia. Rosa sengeteppe og rosa maleri signert IH på soverommet. Sørlandsjenta er ei dame med mange prosjekter. På bordet står kaffe og kjeks som ble kjøpt to minutter før intervjuavtalen. Hun kom hjem fra turne i hjemfylket Vest-Agder i går kveld.

Det har gått i ett etter at hun avsluttet bachelorgraden i drama og teaterkommunikasjon på Høgskolen i 2008. Siden har hun turnert land og strand rundt med barneforestillingen «Lekene slår tilbake!» i regi av *Isenkramteatret*. Innimellom har hun blitt norgesmester i teatersport, spilt med improvisasjonskunstens mestre i Canada og California, undervist skuespillere, barn og psykologer, dubbet tv-serier og hatt rumpa si med i «Reprise».

– Da jeg fikk sjansen hoppa jeg ut i frilanslivet. Jeg nyter å jobbe sånn. Det er kjempespennende.

Til høsten er timeplanen foreløpig ganske tom. Det bekymrer ikke.

– Jeg føler meg utrolig heldig som har fått jobbe. Da tenker man jo at man har havna på rett hylle. Hvis det blir noen barn etter hvert får jeg bare ha dem i en bæresæle på magen og spille barneteater hele tida, sier Ingvild og smiler.

På scenen på Chateau Neuf står Ingvild som fransk servitør og tilbyr sin cafégjest livslang kjærlighet for 45 kroner. Publikum liker det de ser og gir full uttelling – fem poeng. Teatersport er konkurranse og skuespill uten manus.

– Man må oppføre seg likandes. Vi pleier å si at man prøver å være en som publikum vil invitere med hjem på te. Noen ganger kommer man inn på scenen og tenker «å nei, hva skal jeg gjøre nå?» Det kan jo gå rett i dass. Jeg vet egentlig ikke hva jeg holder på med, men jeg må late som jeg har oversikten, på en måte.

I dag var hun sånn passe nervøs før forestilling. Mest gledet hun seg, som alltid. Til de øyeblikkene det bare flyter. Da er Ingvild ganske lykkelig.

– Det er det spontane som tiltrekker meg. Å bruke fantasien til å skape noe som skjer bare der og da. Noen tenker nok at det bare er spillopper, men det skal ikke være tant og fjas hele tida. Å lage historier som får folk til å gråte... Hvis man klarer det, er det jo fantastisk.

Impro er tull med regler. Vær positiv til alle motspillernes forslag. Ikke ta seg selv høytidelig. Ingvild følger læresetningene til punkt og prikke, ifølge de som kjenner henne. Hun blir beskrevet som sprudlende og snill. Dyktig, hardtarbeidende og uredd. Sier aldri et vondt ord om noen. Den eneste svake siden medimprovisatør Nils Petter Mørland kan komme på er at det er umulig å diskutere med henne, fordi hun er i overkant positiv til alle forslag. Og så går hun noen ganger litt tidlig hjem fra fest. Haugstad er nemlig a-menneske. Står opp klokka seks for å trene morgenen før forestilling. Har spilt håndball og gått langrenn i milde sørlandsvintre. Er hun egentlig et hardbarka konkurransemenneske?

– Hehe. Godt spørsmål.

Det blir stille igjen. Ingvild ser ut av vinduet.

– Jeg tenker ikke på meg selv sånn, for jeg blir jo ikke sur om jeg taper. Egentlig er jeg ikke så glad i å konkurrere. Eller, det er jo gøy å vinne.

– Og du vinner mye?

– Jeg har vært heldig. Men man spiller hverandre gode. Teatersport er ikke en soloprestasjon.

Første gang på scenen var som troll i en forestilling av Per Asplin. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Med oppstoppernese, sjarmerende kristiansandsdialekt og rufsete hår framstår Ingvild som ei litt absurd morrojente. Inspirasjon tar hun fra folk rundt seg, de rare situasjonene, kontrastene.

– Jeg liker å gjøre ting på den måten det ikke skal gjøres. Ting trenger ikke være så strømlinjeforma. Et alvorlig tema kan tas opp med humor. Men jeg er nok ikke den komikeren som balanserer på kanten av stupet for å provosere.

Det er en mannsdominert nisje hun har valgt, men Ingvild føler stort sett ikke på det å være jente og drive med humor. Det faller henne kanskje naturlig? Venner fra ungdomsskolen og dramalinja på videregående forteller i alle fall at hun ikke har forandra seg det spor. De vet fortsatt aldri når hun tuller og når hun er seriøs. Førsteinntrykk til tross, Ingvild står fast på at hun egentlig er svært fornuftig.

– Humor er en del av hverdagen. Jeg syns det er viktig å ikke dvele ved det negative. Men jeg seiler ikke gjennom livet i sus og dus. Jeg tenker mye gjennom forholdet til forpliktelser og venner.

Kristne verdier er en viktig faktor både i de store spørsmålene og i hverdagen. Oppvokst i en kristen familie var det viktig at valget om å tro på Gud kom fra henne selv. Etter videregående reiste hun på misjonsskole, spilte teater med gatebarn i Brasil og jobbet med veldedighet i India og Filippinene.

– Jeg hadde behov for å oppdage hva jeg egentlig tror på. Jeg har ofte vært den eneste som har trodd på Gud i vennegjengen min, men det har alltid føltes naturlig. Jeg kan ikke la være, det bare er der, nesten som å puste. Hvorfor skal jeg gjøre dette? kan man tenke noen ganger, og da er det godt å ha Gud. Det gjør livet mitt rikt.

Hun snakker mye om baller, Ingvild Haugstad. Det er baller som er lagt døde og baller hun ønsker å ta opp igjen. Den ballen som heter seriøs dramatikk er en slik en. Men ballen som opptar henne mest akkurat nå er et forestående bryllup. En januarkveld i 2009 dukket frilansfilmmannen Petter Gundersen opp på teatersportforestilling. Egentlig skulle han delta. I stedet ble han sammen med kveldens vinner, og fridde etter halvannet år.

– Jeg er kanskje litt naiv, men det kom som lyn fra klar himmel. Han hadde kjøpt gavekort på spa og diska opp med middag. Så gikk han plutselig ned på kne før desserten, og jeg begynte bare å gråte. Dagen etter gikk jeg rundt og svevde med min egen lille hemmelighet.

– Svever du fortsatt?

– Jeg svever kanskje hele tida. Men ja, det føles veldig deilig. Livet innholder mye rart, også er det noen ting som er et sånt fundament under føttene, som man er helt sikker på at er riktig.

Snart blir det bryllup i stavkirke i Kristiansand. Bryllupsreise, forhåpentligvis til ei øde øy. Det er mange ting å fikse framover. Og det var dette med å fikse ting, for Haugstad sliter litt med disse praktiske detaljene. E-poster blir liggende i dagevis. Skoleoppgaver løses med kniven på strupen. CV’en, som er så viktig for en frilanser, skulle vært oppdatert for lenge siden. Men leilighet på Sagene har hun fått kjøpt seg, sammen med sin utkårede. Etter først å ha blitt rasende sint på den første megleren de forhandla med. Ifølge venner var det første gang Ingvild har vært sint siden 2005.

– Megleren tok meg vel for å være snill og naiv og tenkte han kunne tyne penger ut av meg. Det er jo sånn budrunder er, men jeg følte meg så urettferdig behandla. På en måte var det en god erfaring. I neste budrunde var jeg beinhard.