BIOGRAFI: Lars Toverud (t.v.) og Christopher Hals-Gylseth har skrevet en historisk biografi om Julia Pastrana, som første i sin klasse. – Nå ligger hun gjemt bort, men da jeg først møtte Julia, kunne jeg både ta på henne og betrakte henne på kloss hold. Bare synd jeg ikke hadde med kamera, forteller Toverud.
BIOGRAFI: Lars Toverud (t.v.) og Christopher Hals-Gylseth har skrevet en historisk biografi om Julia Pastrana, som første i sin klasse. – Nå ligger hun gjemt bort, men da jeg først møtte Julia, kunne jeg både ta på henne og betrakte henne på kloss hold. Bare synd jeg ikke hadde med kamera, forteller Toverud.
FREAK: Julia Pastrana ble født inn i en meksikansk indianerstamme i 1834, men ble støtt ut av samfunnet på grunn av sitt uvanlige utseende. Julia led av hudsykdommen «kongenital hypertricose» og tannkjøttsykdommen «gingival hyperplasi».
FREAK: Julia Pastrana ble født inn i en meksikansk indianerstamme i 1834, men ble støtt ut av samfunnet på grunn av sitt uvanlige utseende. Julia led av hudsykdommen «kongenital hypertricose» og tannkjøttsykdommen «gingival hyperplasi».

Mumien

I kjelleren på anatomisk institutt hviler en av UiOs best bevarte hemmeligheter.

KJENDIS: Julia var en av verdens mest berømte «sirkusfreaks». Både som levende og som død har hun turnert land og strand. Blant annet i USA og i Europa.
KJENDIS: Julia var en av verdens mest berømte «sirkusfreaks». Både som levende og som død har hun turnert land og strand. Blant annet i USA og i Europa.
BAK DENNE DØREN: Dersom du går inn hovedinngangen ved anatomisk institutt og finner veien frem til de Schreinerske samlinger, har du stanset foran gravkammeret til Julia Pastrana. Foto: Ketil Blom
BAK DENNE DØREN: Dersom du går inn hovedinngangen ved anatomisk institutt og finner veien frem til de Schreinerske samlinger, har du stanset foran gravkammeret til Julia Pastrana. Foto: Ketil Blom

Det ser kanskje ut som en hvilken som helst dør, men få vet at dersom du går inn hovedinngangen ved anatomisk institutt og finner veien frem til de Schreinerske samlinger, har du stanset foran et gravkammer. Dette er fortellingen om hvordan en av 1800-tallets mest berømte «sirkusfreaks» endte sine dager som en utstoppet mumie, gjemt bort ved et av universitetets avlukkede oppbevaringsrom.

VÅGAL: -- Julia Pastrana hadde på seg kjoler som ble regnet som veldig dristige på hennes tid. Sensualitet ble kombinert med det avskyelige, forteller Christopher Hals-Gylseth.
VÅGAL: -- Julia Pastrana hadde på seg kjoler som ble regnet som veldig dristige på hennes tid. Sensualitet ble kombinert med det avskyelige, forteller Christopher Hals-Gylseth.
SMART DAME: Julia Pastrana ser kanskje rar ut, men hun kunne snakke tre forskjellige språk - spansk, engelsk og fransk - og var visstnok veldig glad i å lese.
SMART DAME: Julia Pastrana ser kanskje rar ut, men hun kunne snakke tre forskjellige språk - spansk, engelsk og fransk - og var visstnok veldig glad i å lese.

Julia Pastrana. Apekvinnen. Ulvemennesket. Bjørnevesenet. En krysning mellom orangutang og homosapien. Halvt dyr, halvt menneske. Alt dette og mer til har blitt brukt for å beskrive denne ene viktorianske kvinnen, som endte sine dager på en sirkusscene, og som fortsatte karrieren som profesjonell «freak» selv etter sin død. Men hvem var egentlig Julia?

Kvinnen med de lite flatterende kallenavnene har vekket interesse hos alt fra toppolitikere til sirkusdirektører og forfattere gjennom mer enn 150 år. Før 2001 hadde det imidlertid ikke blitt skrevet noe av omfattende karakter om Julias usedvanlige skjebne. Men det var før forfatterne Christopher Hals-Gylseth og Lars Toverud gjorde en forunderlig oppdagelse.

– Jeg var og besøkte rettsmedisinsk institutt med noen kollegaer i forbindelse med et prosjekt. Der oppdaget vi plutselig et objekt dekket av en sort søppelsekk. En av preparantene (utstopper, journ.anm.) dro av sekken, og der stod Julia. Den avrevede armen lå på bakken ved føttene hennes, forteller Toverud.

Preparanten fortalte Torverud det han visste om Julia.

– Jeg synes det var en fascinerende historie. Christopher foreslo å skrive en bok om henne, og så var vi i gang, fortsetter han.

Julia Pastrana ble født inn i en meksikansk indianerstamme i 1834, men ble støtt ut av samfunnet på grunn av sitt uvanlige utseende.

– Både ansiktet og kroppen hennes var dekket av lange, mørke hår, og kjeven var veldig fremtredende. I tillegg hadde hun unormalt store ører og nese, og et overskudd av tannkjøtt. Alt dette fikk henne til å ligne bemerkelsesverdig mye på en ape, forteller Gylseth.

Etter hvert ble hun tatt inn hos en velstående guvernørfamilie, men det er grunn til å tro at hun mistrivdes, forteller Gylseth.

– Hun måtte nok gå gjennom mye vondt og vanskelig på grunn av utseendet, også i sin egen familie, forsetter han.

FIKK APEBARN: Theodore Lent kjøpte Julia da hun var drøye 20 år gammel, og giftet seg senere med henne. I 1859 oppdaget ekteparet at Julia var gravid, og under et opphold i Russland ga hun liv til en liten gutt, som i likhet med Julia var dekket av hår.
FIKK APEBARN: Theodore Lent kjøpte Julia da hun var drøye 20 år gammel, og giftet seg senere med henne. I 1859 oppdaget ekteparet at Julia var gravid, og under et opphold i Russland ga hun liv til en liten gutt, som i likhet med Julia var dekket av hår.

Tjue år gammel bestemte hun seg for å bryte med familien. På reisefot traff hun en amerikansk showmann som så verdien i hennes spesielle utseende. Han tok henne med seg til New York, hvor hun lærte å stå på scenen og underholde publikum. Etter et par år med aktiv turnering på kontinentet, hvor hun ble kjøpt og solgt av ulike impressarioer, møtte hun omsider sin skjebne – en herremann ved navn Theodore Lent.

Lent så på Julias apelignende utseende som en gullgruve, og tok henne med seg over dammen. I London vokste suksessen hennes proporsjonalt med rikdommen til hennes «eier«. Hun ble nøye undersøkt av flere leger og vitenskapsmenn, hvorav flesteparten konkluderte med at hun ikke kunne være hundre prosent menneskelig.

– Men sannheten var at Julia var en svært oppegående og sympatiskt kvinne. Hun kunne snakke tre forskjellige språk – spansk, engelsk og fransk – og var visstnok veldig glad i å lese, sier Gylseth.

Julia led av hudsykdommen «kongenital hypertricose» og tannkjøttsykdommen «gingival hyperplasi«. Kongenital Hypertricose er en svært sjelden sykdom, som per i dag ikke kan kureres.

Etter at markedet i England var mettet, satte Lent og hans protesjé kursen mot fastlandet.

– Etter hvert som Julia hadde blitt en god inntektskilde for Lent, begynte han å frykte at hun kom til å forlate ham eller skifte «eier«. Dermed bestemte han seg for å fri til henne, og hun takket ja, forteller Gylseth.

Ett par år senere, i 1859, oppdaget ekteparet at Julia var gravid. Under et opphold i Russland ga hun liv til en liten gutt, som i likhet med Julia var dekket av hår. Etter snaue to døgn døde imidlertid sønnen av naturlige årsaker, og kort tid etter døde også Julia av fødselskomplikasjoner. Lent hadde altså på under én uke mistet to viktige inntektskilder. Han måtte dermed finne seg et litt annet annet levebrød.

– Lent tok kontakt med den russiske professoren Sokolov, som var ekspert på balsamering av mennesker. Han inngikk en kontrakt med Lent, og gikk i gang med å balsamere og utstoppe Julia og sønnen, forsetter Gylseth.

Den lille gutten ble festet til en stolpe og ikledd en matrosdrakt, mens Julia ble posisjonert med hånden på hoften og et stolt uttrykk i ansiktet. Begge ble utstilt i det anatomiske museet tilknyttet universitetet i Moskva. Når Lent så hvor naturtro familien virket, bestemte han seg for å kreve dem tilbake i kraft av sin status som enkemann, og fikk tilslutt viljen sin. Med sin utstoppede kone og barn på slep turnerte han nok en gang Europa. Etter hvert fikk Lent et mentalt sammenbrudd, og ble tvangsinnlagt på et asyl hvor han kort tid etter døde. De påfølgende tjue årene byttet mumiene eiere flere ganger, men endte tilslutt opp ved et tysk vokskabinett.

– For oss som lever i dag høres det grotesk ut å bevare deler av mennesker etter deres død, men på 1800-tallet var dette relativt vanlig. Det er viktig å huske på den konteksten hun levde i, forteller Toverud.

– I våre øyne var Pastranas liv en sann tragedie, men det er ikke nødvendigvis en sannhet. Hun led selvfølgelig en trist skjebne, men alternativet for mennesker med funksjonshemninger eller sykdommer på den tida hadde vært å tigge på gata eller bo i et fattighus, supplerer Gylseth.

Men hvordan endte de jordlige levningene hennes opp i vesle Norge? Og hvorfor i alle dager ligger hun oppbevart ved Universitetet i Oslo?

TIVOLIDRONNING: På 1920-tallet ble mumien av Pastrana og kjøpt opp av den norske tivolikongen Haakon Lund, som turnerte både i Sverige og Norge. Men etter hvert som folk begynte å miste interessen for skrekkabinettet, pakket han det vekk på et lager i Oslo.
TIVOLIDRONNING: På 1920-tallet ble mumien av Pastrana og kjøpt opp av den norske tivolikongen Haakon Lund, som turnerte både i Sverige og Norge. Men etter hvert som folk begynte å miste interessen for skrekkabinettet, pakket han det vekk på et lager i Oslo.

– På 1920-tallet ble Pastrana og kjøpt opp av den norske tivolikongen Haakon Lund, som turnerte både i Sverige og Norge. Men etter hvert som folk begynte å miste interessen for skrekkabinettet, pakket han det vekk på et lager i Oslo, forteller Gylseth.

Året 1970 ble det nok en gang skapt blest rundt Julia, da sirkusmagnatens sønn prøvde å stille henne ut i Malmø. Utstillingen ble sett på som fullstendig smakløs, og måtte til slutt legges ned. Heller ikke i Norge eller USA var Julia lenger en suksess, og noen år senere krevde daværende biskop Reidar Kobro at levningene skulle begraves. Han kontaktet myndighetene, som ikke visste hvordan de skulle forholde seg til saken. Lund fikk derfor beholde mumiene sine noen tiår til. Likevel forbød myndighetene i både Sverige og Norge at Julia og sønnen ble vist frem for kommersielle grunner, og Lund pakket dem derfor vekk.

– Etter at boken vår kom ut, ble vi kontaktet av en mann ved navn Tore Skofterød. Han fortalte oss at han var en av dem som gjorde et innbrudd ved lageret der Julia stod oppbevart på 1970-tallet. Den gangen var han bare en tenåring, men han husket likevel alle detaljer fra kvelden, sier Toverud.

Han forteller at tre kompiser egentlig var mest interessert i noen gamle go-cart-biler, men oppdaget etter hvert de to mumiene.

– De trodde det var dukker, og en av dem rev av Julias arm. Plutselig dukket politiet opp, og guttene la på sprang – med armen. En av guttene viste den frem til broren, som innså at det var en menneskearm og kontaktet politiet, fortsetter Toverud.

Julia ble stuet vekk ved politiets hovedkvarter, mens den svært medtatte mumien av sønnen ble kastet. Deretter ble hun lagt i glemmeboken.

Helt til året 1990, da magasinet Kriminal Journalen avslørte at hun lå gjemt i kjelleren til Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Myndighetene var usikre på hva de burde gjøre, og lot saken ligge. Tre år senere var et nytt medisinsk historisk museum i Oslo under oppseiling, og museet ønsket å innlemme Julia i samlingen. Justisdepartementet anså ikke Julia for mer enn en død gjenstand, og ga klarsignal til å stille henne ut.

Ett år senere oppstod det en heftig debatt ved UiO-kollegiet om Julias fremtid, og det ble til slutt bestemt at hun skulle gravlegges. Etter utallige medieoppslag og meningsytringer ble avgjørelsen imidlertid omgjort, etter press fra daværende kirke-, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes. Julia var en medisinsk kuriositet, og burde derfor bevares for fremtidig forskning.

Hernes kan fortelle at oppbevaringen av Julias levninger hvilte på to argumenter.

– For det første er hun et veldig sjeldent medisinsk tilfelle, og har derfor en faglig betydning.. Poenget med de Schreinerske samlinger er å ha eksempler på ulike anatomiske og patologiske tilstander, og derfor må man tenke prinsipielt. Per i dag er hun oppbevart og skjermet på en måte som både ivaretar hennes integritet og hennes medisinske interesse, sier Hernes.

Samme år hevdet en norsk kvinne å være den rette eier av Julias levninger, og krevde henne gravlagt i hjemlandet Mexico. Hun fikk imidlertid ikke gjennomslag, og mot slutten av 1990-tallet ble Julia flyttet til de Schreinerske samlinger ved Instituttgruppen for medisinske basalfag på Gaustad.

Her hviler hun fremdeles, i sin glass-sarkofag, avskjermet fra samfunnet for øvrig.

– Jeg tror at beslutningen om å gjemme bort Julia kom av frykten for negativ omtale på vegne av de som oppbevarte henne. Det var en del oppmerksomhet rundt diverse andre menneskelige levninger på den tiden, blant annet en samling av sameskjeletter, og det ble hevdet at det var uverdig å ha slike levninger knyttet til et museum, forteller Gylseth.

– Det er klart at dette er et tema som befinner seg på moralsk gyngende grunn, men man kan vel egentlig ikke gjøre så mye mer galt i forhold til Julia nå, supplerer Toverud.

I brevet fra daværende Kirke-, utdanning- og forskningsdepartement til ledelsen ved Universitetet i Oslo, stod det blant annet skrevet at «uansett hvilken avgjørelse som treffes i denne saken, kan avgjørelsen bli feil. Det kan være feil å destruere levningene dersom de har en vesentlig forskningsinteresse som er ukjent i dag, men det kan også være feil å ta vare på levningene når andre hensyn tilsier gravlegging«. Tilslutt vant imidlertid forskningshensynet over det menneskelige, og Julia ble lagt inn i en lukket sarkofag og avskjermet for «uvedkommende«.

– Hun har det jo ikke vondt der hun er nå, så lenge hun blir behandlet med verdighet. Finnes det en historisk grense? Se på de egyptiske mumiene for eksempel. Skal vi begynne å begrave dem også? spør Toverud.

– Forskningen utvikler seg stadig vekk, og vi vet ikke hva vi har lært om tredve år. Kanskje kan det genetiske materiale fra levningene hennes brukes til noe nyttig i fremtiden, fortsetter han.

En som ikke er enig i konklusjonene til verken myndighetene eller de to forfatterne, er den meksikanske multikunstneren Laura Anderson Barbata. I 2005 besøkte hun Oslo som del av et internasjonalt studieprogram i regi av Office for Contemporary Art Norway, hvor Julia Pastrana var hennes kunstneriske prosjekt her til lands.

– På et personlig nivå var det viktig for meg å manifestere en slags hyllest til Julias minne og arv. Hun var en katolsk kvinne, og ønsket å bli gravlagt i hjemlandet Mexico. Utenom det faktum at hun ligger gravlagt i Oslo, har hun egentlig ingen tilknytning til Norge. For meg virker hun ensom og forlatt, forteller Barbata.

Hun mener en vevsprøve burde være nok for eventuell fremtidig DNA-foskning.

– Hvorfor er det blitt bestemt at hele legemet hennes skal være del av en samling? Fra min kunnskap om andre slike samlinger rundt i verden, finnes det en økende bekymring blant ulike urinnvånere om hvorvidt det et riktig å beholde menneskelige levninger fra deres samfunn. Hvordan forholder den Schreinerske samlingen seg til disse bekymringene? spør hun.

Selv om Pastrana i dag er skjermet fra offentligheten, er hun fremdeles ytterst aktuell, mener Toverud.

– Det er interessant å trekke paralleller mellom 1800-tallets sirkusbransje og dagens underholdningsindustri. Gjennom programmer som for eksempel Paradise Hotel er man også i dag opptatt av å vise frem det uvanlige. Det som man på en og samme tid er tiltrukket av og viser avsky mot. Det er et paradoks, sier Toverud.

Kvinner på Julias tid ble ofte berømt på grunn av utseendet sitt, enten det var med positivt eller negativt fortegn.

– Som man kan se på bilder av Pastrana, hadde hun på seg kjoler som ble regnet som veldig dristige på hennes tid. Sensualitet ble kombinert med det avskyelige, supplerer Gylseth.

Torverud mener bevodet i underholdningsbransjen har tatt andre former i dag, men at behovet er det samme.

– Behovet er konstant. Også i dag higer vi etter å se det som er fascinerende og frastøtende, sier Toverud.

Også Barbata tror at Pastranas historie er relevant for hvordan vi lever i dag.

– Julia Pastrana representerer mange problemstillinger som er relevante for oss; skjønnhet, eierskap, vitenskap, kommersialisering, objektivisering, utnytting, menneskerettigheter, internasjonal lovgivning, sexisme, ansvarlighet, urinnvåneres rettigheter, sensitivitet og tidløshet.

Barbata forteller at hun for tiden jobber for å inspirere folk i Mexico og Norge til å sette opp en operaforestilling om Pastrana.

– Målet er å presentere operaen hennes i begge land. Gjennom musikk og opera kan Julia returnere til sitt hjemland Mexico, hvor hun har blitt en slags glemt heroinne.