Morgenstund med rektor

– Nei, frokostbesøk er det ikke ofte jeg har, humrer Arild Underdal og tilbyr oss hvert vårt bløtkokte egg.

Vi kom et kvarter for sent og er fortsatt skamfulle. Selv kan han aldri huske å ha kommet for sent til en avtale. Så når Arild Underdal sier frokost klokka fire, så mener han klokka fire.

Bordet står dekket med ciabatta, brie, fransk paté, kaffe og egenhendig ferskpresset juice. Underdal presiserer i all beskjedenhet at dette ikke er hverdagskost.

I motsetning til rektor har jeg ikke sovet i natt.

– Står du alltid opp så tidlig?

– Nei, i helgene sover jeg litt mer. På lørdager står jeg opp senest fem og på søndager kan jeg sove til seks halv syv.

Arbeidsdagen hans varer fra mellom tolv til femten timer.

– Hvordan holder du ut dette? Trener du mye for å holde deg i form?

– Jeg jogger litte-grann, men det blir mer og mer subbing. Det å se sin egen skygge når man jogger kan være fryktelig avslørende. Du føler at det går greit, men så ser du plutselig den gamle mannen med nedkjølt sirup i leddene og kraftløse bevegelser.

– Jeg jobbet bare ti til tolv timer daglig i romjulen, og det er jo ren hvile.

– Tror du det er sundt å jobbe så mye?

– Det er nok ikke spesielt sundt, men det tærer nok ikke på helsa. Jeg gjør noe jeg liker. Jeg trives og har det gøy.

Arild Underdal vokste opp som enebarn i Steigen, et lite bygdesamfunn sør for Lofoten. Faren jobbet i postverket og moren var hjemmeværende. Han betegner seg selv som et typisk enebarn.

– Jeg er bortskjemt og egosentrisk. Jeg fikk all oppmerksomhetene som barn.

– Men mange betegner deg som beskjeden. Er du enig i det?

– Ja, jeg er ikke den som buser fram.

I selverkjennelsens øyeblikk forteller den lille gråhårede mannen med den hese stemmen at han ikke ser på seg selv som særlig omsorgsfull. Han ser saker og strukturer snarere enn mennesker.

Det er lite i Arild Underdal som minner om den stereotype nordlending. Hans beskjedne vesen, ulastelige antrekk og pinlig korrekte riksmål gjør det nærmest utenkelig at en eneste nordnorsk glose kan ha sneket seg ut av den munnen.

– Hvor ble det av dialekten?

– Den forsvant gradvis.

– Du legger jo om når de er nordpå, har jeg hørt!

– For to år siden ble jeg bedt om å holde et seminar i Steigen. Jeg tenkte at nå kan jeg rolig gå over til min barndoms dialekt. Selv synes jeg det gikk veldig bra. Etterpå fikk jeg høre; «det var et godt forsøk, men vi skjønner at du har vært lenge borte».

– Jeg var vel aldri så flink til å eksellere med det nordnorske register av frodige uttrykk. Jeg har vel en mer tørr form for humor. Knusktørr vil mange si.

Som barn hadde Underdal aldri noen drøm om å bli flyger eller brannmann.

– Hvordan endte du opp med statsvitenskap?

– På den tiden var det et press på de med gode karakterer at de skulle studere medisin. Det sporet synes jeg var ureflektert og tøysete. Hvis du skal studere medisin bør det være av interesse for faget og arbeidet, ikke fordi du har gode karakterer.

Han omtaler valget av studier som sin ungdomsrevolt.

Familien hans var ikke utpreget politisk engasjerte, likevel fattet Underdal interesse for politikk allerede i barneårene. Dette drev ham etter hvert inn i studentpolitikken. Han ble leder i Den Konservative Studenterforening og stilte som formannskandidat i Den Norske Studenterforening. Han tapte.

Klokken har nå passert halv seks og Underdal er langt bak skjema. Dessuten står kona hans opp, og hun liker å lese avisen.

Normalt hadde han sittet på 05.19 toget fra Ljan stasjon. I dag er han nødt til å ta bilen.

– Jeg har en løs avtale med meg selv om at jeg skal reise kollektivt over halvparten av ukedagene.

Han presiser at han taper mye tid på å reise kollektivt, og at det bunner i ren idealisme.

– Du har brukt mesteparten av livet på jobben din, er du fornøyd med det?

– I økonomi er det et begrep som heter alternativkostnader. Det man forsaker ved den beste alternative anvendelsen av tid og ressurser. Livet har en masse omkostninger. I det store og det hele er jeg fornøyd med de valgene jeg har tatt. Men det er en rekke enkelte ting jeg angrer på.

– Som?

– Jeg har jo vært en nokså fraværende far i perioder. Det har vel ikke vært noen stor sammenheng i barneoppdragelsen min.

– Hvis du fikk leve livet om igjen?

– Det har aldri tenkt på, fordi problemstillingen ikke forekommer meg overveiende aktuell. Jeg har jo allerede levd dette livet, så jeg måtte jo ha valgt noe annet. Det er jo litt kjedelig å leve det samme livet om igjen.

– Hvis du kunne blitt et annet vesen?

– Jeg er veldig fascinert av katter. Ikke sånne sofaputekatter, men en ordentlig katt som kan være ute, som kan og tåle regn og frost. Smidige, stolte og uavhengige dyr.

– Har du katt?

– Ikke har jeg det, og det er av hensyn til katten og ikke meg. Jeg hadde en katt da jeg var liten. Den hadde noen besynderlige diettvaner.

– Som?

– Den var veldig glad i gummistrikk.

– Du gav den gummistrikk?

– Det hendte

– Det kan jo ikke ha vært særlig bra for den?

– Det gikk stort sett bra. Men jeg hadde jo en klar forståelse av at dette neppe kunne være særlig sundt.

Underdal svinger inn på Universitetsområdet. Det er mørkt og ikke et menneske å se.

– Dette er et av privilegiene jeg har i min rolle som rektor. Egen Parkeringsplass. Men som du ser er ikke problemet helt overhengende på denne tiden av døgnet.

Om det er tomt og dødt ute, er det ikke stort mer liv inne i administrasjonsbygget.

– Det hender jeg støter på prorektor på vei ut når jeg har kommet på jobb. Hun er et nattemenneske, så man kan si at rektoratet nesten er i kontinuerlig drift.

– Du har i tidligere intervju beskrevet deg selv som kjedelig. Står du fortsatt fast ved det?

– Ja, jeg har ikke veldig mange fargerike sider. Jeg lever et endimesjonalt liv. Jeg kan ikke huske sist jeg var på kino. Men jeg kan huske at det var en kjedelig film.

Det er lett å oppfatte Underdal som et tenkende snarere enn følende menneske. Han snakker med stor iver om UiOs posisjon i Universitets- og høgskolerådet, og de akademiske idealer. Når nære personlige tema kommer på banen er han reservert, men langt fra følelseskald.

Da samtalen etter hvert kommer inn på fotball, ser vi sider vi ikke har sett før. Tydelig preget forteller han om Manchester United som mistet nesten hele førstelaget i en flyulykke i 1958.

– Jeg syntes veldig synd på dem. Jeg kan huske den første kampen etterpå. De spilte tappert, men tapte. Da ble jeg Manchester United fan.

Underdal har valgt å gi seg etter fire år som rektor. Han har ikke lagt skjul på at kona har hatt et ord med i laget.

– Hun er litt småfrustrert over min manglende oppmerksomhet ovenfor våre felles forpliktelser.

– Som hva?

– Da jeg ble rektor ble jeg resolutt avsatt som intern rengjører hjemme.

– Hun sa brutalt at dette kommer ikke til å gå, vi må hyre inn hjelp fra et byrå. Vi må ha det rent og du kommer ikke til å få det til. I et anfall av realisme så jeg at dette var klokt.

– Hvordan traff dere hverandre?

– Vi studerte begge, og hadde felles omgangskrets.

– Var det du som fridde til henne?

– Det var ikke noe sånn, ned på kne og alt det der. Jeg kan huske at vi hadde en samtale hvor vi resonerte oss fram til at dette kunne være en god løsning.

Underdal rødmer.

– Hva planlegger du å bruke tiden til, nå som du trapper ned?

– «Trapper om» i hvert fall. Jeg regner med å jobbe mye som professor, men arbeidstiden blir mer fleksibel.

Klokka er halv åtte og Rektor Underdal ligger langt bak skjema, han geleider oss vennlig ut av kontoret sitt.

– Du får gå og legge deg, sier han og ser lattermildt på meg.

Når solen går ned i vest går den opp i øst.