Maskert opprør

Å studere i Berlin akkurat nå er å bli del av en politisk massebevegelse. Når jeg forsøker å ta meg frem fra en forelesning til en annen, føles det som å bli virvlet med i et stort demonstrasjonstog. Jeg får armene fulle av løpesedler, protestsanger dundrer over høytalerne, og det er hjemmelagde bannere og plakater overalt. Studentene har fått nok av effektiviseringskrav, kommersialisering og manglende demokrati. De har skrudd opp desibelnivået i den grad at universitetsledelsen må være døve hvis de ikke hører dem. Men hvis jeg lytter ekstra nøye kan man også høre et historisk sus gjennom støyen, jeg føler at veggene hvisker med, at jeg kan høre ekkoet av alle som har gått i disse gangene før meg.

Det er såvisst ikke første gang et studentopprør ryster murene på Freie Universität Berlin, populært kalt FU. Det amerikanskopprettede universitetet på Berlins vestside havnet midt oppe i et politisk minefelt under den kalde krigen. Det var her aktivisten Rudi Dutschke holdt sine flammende taler. Det var her den beryktede Rote Armee Fraktion fant ut at nok var nok, og at terroraksjoner måtte til for å få bukt med det «fascistisk-borgerlige» Tyskland. Politiet satte hardt mot hardt, og 68eropprøret tok en mer voldsom retning i Vest-Berlin enn mange andre steder. Det ble en liten krig, med blodige gatekamper, gisselaksjoner, bygninger sprengt i luften og drap.

Kanskje ikke så rart da, at noen ser ut til å sutre over at det nye tyske studentopprøret virker puslete i sammenligning, med snille slagord som enhver bestemor kan sympatisere med: «Universitetet tilhører alle» og «Solidarisk for en fri utdannelse og et selvbestemt liv». «Hva har skjedd med studentene?» spør Berlin-bladet Zitty seg. I hine hårde dager var professorene «stinkende fascister.»

Sett med mine blå norske øyne virker protestene sterke nok. Studenter har okkupert forelesningssaler og satt opp flere telt i midtgangen på universitetet. Det er demonstrasjoner, streik, protestkonserter. Jeg er likevel enig med Zitty i at det er noe unektelig trivelig over det hele. Sammen med Fussballbord, overfylte oppvaskbenker, sofaer befolket av dreadshoder og stuebord dekket med kaffekopper og chipsposer, minner midtgangen mer om en stue i et radikalt kollektiv, enn senteret av et moderne universitet. Når jeg går forbi hører jeg klimpringen av Pink Floyd eller Deep Purples gode gamle «Smoke on the water».

Studentene har fått professorene med på laget. Etter å ha hatt lange seminarer på tysk, der søvnige professorer begynner en leddsetning som de avslutter etter to timer, om postmodernistiske mønstre i samtidsromanen eller Wittgensteins intrikate språkteorier (phu!), skifter de plutselig tonefall og blir ivrige. Det er et møte vi må få med oss! Nå med en gang! Vi rekker akkurat å hive i en kaffe og tusler av gårde. En av grunnene til at protestene når så bredt her, er at FU har blitt et av få tyske universiteter med «exellenz»-status. Prisen for å være eliteuniversitet er høy, satsningen på forskning har gått ut over undervisningen, og effektiviseringen er både menneske- og studentfiendtlig. Nok er nok.

Jeg tenkte i lys av dette å gjøre min studentplikt, og spurte medstudenter om jeg også hadde stemmerett ved studentparlamentsvalget, dum utlending som jeg er. De svarte at det hadde jeg selvfølgelig. Men å stemme er å anerkjenne systemet, jeg burde ikke la vår fiende skjule mangelen på reell innflytelse.

Det er altså litt vanskelig for meg å tro på at det kommer til å ende i hygge og gemyttlighet, nå som studenter for første gang blir invitert til samtaler rundt beslutningsorganet «det runde bord» for å forhandle med ledelsen. Den «snille» tonen virker som en strategisk forkledning. Det spørs hvor langt ridderligheten strekker seg når administrasjonen truer med å kaste ut universitetsokkupantene. På plakatene er det bilder av maskerte studenter, og hvis jeg har lyst til å følge med på hva som skjer kan jeg bare melde meg på Twitter-gruppen «fubrennt» – FU brenner.

Samtidig har nyheten om at anarkister setter fyr på luskusbiler i protest mot forhøyede boligpriser i Berlin også nådd utenlandske aviser som the Guardian. Protestene til studentene er kanskje smartere, men begge deler bidrar til den umiskjennelige atmosfæren her i byen, lukten av opprør.

Berlin bleibt Berlin, som mine tyske venner ville sagt.