Vannløselig

Det var som om taket alltid vibrerte noen centimeter over veggene. Som om det var mer liv her enn i andre hus. I hvert fall som hun visste om. Det var alltid fullt av mennesker. Folk som kom og gikk. Voksne som fortalte henne historier hun ikke riktig forstod, men som hun alltid næret en dyp fascinasjon for. Menn og kvinner som lo og strøk henne over håret.

Og Julia. For henne en voksen dame, men kanskje ikke mer enn 19. En alder som da var en ubegripelig størrelse, noe stort, noe trygt. Ikke spesielt vakker på noe vis, men alltid strålende. Julia elsket å overskinne alle andre, det ser hun nå. Men da var hennes største verdi fortellingene om alver og prinser. Om fantasiverdener hun ikke riktig kunne begripe, men som ga de lysegrønne veggene som for lengst hadde mistet all optimisme, en helt annen nyanse. Om det noen sinne fantes noen iboende glede i de palmepregede tapetene.

Kommer du til dette huset i dag, vil du ikke finne store restene av hva det var. Ingenting vil vitne om den underlige balansen av ukontrollerte gledesutbrudd og dansende støv i strimen av sol mellom de tunge gardinene mens alle sov. Det er revet vekk. Veggene er hvitmalte eller slått ned. Åpen kjøkkenløsning og rene flater. Fløydørene mellom stuene er nedmontert til fordel for vide åpninger, lys og gjennomstrømning. Menneskene er forsvunnet, med deres ropende tanker. Dette lastens hus er tømt for dets handlinger og minner. De er flyttet ut.

Det hender hun går forbi. Mer av vanvare enn av vilje. Hun ser en mann. Sin mor forsvinne nedover gangen og inn en dør. Det hun aldri skjønte da, men som står så klart for henne nå, stikker i henne hver gang. Damen Julia, for gammel for dette livet før hun noen sinne ble voksen. Hun husker da de bar henne ut. Mannen i håndjern og moren i gråt. Noen dager etter kom de og hentet henne. Ga henne en ny familie. Uten palmeblader på tapetene, uten latter, uten fantasiverdener.

Hun savner dette lille horehuset. Sin mor. Sine drømmer. Sin barndom. Så går hun videre, og forsøker å riste den tunge lukten av seg. Men når hun lukker øynene ved krysset nedi gaten, ser hun palmebladene, og Julias røde hår blinker i trafikklyset. Før det forsvinner som en drøm løser seg i vann i det hun våkner.