Den gode hyrde

Som femåring måtte Felix Omondi Osok gjete sauer for å få råd til å gå på skolen. Nå bruker han all sin tid og krefter på at andre barn skal slippe å gjøre det samme.

Publisert Sist oppdatert

*Felix Omondi Osok:*

  • Snart ferdig utdannet statsviter, og daglig leder i Utdanningshjelpen, en frivillig organisasjon som gir utdanningsstipender til barn og unge i utviklingsland.
  • Alder: 27
  • Aktuell med: Ble nylig belønnet med Jusstudentenes Menneskerettighetsspris.

– Politikk gjelder alle. Uansett hvem du er. Beslutninger som tas i parlamentet påvirker deg daglig.

Felix Omondi Osok (27) ser tenksomt ut av vinduet i foajeen til universitetets samfunnsvitenskapelige fakultet, mens han leter etter ordene.

– Jeg vil være med på å sette dagsorden, vite hvilke rettigheter jeg har og lære andre om deres rettigheter.

Siden Felix først ankom Blindern for fem år siden, har han nedlagt utallige timer i diverse organisasjonsarbeid. Han har engasjert seg i studentpolitikken, og han er blitt belønnet med Jusstudentenes Menneskerettighetspris for sitt arbeid med å skaffe penger til barn og unge i fattige deler av verden som ikke har råd til å utdanne seg. Og om bare få måneder leverer han mastergraden i statsvitenskap.

Men veien hit har vært lang. Da Felix var fem år gammel, fikk moren diagnosen giktfeber. I utgangspunktet er det en lidelse som relativt lett lar seg helbrede med en penicillinkur, men innenfor det kenyanske helsevesenet kan det å behandle enhver sykdom bli en kostbar affære. Familien fant ikke råd, og moren mistet livet. Faren har aldri vært inne i bildet.

Dermed måtte Felix tilbringe mesteparten av oppveksten som foreldreløs. I byen Maseno i det vestlige Kenya vokste han opp i et lite hus sammen med besteforeldrene, og deres åtte barn. De er hans tanter og onkler, men han ser på dem som egne søsken.

– De prøvde så godt de kunne å ta vare på meg. I utgangspunktet var det bare bestefaren min som jobbet, og det var vanskelig for ham å forsørge så mange barn.

Ordinær grunnskole kostet penger i Kenya, og bestefarens inntekt var ikke nok til å skaffe pengene som behøvdes for å sende Felix på skolen. I helgene og på ettermiddagene etter skolen, jobbet han derfor på familiens gård. Han gjette sauer og geiter, og dyrket frukt og grønnsaker som han solgte, alt for å finansiere skolegangen.

Innimellom skole og gårdsdrift benyttet han seg av de mulighetene som fantes for å ha en fritid midt i det hele.

– Jeg pleide å spille fotball med venner på beitemarkene mens vi passet dyrene, sier han.

Og om kveldene samlet hele familien seg rundt bålet og lyttet til bestemorens fortellinger om opplevelser fra et langt liv.

I en alder av 14 år traff Felix to nederlandske leger. De var utsendt fra Leger uten grenser, og jobbet på et sykehus i nabolandsbyen. Tidlig om morgenen hver dag var de ute og jogget, og hver dag møtte Felix dem på sin vei til skolen. En gjensidig fascinasjon utviklet seg mellom Felix og de nederlandske legene.

– Jeg var jo veldig interessert i det de drev med på sykehuset, og så var det ikke vanlig å se hvite mennesker i landsbyen min.

Plutselig kom det et opphold på flere uker da legene ikke lenger traff Felix på vei til skolen. De ble nysgjerrige på hva som hadde skjedd. Da de møttes igjen kunne Felix fortelle at han var blitt sendt hjem fra skolen fordi han ikke kunne betale skolepenger.

Siden legene ikke behersket noen av de lokale språkene, tilbød han seg å assistere dem som tolk når de dro på hjemmebesøk i de omkringliggende landsbyene. Til gjengjeld fikk han lommepenger, nok til å kunne fortsette på skolen. I tillegg fikk han mange nyttige erfaringer.

Spesielt husker han en episode der han som 14-åring helt på egenhånd måtte hjelpe en kvinne som skulle føde.

– Jeg var mest redd for hva som skulle skje med babyen. Du kan jo tenke deg en 14-åring som aldri har opplevd en fødsel før, og står der helt alene med en hjelpeløs kvinne som akkurat skal til å føde.

Heldigvis slapp han med skrekken. Legene dukket omsider opp uten at verken mor eller barn hadde pådratt seg alvorlige mén, og Felix kom ut av det hele som en sterkere person.

– I en veldig ung alder ga de meg muligheten til å oppleve mange ting som har gjort meg sterkere, og som har betydd veldig mye for både oppveksten min og det jeg driver med i dag.

Samarbeidet med de nederlandske legene ble langvarig, og deres økonomiske bidrag skulle sørge for at Felix kom seg gjennom videregående skole med svært gode resultater. Slik kom han seg inn på Moi-universitetet i den vestkenyanske byen Eldoret.

Etter hvert ble han ivrig etter å oppleve en annen kultur. Legene støttet denne tanken, og var villige til å bidra økonomisk. Og ettersom universitetet hadde utvekslingsavtale med Høgskolen i Telemark, gikk turen nordover for Felix. En av tantene hans hadde dessuten giftet seg med en nordmann og flyttet til Larvik noen år tidligere.

Men om Norge visste han lite, annet enn at det var et lite land i nærheten av Sverige.

– Det første året må jeg si var veldig utfordrende. Det ble helt kulturkræsj for meg. Jeg kunne jo ikke norsk, og jeg var vant til en helt annen kultur enn den vi har her i Norge.

Noe så enkelt som vanen med å si «hei» til fremmede, ble et problem.

– Jeg tok ofte bussen frem og tilbake mellom Larvik og Fredtun Folkehøgskole i Stavern, og av og til slo jeg av en prat med dem jeg møtte. Jeg husker spesielt godt en kvinne, på litt over 60 år, tror jeg, som bare reiste seg opp og gikk da jeg satte meg ved siden av henne for å snakke. For meg var det spesielt merkelig, men det er sånne ting man lærer seg etter hvert.

Planen var i utgangspunktet å reise tilbake til Kenya etter ett år, men Felix trivdes så godt at han bestemte seg for å bli. Og i møtet med det norske samfunnet ble han bevisst på problemer knyttet til innvandring og integrering. Han stilte strenge krav til seg selv.

– Jeg bestemte meg med én gang for at jeg skulle lære meg språket. Uansett om jeg bare skulle være her ett år, var dét det aller viktigste, sier Felix.

Han var sterkt innstilt på å skaffe seg jobb ved siden av studiene i Norge, og innså at det å beherske språket var en helt nødvendig forutsetning. Og da muligheten til å hjelpe mindre heldigstilte hjemme i Kenya dukket opp, ble jobbjakten desto viktigere.

– En kompis som gikk på Moi-universitetet sammen med meg hadde nettopp mistet begge foreldrene sine i en trafikkulykke. Han ble sittende igjen med syv søsken, som han måtte forsørge, sier Felix.

De ekstra pengene han tjente på deltidsjobb kunne gå til kameraten, og andre som trengte dem mer enn han selv. Denne innstillingen skulle bli hans kall.

Historien om Felix Omondi Osoks oppvekst er ikke unik. Det finnes mange lignende historier rundt omkring i verden, mener han. Men det er denne historien som har engasjert ham til å jobbe utrettelig med barn og unge i samme situasjon som han var i selv.

– Å gi noen utdanning, er som å gi dem frø til å dyrke jorden selv.

– Utdanning er den beste måten å styrke mennesker på. Jeg kan gi deg mat i dag, men i morgen blir du sulten igjen. Å gi noen utdanning, er som å gi dem frø til å dyrke jorden selv. Hjelp til selvhjelp, akkurat som jeg fikk.

Etter at han stiftet Utdanningshjelpen for fire år siden, er dette blitt den viktigste beskjeftigelsen for Felix. Her arrangerer han dugnader, konserter og pengeinnsamlinger. Pengene går til utdanningsstipender for barn og unge i Kenya, Ghana og Palestina. Til tider har det nærmest blitt en fulltidsjobb.

– I en periode brukte jeg mye mer tid på Utdanningshjelpen enn på annen jobb, men det angrer jeg ikke på, sier han og smiler.

– Det er mye regnskap og administrative ting som er litt kjedelig, men det må jo gjøres. Aller helst vil jeg være ute i felten hele tiden – skaffe penger, jobbe på konserter og snakke med sponsorer.

Det frivillige arbeidet har gitt Felix mange muligheter til å reise til Kenya, for å treffe barn og unge som takket være organisasjonens støtte har fått muligheten til å studere.

– Jeg tenker alltid på meg selv når jeg treffer disse barna. At jeg var akkurat som dem. Selvfølgelig spilte familien min også en viktig rolle, men det var noen utenfra, noen som ikke kjente meg engang, som ga meg en hjelpende hånd. Det er sterkt, og det er det som gir meg motivasjonen til å fortsette.

Den siste tiden har den utrettelige innsatsen for andres rett til skolegang likevel måttet vike noe for eget skolearbeid. Om bare få måneder leverer han fra seg masteroppgaven, og den lange, kronglete kampen for utdanning vil være fullendt. Og han vil kunne vie enda mer av sin tid til å sørge for at stadig flere andre får den samme muligheten. Så vil han ut. Jobbe i internasjonale organisasjoner – kanskje aller helst FN – der han vil styrke afrikanske bønders tilgang på internasjonale markeder, og forsøke å overbevise de rike deler av verden om at økonomisk bistand skaper uheldige avhengighetsforhold for utviklingslandene. Så vil han omsider reise tilbake til Kenya – han vet ikke riktig når – og gjøre det han kan for å hjelpe dem som trenger det.

Og hva tenker han er den beste måten å oppnå det på?

– Ved å fortsette å gjøre det jeg allerede gjør, sier Felix Omondi Osok, og smiler lurt.

Powered by Labrador CMS