Når tradisjonene bestemmer

Nu er vi den flok studenter, fløi fra barndomshjemmet hit, med et haab at her os venter skjøn og rik studentertid.

Et fakkeltog på rundt femten menn og to kvinner er på vei til Vår Frelsers Gravlund i Oslo sentrum. Flere er kledd i dress for anledningen, og de synger til ære for Studenterhjemmet. Det er på denne dagen akkurat 135 år siden hjemmet ble grunnlagt av teologen Peter Hærem. Det går ikke upåaktet hen.

Vel fremme ved gravlunden står fakkeltoget, som tidligere sang så høylydt, stille i mørket foran Hærems gravstøtte. Faklene lyser opp de friske og årvåkne ansiktene, der de hører på talen til Peder Christian Borgenheim. Han har det ærefulle vervet som formand i Studenterhjemmets sosiale forening, Sollandsforeningen.

– Selv om samfunnet utvikler seg, mennesker utvikler seg og regjeringer kommer og går, er det fortsatt et lite sted i Underhaugsveien 13 som verner om sitt. Det gjør meg stolt å se at studentungdom av 2010 fortsatt holder liv i det Sollandet er tuftet på, avslutter en engasjert Borgenheim til applaus fra de fremmøtte.

Husmor passer på

Peter Hærem stiftet Studenterhjemmet i 1875, og skapte med det grobunnen for de forskjellige kuriøse tradisjonene på hjemmet. Teologen Hærem hadde et stort samfunnsengasjement, noe han kombinerte med sine kristne verdier. Bakgrunnen for opprettelsen av Studenterhjemmet var å gi dårlig stilte studenter et sted å bo.

– Huset er et minne om at Peter Hærem var en samfunnsbærende person. På hans tid hadde man ikke velferdsstaten og da var sivilsamfunnet viktig, forteller beboer Øystein Sørvig.

Å verne om fortiden er viktig for Studenterhjemmet, eller Sollandet som det kalles internt på huset. Om ikke tiden står stille der, så går den i hvert fall saktere. Hjemmet bærer preg av å være bygget på 1800-tallet. Det knirker i både dører og gulv, og man føler seg litt ærbødig når man beveger seg rundt i det gamle, historiske bygget.

Beboerne, eller sollenderne som de kalles internt, bor på ganske små hybler og deler bad og dusj i hver etasje. Romfordelingen er basert på ansiennitet, og desto lengre man bor på Studenterhjemmet, desto større rom får man. Men det er ikke den materielle standarden som lokker studenter til å flytte inn her.

Ifølge formand Borgenheim gir husets lange tradisjoner en sterk felleskapsfølelse blant beboerne.

– Uansett hvem du er og hvilke interesser du har, har du tradisjonene til felles med de andre som bor her. Fellesskapet er en veldig, veldig viktig faktor i studentlivet mitt. Når man kommer tilbake etter skolen, er det nesten litt som å komme hjem til familien. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan det hadde vært å flytte over til en vanlig hybel, sier han.

Den daglige driften ved Studenterhjemmet er det husmor, en slags bestyrer, som står for. Hun er den som sørger for at livet på hjemmet går rundt.

– Vi kaller henne bare for husmor, og hun er som en mor for oss. Alle som bor her har to mødre, sier Borgenheim.

– Studentene kommer og går, men husmor blir fortsatt værende, forteller 55 år gamle Coert.

Hun setter stor pris på å jobbe tett på et ungt studentmiljø, og forteller at ingen dager er like. Tidligere husmødre bodde på hjemmet sammen med studentene, men det hadde blitt vanskelig for Coert da hun gikk inn i stillingen for 15 år siden.

– Min forgjenger bodde der. Men da jeg kom dit, så jeg at det var et knøttlite rom ved siden av kontoret. Så da sa jeg til styret at hvis jeg skal bo her, må dere legge inn en diger himmelseng til meg og mannen min og få plass til de tre barna mine også, ler hun.

Fløyprinsesser

Selv om Studenterhjemmet primært er et guttehjem, bor det tre jenter i en egen fløy. Tidligere var dette fløyen der tjenestepikene bodde. De nåværende kvinnelige beboerne har fått navnet fløyprinsesser og er, med tanke på de 35 guttene, i sterkt mindretall.

– I dag er man likestilte, selv om det hovedsakelig er et guttehjem, sier tidligere husfar Anders Martinsen.

Han forteller at det var serveringsplikt for de kvinnelige beboerne frem til 2005. Tidligere sto det i et eget søknadsskjema for jentene at de var nødt til å jobbe på kjøkkenet hvis de skulle bo på hjemmet. Mot litt betaling måtte de hjelpe til med å servere den daglige kveldsmaten, og i tillegg bidra under de store middagene som holdes i løpet av året.

Det var husmor Coert som fikk slutt på serveringsplikten.

– Jeg spurte en av jentene hvordan hun synes det var å servere, og det syntes hun ikke noe særlig om. Vi avskaffet derfor ordningen. Det var et system som hadde gått ut på dato, så det var bare et spørsmål om hvem som skulle ta initiativet, forteller husmoren.

Studenterhjemmet ble klaget inn for likestillingsombudet på 1970-tallet fordi man ikke tok inn jenter på lik linje med gutter. Styreformann i Studenterhjemmet Jan L. Backer forteller at ombudet kom frem til at praksisen ikke var i strid med likestillingsloven, ettersom det finnes et tilsvarende hjem for jenter på St. Hanshaugen.

Fremdeles tillater hjemmet bare tre jenter.

– Den viktigste og avgjørende årsaken til at det primært er et hjem for menn, er den historiske. Altså at det ble bestemt av stifteren og var naturlig på den tiden. Det har alltid vært et sted for gutter og det har fortsatt å være slik, sier Backer.

Dusjet etter straffekapittelet

På tross av en hierarkisk struktur, bestemmer ikke husmor og husfar alt. Studenter-hjemmet har nemlig et eget lovverk. I loven, som ble vedtatt i 1935, finnes det et kapittel for straffer som gis til beboerne som ikke oppfører seg.

– Det er ikke et kapittel av praktisk betydning akkurat, men hvis en sollender har oppført seg på en måte som ikke er godkjent, kan han bli spylt med vann av Homansbyen bade- og duscheforening, sier Borgeheim som er pretor, og dermed har hovedansvaret for lovverket.

Husfar Henrik Holstad forteller at dusjingen fungerer litt som et oppdragelsestiltak, men at det egentlig er tøys og tull alt sammen. Det er forrige dusjing som skjedde for tre år siden et bevis på.

– I første etasje har vi en do som ikke er helt avgrenset fra dusjene. Hvis man bruker den, går lukten i hele rommet. Derfor var det noen i første etasje som sa at det var forbudt å gå på den doen, men så var det en ulykkelig sjel som gjorde det likevel. Han ble med en gang dusjet, sier Holstad.

Sollandet for alltid

Gravlunden er iskald. Det er på tide å komme seg tilbake til varmen på Studenterhjemmet, hvor det venter kveldsmat og eplekake. På tilbakeveien skal det synges flere sanger fra hjemmets eget sanghefte. Men før vi slutter oss til fakkeltoget som snart skal begynne å synge, lyser Sørvig med en lommelykt på Hærems gravstøtte så Universitas utsendte får se innskriften: Takknemlige venner reiste dette Minde.

– Huset ble bygget for å være et trygt og godt hjem for studentlivet, og det er det fortsatt i dag. Det er vi takknemlige for. Og det er den samme takknemligheten som den som var på Peter Hærems tid, sier Sørvig, sikker i sin sak.

Og har man en gang bodd på Studenterhjemmet, forblir man en del av hjemmets historie. På Studenterhjemmets nettsider er det til og med lagt ut en liste over tidligere beboere som har utmerket seg.

– En gang sollender, alltid sollender, sier formand Borgeneim.