Dødens bakrom

– Vi søker etter de små erkjennelser det er så lett å gå glipp av. Det lille merket på leggen eller på skulderen som viste seg å passe mønsteret. Det lille avtrykket i hodebunnen vi først fant etter mange timer som matchet tapetet der drapet ble begått.

Obdusent Arne Stray Pedersen lar skalpellen hvile et øyeblikk og ser rundt på sine studenter med konturen av et smil gjennom den lyseblå legemasken, og sier:

– «Mortui vivos docent». Vi taler de dødes stemme.

Den unge legen befinner seg et par etasjer under bakken i et av Rikshospitalets mange kjellere, bak en ensom kremfarget dør merket «obduksjon». De rundt 1000 kroppene som årlig havner på et av de iskalde, børstede stålbordene innenfor, ligger her av «unaturlige årsaker». Drap, bilulykker, overdoser, selvmord, arbeidsulykker, krybbedød – døden kommer i mange varianter og de som jobber her til daglig har sett de aller fleste.

For første ganghar Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo åpnet sine dører for pressen, og sannsynlig blir det en god stund til neste gang. Her har man ingenting å gjøre med mindre man skal jobbe, eller som denne blåfrosne mandagsmorgenen: lære. I dag er det undervisning for syv medisinstudenter i sluttfasen av skoleløpet – en av 40 grupper i året.

– Det er alltid tøffest de første fem minuttene, forteller Adnan Fraz, en av studentene til stede ved dagens obduksjon.

– Før vi begynte brukte jeg litt tid til å reflektere over at dette som nå ligger her nylig var et levende menneske. Men etter at alle inntrykkene har sunket inn, og du har fått vendt deg noenlunde til synet og lukten, så er du tilbake på fagplanet.

På obduksjonssalen er lukten en heftig tilstedeværelse. En spiss blanding av forråtnelse, kjemikalier og sødme, som setter kvalmende smaksspor bakerst i ganen.

Studentene sitter i et lite forrom med ansikt av stein. På de turkise veggene henger gulnede anatomiplakater og i hyllene er det rad på rad stablet med bleke organer i formalinkrukker.

– Når vi går inn her, buldrer professor i rettsmedisin, Torleiv Rognum på vei inn til hovedrommet. Han er nestoren på huset, og skal bivåne dagens obduksjoner.

– Da er det alvor. Det skal ikke være noen småprat, ingen fnising; det skal være total oppmerksomhet og respekt for avdøde og deres etterlatte. Det kan kanskje virke som en selvfølge, men det er allikevel viktig å få det klart, ok?

Studentene nikker.

I obduksjonsrommet ligger en blek kvinne på et bord. Hun er ung og fullstendig påkledd, og ikke stort eldre enn elevene som nå skal lære av hennes bortgang. Kroppen bærer tydelig preg av at det er noen dager siden døden inntraff.

Synene og inntrykkene studentene skal erfare i dag er reservert de som allerede har sett en ting eller to, og vet å være rundt de døde. Men i dag vil være den første gang de jobber med et «unaturlig» dødsfall.

– De sterkeste reaksjonene kommer på starten av medisinstudiet, når man dissekerer «vanlige» døsfall, sier Chris Lütken, en annen av studentene til stede.

– Så tidlig i studieløpet har få av studentene vært borte i døde kropper, og det kan bli temmelig heavy. Derfor kommer dette såpass sent i studiet. Nå har vi jo «mistet jomfrudommen» for lenge siden, sier Lütken.

– Det blir veldig mye sterkere når det er noen så ung som dette. Når man innser at dette er noen du kunne ha møtt på en fest eller blant venner…

Obduksjonen begynner med en ømfintlig undersøkelse av ytre merker, sår og uregelmessigheter. Små detaljer bare en rettmedisiner ville lagt merke til. Etter at alle overflateskader er nøyaktig loggført, lages et Y-formet snitt fra skuldre til bryst og ned mot ekvator. Nå skal alt ut og granskes separat. Det er både en langvarig og mentalt utmattende prosess å være vitne til, men det er, som professor Rognum understreker, en som er helt nødvendig.

– Selv om det av og til kan være en litt ubehagelig utfordring, er en obduksjon den eneste måten man kan finne ut hva som har skjedd i en ulykke, ved et drap eller for den saks skyld ved spørsmål om medisinsk feilbehandling. Og det er den beste måten for studenter og unge leger å tilegne seg viktig kunnskap om sykdom, skader og virkning av medisinisk behandling. Å slutte å obdusere vil være et steg tilbake til middelalderen.

Studentene står stoiske og oppmerksomme, men tidvis røper foldede hender og flakkende blikk at de blir berørt av situasjonen. Men Rognum forteller oss at å reagere emosjonelt ikke bare er normalt – det er vesentlig.

– Det øyeblikket man står overfor et barn som har blitt mishandlet uten å reagere, er man ikke normal. Det er ikke noe galt i å kjenne seg berørt, det er tvert imot nødvendig som rettsmedisiner. Men så må man komme seg videre og være profesjonell.

Obduksjonen er midtveis og rundt bordet, på små traller ligger den dødes organer. Merkelig nok virker inntrykkene mindre ekstreme nå som alt er ute; en slags avpersonifisering som får det hele til å virke litt mindre virkelig.

– Det er viktig for oss å sørge for at studentene føler seg trygge og får utbytte av hvert sekund. Ved å hele tiden snakke, aktivisere og trekke elevene innover mot oss og pasienten blir det intet rom for å falle ut mentalt. Det er de som står bakerst som oftest blir dårlige, forteller Stray Pedersen.

Han fører skalpellen med rutinerte, stødige bevegelser. Hans armer, fra albuen surret i plastposer, og ned til de gule oppvaskhanskene er dekket med blod og slim. I blant samles store blodmengder i enkelte deler av kroppen. Blodet fjernes med en helt vanlig suppeøse.

– Det ligger et enormt potensial for å forebygge unaturlig død via obduksjon og rettsmedisin, forteller Pedersen. Her nede er det de døde som lærer de levende.

Ved å obdusere et unaturlig dødsfall får man ikke bare kunnskap om dødsårsak og tidspunkt. Man samler også vital data for forebygging av ulykker som kollisjoner og krybbedød.

– Ved en trafikkulykke kan det kanskje virke helt unyttig å foreta obduksjoner og undersøkelser, men det er helt avgjørende at det gjøres. For eksempel sikkerhetsbeltet, har det fungert? Har det blitt tilstrekkelig strammet? Hvordan sitter skadene i forhold til kollisjonen? Ved å samle inn data som dette er det et enormt potensial for bedring av bilsikkerhet, som vil redde mange liv, forteller Pedersen.

Den dødes eiendeler sorteres og registreres av en assistent. Nøkler, en halv pakke tyggegummi, en lommebok med kort, kontanter og en mobiltelefon som enda ikke har gått tom for batteri.

– Dette er et menneske, sier Pedersen og plasserer avdødes hjerne forsiktig ned på en vekt. Den veier 1502 gram.

– Dette er en person, i håndflaten min. Bare tenk på det i et øyeblikk.

I nesten tre timer varer obduksjonen. På denne tiden skal buken sprettes, tarmer fjernes, kraniet sages i to og hjernen tas ut. Når studentene drar har han to «klienter» til før dagen er omme.

Når et drap eller ulykke inntreffer, tilkaller politiet Rognum og hans team, og gjennom tett samarbeid med andre etterforskere på åsted og i laben, kan de i felleskap finne frem til en årsak.

– Til tross for at gjennomsnittlig fire mennesker daglig obduseres her, er fåtallet av tilfellene drapssaker, forteller Rognum.

– I et land der kriminaliteten er lav og våpenkontrollen er høy er det få åpenbare drap. Derimot er det i Oslo høyere antall narkotikarelaterte dødsfall og tilhørende obduksjoner enn noe annet land i verden. Det merkes. Rundt 20 prosent av de rettsmedisinske obduksjonene vi foretar i Oslo, er relatert til overdoser.

Rognum og hans kollega er blant få mennesker i dette landet med yrkestittelen rettsmedisiner, men det er ikke på grunn av mangel på arbeidskraft eller interesse, men snarere mangel på arbeidsplasser.

– For øyeblikket er vi seks som jobber her og vi trenger minst ti, men ingen stillinger utlyses. Det er ingen rekrutteringssvikt, men mangel på satsing fra myndighetene og fra universitetets side. Det er utrolig synd, dette er tross alt er viktig for Norges befolkning, forteller Pedersen.

Trass i alle undersøkelsene som foretas i denne kjelleren årlig resulterer mange av sakene i henleggelse.

– I min korte karriere på syv år er det mange saker som er helt opplagte, men som mangler tilstrekkelig bevis. Jeg husker særlig et barn, en ung gutt, som ble mishandlet til døde. Barnets foreldre hadde passet på ham hver for seg det siste døgnet.Vi kunne ikke fastslå dødstidpunktet slik at man kunne vise når barnet var påført skadene. Minst en av foreldrene var skyldige, men de gikk til slutt fri på grunn av manglende bevis. Når sånt skjer… Det er tungt å akseptere, sier Pedersen.

Jobben inkluderer også å være vitne og bidragsyter i rettssaker, hvor resultatene av obduksjonen presenteres, men ofte til et nedslående resultat.

– Du kan tenke deg, vi har forsøkt å snu hver sten og jobbet, samarbeidet med politiet og stått på, så ender det i ingenting! Det er forferdelig hver gang. Sånne saker er det mange av. Antagelig mer enn folk tror.

Det er tydelig at menneskene som omgir seg med tragedie på daglig basis her nede i Rikshospitalets kjeller finner stor verdi i hverandres selskap.

– Vi blir nok alle veldig bevisste på disse menneskenes liv og skjebner, tror jeg. Alle som jobber her har et veldig reflektert forhold til liv og død. Vi står side om side i vårt yrke og snakker ofte med hverandre om opplevelsen av disse menneskene og dagene som går. Det gjør absolutt noe med deg, forteller Pedersen.

– Dette er den type jobb du mentalt tar med deg hjem.

Obduksjonen er ved sin ende og de syv medisinstudentene kan forlate rommet. Om noen av dem kommer til å søke jobb her i fremtiden får tiden vise, men for studentene Adnan Fraz og Chris Lütken blir nok dette første og siste gang.

– Jeg synes det er mer interessant å jobbe med levende personer, sier Lütken.

– Det er tross alt derfor jeg har valgt å utdanne meg som lege i utgangspunktet.

Hans venn og mangeårige medstudent sier seg enig.

– Rettsmedisin er veldig i utkanten av det medisinske landskapet. Vi er nok, de aller fleste av oss, ute etter å jobbe med kroppens dynamikk, og vi ønsker å motiveres av å se direkte bedringer i folks helse. Det er ikke noe jeg tror man ser så mye her.

Men på tross av den belastende og krevende hverdagen de ansatte ved rettsmedisinsk institutt til daglig opplever, anser Arne Stray Pedersen seg heldig som kan gå til en så meningsfylt jobb hver dag.

– Å jobbe og leve rundt død så mye, å være vitne til at livet kan få en så brå slutt. Det er en erkjennelse, en berikelse. Et kall til å leve et bedre og mer spennende liv. Jeg kan tenke meg at mange ser på dette som lavstatus og lite meningsfylt. Det er synd. Fordi det er meningsfylt. Helt enormt.