Maskinistene

– Kan noen hjelpe til i salatbaren?

Manuel de Sa rekker ikke å lete lenge før to svensker iler til for å utmåle salatingredienser med presisjon på grammet. I kantinen ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet (SV) svetter man på jobb.

Og med tanke på at et aldri så lite tonn matvarer går med på en uke, at kantinen driver litt catering på si og at én ansatt til enhver tid må betjene salatbaren, er det kanskje ikke så merkelig. De ansatte synes likevel ikke å fortvile.

Akademiker i oppvasken

– På den gamle jobben min presset de meg til det ytterste, sier Jusip Lugbas inne på det dampende oppvaskrommet.

– For oss med andre interesser enn jobb, er dette perfekt. Man får alltid nye ideer her. Jeg har aldri opplevd noe sånt – plutselig møter du en sosialantropolog som gir deg en innføring i faget sitt, forteller han med armene utslått.

Siden Lugbas står i såpespruten fra den mastodontiske oppvaskmaskinen om dagen, får han tid og mulighet til å jobbe som musiker. Lese bøker. Ta noen studiepoeng i gammelgresk. Ikke rart han slår an på SV.

– Jeg har flere professorer på facebook, sier han fornøyd.

Ofrer liv og lemmer

Nede på kantinens varemottak i underetasjen sitter Manuel de Sa, Hilde Berntzen og Gabrielle Groth med hver sin velfortjente kaffe. De synes ikke alle møter med SV-studentene er like spennende. I forrige uke var jentene en tur på studentbaren U1.

– Når du bare skal ut etter jobb og ta en pils, er det ikke så kult at noen kommer bort og skal kjefte på deg for at du ikke gir nok tunfisk i salatbaren, liksom, sier Gabrielle Groth.

Jentene har dessuten fått varige mén av kantinejobben.

– Jeg tømte noen liter kokende pastavann på låret en gang. Da var jeg sykemeldt i to måneder, sier Hilde Berntzen, som bare er glad det gikk bedre enn på en annen av studentsamskipnadens kantiner. Da var det grøt i den kjelen som noen mistet over seg.

– Og Gabby har jo ikke følelser i tommelen!

Groth viser frem tommelen.

– Jeg skulle kutte paprika, sier hun muntert.

Likevel, trass i en slitsom hverdag, en overhengende fare for yrkesskader og – ifølge ryktet – dårlig lønn, er det ingen som kan tenke seg å forlate jobben sin.

– Maken til miljø finnes ikke, utbryter Jusip Lugbas.

– Jeg ville savnet det sånn om jeg dro, sier Groth.

Klippetimepedagogikk

Kontrasten er stor mellom den fartsfylte kantina og stillheten i frisørsalongen på Frederikke. Kun en stol er opptatt. Christina Tovari er i gang med en klassisk herreklipp.

– Det er veldig variert hva slags folk som kommer hit. Men det er mye studenter og professorer. Og de snakker mye fag.

Hun setter pris på alt hun lærer av akademikerkundene sine.

– Her om dagen var det en som snakket om ørretforplantning, forteller hun, før hun vender konsentrasjonen mot barbermaskinen for å skåne ørene til kunden sin.

Hennes kollega Sebastian Grobelny har jobbet i salongen i ett og et halvt år, og etterlyser mer ekstravaganse i valg av hårstiler blant studenter og ansatte på Blindern. Selv om frisørsalongen er som en spøkelsesby i eksamenstiden, er det ikke bare på lesesalen studentene er gravd ned i bøker og laptoper.

– Iblant når jeg forsøker å snakke til kundene, hysjer de på meg fordi de sitter og leser pensum eller skriver på laptopen, sier Sebastian Grobelny.

Venter på hockeyen

Frisørene Maria Bråten og Viktorija Skalleberg har jobbet her i seks og åtte år, og trives veldig godt. De forteller at studentenes frisørvaner preges av det knappe studentbudsjettet.

– De vil ha kul hårstil, men har ikke så mye penger. Da gjelder det å være kreativ som frisør, forteller Bråten.

Hans, som helst vil unndra offentligheten sitt etternavn, har jobbet i frisørsalongen i til sammen 30 år (- Og han er verdens beste frisør! skyter en mangeårig kunde inn). Han har et forslag til en mildt sagt ekstravagant frisyre som studentene, ifølge hårtrendenes lovmessige syklus, er dømt til å snart ville ha igjen.

– Jeg bare venter på at den gedigne hockeyen kommer tilbake, for det gjør den før eller senere.

Profesjonell som han er, nøler ikke Hans med å sende Universitas på dør når han har en kunde å klippe.

Lesesalg

Dørene til Universitetsbiblioteket (UB) har vært vidåpne siden klokken åtte. En time tidligere må vaskepersonalet innfinne seg der.

– Det er spesielt stressende på morgenen. I løpet av den første timen må vi rekke å vaske hele lesesalen, for vi kan ikke kjøre rundt med maskinene våre og bråke når studentene leser, forteller Elvida Astrosa.

Hun er en av et team på ni som vasker på UB. Idet de åpner dørene, forteller hun, løper studentene inn for å få de beste plassene.

– De står i kø utenfor som om det var noe på tilbud her inne, sier Joselin Hagen.

Denne fredagsformiddagen er det imidlertid alt annet enn stressende på pauserommet i kjelleren på UB.

– Visste du ikke at jeg er niesen til Carl I. Hagen, spør Hagen en av sine kolleger, og ler.

Gjengen har kost seg med eplekake og forteller at dette er normal fredagskost.

– Fredag er kosedagen vår. Da kjøper vi kanskje en kylling på butikken, og lager salat. Eller så er det noen som baker kake. Jossi er kjempeflink til å bake, forteller Astrosa.

Og studentene er med på å sponse hyggestunden.

– Vi samler flaskene som studentene kaster, og panter dem. Det er overraskende hvor mange flasker folk kaster i søpla. Og med de pengene kjøper vi noe ekstra godt, sier hun.

– Det hjelper miljøet også, ikke sant, legger Patricio Runge til.

– Må man, så må man

Vaskepersonalet er stort sett enige om at de har god kontakt med studentene, og at de fleste er respektable og hyggelige. Men det er bred enighet om hva det er som irriterer dem.

– At studentene spiser på lesesalen selv om det ikke er lov. Tyggis som er klistret under pultene og kaffekopper som slenger rundt, sier Roberto Ullua.

– Iblant må jeg være litt ekstra streng. Vi setter opp skilt der vi ber studentene benytte et annet toalett når vi vasker det, men det er mange som bare sniker seg inn. Da pleier jeg å si ifra, sier Hagen.

Astrosa er ikke like streng.

– Sånn sett er jeg ganske fleksibel. Må man, så må man, sier hun.

Grisete jenter

Det er toalettene som blir mest skitne. Og jentene er verst.

– Det flyter papir overalt. Og søplekassene er alltid overfylte, forteller Ullua.

Joselin Hagen og Jossi Solli begynner titte på klokka. Kosedagen på fredag innebærer visst mer enn eplekake og te.

– På fredager er det konsert i foajeen, og i dag er det musikk fra Aserbajdsjan.

Så sprer de seg rundt i bygget. Elvira Astrosa går opp i fjerde for å vaske på mastersalen. Fernando Serrano, Roberto Ullua og Michel Bokuma tar med seg utstyret sitt og forsvinner i den evig lange biblioteksgangen. Og Joselin Hagen, Jossi Solli og Patricio Runge sniker seg opp i andre etasje for å titte ned på konserten i foajaeen. Fredagene er ikke det samme uten.