Cape Town er ikke bare strand, surfing, en heftig utelivsscene og et Robben Island Museum. Bare nesten.

FAIRYTALE: Det er deilig å være norsk student ved University of Cape Town.

Det er fortsatt større sannsynlighet for å overhøre en samtale på de afrikanske språkene tswana eller shona på campus enn norsk, men vi nordmenn har tatt opp kampen. Sannsynligheten for å overhøre noen rope «Seriøst, har du ikke skaffa deg bil ennå? Hvordan får du dratt på stranda da?» i kantinekøen er stor nok.

Undertegnede registrerer til stadighet nye medlemmer fra nasjonen Norge på campus. Med fare for å kaste murstein i glasshus, er det ikke utenkelig at vedkommende vandrer sammen med en eller to landsmenn, leier en semiveteransk hipsterbil og er den stolte eier av et surfebrett. Det er også sannsynlig at personen bor i kollektiv med ukentlige houseparties, og har kylt ned flere enheter «Black Label» de siste måneder enn Jacob Zuma nedlegger kvinner på en god forretningsreise.

For livet i Cape Town har nemlig alt en (norsk?) utvekslingsstudent kan drømme om. Tilnærmet alle snakker engelsk og surfestrender, «shark cage diving» og elefantsafari er innen rekkevidde, i tillegg til det du måtte ønske deg av materielle goder. Attpåtil befinner vi oss i Afrika. Og der det såkalte ’ekte Afrika’ byr på dårlig infrastruktur, korrupsjon og språkproblemer, er behagelige Cape Town langt mer moderne.

Titter man utenfor boblen, er virkeligheten i Cape Town langt fra noe glansbilde. Fattigdom, arbeidsledighet, AIDS og rasisme er bare noen av utfordringene. Hverdagen for menneskene bosatt i townships utenfor bysenteret av Cape Town er en ganske annen enn det umiddelbare bybildet forteller om, med tilhørende kriminalitetsrater tunge å svelge for en stakkars student fra bygde-Norge.

For få uker siden demonstrerte studenter ved University of Cape Town (UCT) under parolen «WE SAY ENOUGH», etter at UCT-studenten Dominic Giddy ble drept under et ran på vei hjem fra byen. Det er heller ikke første gang UCT rammes, det er bare måneder siden en annen student ble drept. Heldigvis blir det stort sett med historiene, og de fleste lever i årevis i Cape Town uten å bøte med mye annet enn en mobiltelefon eller to.

Det er likevel lite å utsette på studiene ved UCT, som setter sin stolthet i å ikke være dårligere enn tilsvarende universiteter i Europa og Amerika. Akademisk sett er de også på høyde, selv om andre deler ved studentlivet ved UCT delvis setter tålmodigheten på prøve. Det gjelder å bite tennene hardt sammen når en etter to timers registreringskø (du vet de tre museklikkene du fikser på studentweb hvert semester), får beskjed om at kontoret nå er gått hjem for dagen, og klokken er tre. Og ved studenttreningssenteret er en heldig hvis rundt halvparten av apparatene fungerer; undertegnede fikk senest i forrige uke en jernstang i hodet, under et tappert forsøk på å leke muskelbygger.

Og UCT-studentene, vel, de er ulike. Det eneste jeg har funnet til felles så langt, med hvite, svarte, fargede – you name it, er forkjærligheten for pommes frittes og cola til lunsj. Jeg er i sjokk. Hva skjedde med knekkebrød og makrell i tomat?

Livet i Cape Town er et paradoks. Men det er likevel ikke riktig å si at det ikke er Sør-Afrika, alt for mye av landets historie og kultur eksisterer nettopp her. Og det er ikke uten grunn at vi valfarter hit. Cape Town er en utvekslingsstudents drøm.

Thea Natalie Finstad, Cape Town