Du må slåss for å få det som du vil i Hannover.

2009-12-02 Bildeserie (7 bilder)

Auditoriet i det gamle slottet som huser Leibniz Universitet er okkupert av sinte studenter. Her har de vært siden onsdag 18. november, i protest mot økte semesteravgifter og klønete innføring av bachelor- og mastersystemet. Bologna-prosessen har nådd Tyskland, og massive studentdemonstrasjoner har preget landet i hele november.

– Før kunne man velge fag og progresjon mye friere. Nå er det smekkfulle timeplaner, tre-årig bachelor og pang! – rett ut i arbeidslivet. I tillegg til fem hundre euro i ytterligere semesteravgifter. Jeg er ikke enig med dem, men jeg skjønner jo at de protesterer.

Min tyske venn Dirk studerer Medienmanagement, og er den som holder meg oppdatert på hva som foregår borte på universitetet. Av en eller annen grunn er Institutt for journalistikk og kommunikasjonsforskning en del av Musikkhøgskolen (HMTH) her i Hannover, hvilket fører til større mangfold på skolefestene enn om vi bare var pianister og strykere, og er grunnen til at jeg i det hele tatt kom i prat med Dirk. Ved nærmere ettertanke – kanskje det er det som fører direkte til skolefestene, som i gjerne dras i gang som konsertarrangementer av studenter på Medienmanagement, mot et studiepoeng eller to.

For vi musikkstudenter i Hannover har ikke tid til sånt. Hverken zu protestieren eller zu partymachen. Vi har nok med å skaffe oss øverom i vår brutalistiske betongkloss av en bygning. Selv om Universitetet i Oslo avdeling Blindern også er bygget i denne sjarmerende stilen, er Blindern rene pepperkakehusene i forhold til HMTH. Vi snakker naken betong. Overalt.

I vår øreformede kloss er det femti øverom og 1400 studenter. Nå er riktignok ikke alle disse instrumentalister – noen går som nevnt på Medienmanagement – men med oppimot 400 pianister, mot cirka tjue i Oslo, og en haug med strykere, blåsere og slagverkere er det ikke bare lett å få øvd når man vil. Så jeg slåss på mitt vis, jeg og. For flygeltilgang.

Heldigvis finnes det et omfattende regelverk som skal gjøre studenttilværelsen lettere. Tirsdag morgen klokken 07.00 er det for eksempel øveromsbooking for kommende uke – et kaotisk kuslepp med loddtrekning og knuffing som kan resultere i fire bookede timer per dag hvis du er heldig, og nesten ingenting om du er uheldig. Du kan også låne lærerrom hvis du har skriftlig dokumentasjon på at professoren din synes du er grei, og lurer du på noe kan du skrive deg på Sprechstunde (samtaletid) hos den du vil snakke med. Er det fullt kan du bare vente til neste gang, som er om et par uker, for verken e-post eller telefon er noe særlig i bruk. De har jo Sprechstunde!

Og det gjelder å følge reglene. En gang kom jeg i skade for å spørre om å få låne et sangerrom, der står det også flygler. Da så resepsjonisten rødt og hveste:

– Regeln sind Regeln! før han smalt igjen vinduet sitt og sendte meg alene tilbake på øveromstokt. Sangerrommene var så visst ikke for pianister.

Men sett bort i fra asbestlokalene, øvekampen, de ubendelige reglene, Sprechstundene og de for meg ukristelig tidlige morgenene: HMTH har lenge vært, og er fortsatt en av Europas mest attraktive musikkhøyskoler. Professorstallen er glitrende, studentene vinner priser i øst og vest, og søkermassen er enorm. Spesielt fra øst-Asia er det mange. Så mange at det hviskes om at europeiske studenter kvoteres inn. Men det er det ingen som vil snakke høyt om.

Tro om vi hadde protestert hvis det kom opp? Okkupert øverom? Kanskje. Men musikkstudenter har vel sjelden vært kjent for sin politiske aktivisme, vverken i Norge eller Tyskland.

Nå stormet nettopp en oppgitt pianist ut av et flygelrom her – jeg får hive meg rundt og kapre rommet så jeg får øvd litt.

Maren Ørstavik (tekst og foto)