Kjønn på helsa løs

Ulla-Britt Lilleaas tror vi må senke kravene og være litt mindre mann eller kvinne. Da kan helsa og livet bli så mye bedre.

– Hva forsker du på?

– Jeg forsker på hvordan menn håndterer egen helse. Tidligere har jeg forsket på kvinnehelse, men etter hvert så jeg nødvendigheten av å få fram mennenes helseerfaringer. Jeg oppdaget at menn er mer tilbakeholdne med å snakke om helseproblemer. Når vi begynte å intervjue menn brukte de ofte hele intervjuet på å benekte at de slet med sykdom og slitenhet. Først da vi hadde avsluttet intervjuet begynte de å prate om problemene sine.

– Er det en mannlig egenskap å benekte at en har dårlig helse?

– I følge min forskning er det mer typisk for menn enn for kvinner. Menn er ofte mer opptatt av å vise at de ikke tar ting innover seg, framfor å ta hensyn til helsa si. Gutter læres fortsatt opp til å ikke vise følelser, og da blir det vanskelig å snakke om de svake punktene.

– Moren min himler med øya hver gang pappa ligger og er nærmest døende når han har helt vanlig influensa. Er myten om overdramatiserende syke mannfolk sann?

– Jeg har hørt flere si det samme, og for noen menn er det sikkert sånn. Mitt inntrykk er likevel at de fleste menn prøver å holde maska så lenge som mulig både på jobb og overfor familien. Også overfor partneren kan menn være redde for å vise svakhet.

– Hva er det de frykter?

– Det kan være som en svensk forsker har pekt på – at menn er redde for å falle. Hvis mannsidealet er å være sunn, sterk, fryktløs, kan det å bli syk eller bekymre seg for sykdom gå på selvfølelsen løs. Det gjør det også vanskelig å innrømme at man sliter med angst eller redsel. Mange menn sier at de selv ikke har problemer med sykdommen sin, det er bare kona som bryr seg.

– Tror du på det?

– Jeg tror mange menn har lært seg å se på sykdom som noe som rammer andre, ikke dem selv. Menn har kanskje en tendens til å skyve ting under teppet. Å bekymre seg for helse blir sett på som noe kvinnelig. Derfor går menn ofte altfor sent til lege når noe er galt. Stikk i brystet blir ignorert og de undersøker seg ikke før det har blitt alvorlig. Det vanligste er at kona dytter mannen til lege.

– Hva gjør det med kvinner at menn ikke vil innrømme egen sykdom?

– Stort sett er det hun som får ansvaret for hele familiens helse. Hun bekymrer seg ofte mye for dette og er flink til å se andres behov, men bekymringene kan også føre til et høyt stressnivå. Kvinner ligger ofte ti centimeter over madrassen fordi de har så mange ansvarsområder og så mye å tenke på.

– Hva bekymrer menn seg for?

– Jeg har pleid å si at det slik at mens kvinner har kroppslig beredskap for andres behov har menn kroppslig beredskap for jobben. Kvinner er konstant på alerten i forhold til hva familien og hjemmet trenger. For mannen er belastningen mer knyttet til at de føler de har et forsørgeransvar.

– Hvordan møtes kvinner og menn hos legen?

– Menn sier de ikke får nok informasjon, men så spør de heller ikke særlig mye. Kvinner har ofte stressrelaterte lidelser som er diffuse og lite målbare, og kan bli møtt med at «jamen du er jo ikke syk» når de har smerter i hele kroppen. Tidligere ble disse gjerne kalt «syte og klage»-damer og var i 40-50-åra. I dag ser vi at også yngre kvinner sliter med søvnproblemer, smerter og generell slitenhet.

– Hva kan man gjøre for å forbedre begge kjønns helse?

– Jeg synes det er en god begynnelse at det legges opp til en politikk der menn og kvinner får like muligheter, lønn og arbeidsvilkår. At det legges opp til at kvinner og menn skal dele på ansvaret hjemme og i yrkeslivet, er bra for alle parter. Kjønnede vaner er ikke lett å endre på, de sitter ofte ryggraden. Menn må ha mer tid på hjemmebane og kvinner kan med god samvittighet senke litt på kravene. Da blir det mer tid til å hente seg inn og eventuelt gjøre ting sammen.

– Hva vil du oppnå med forskningen din?

– Jeg ønsker først og fremst at kunnskapen skal komme så mange som mulig til gode. Å endre på fastlåste kjønnsroller tror jeg kan bedre helse og langt færre sykmeldinger på sikt. Filmskaper Eva Dahr har lagd to kortfilmer med utgangspunkt i forskningen min, og det er jeg veldig glad for. Det er jo temaer som berører oss alle. Så det er fint hvis folk spør seg selv om dette gjelder meg, og hvorvidt jeg kan gjøre noe med det.