Skolegang i skuddlinjen

Det er mørkt i Kabuls gater, men fortsatt ikke så mørkt at man ikke kan se klart. En patrulje norske soldater beveger seg mellom de lave husene av tørket leire og stein. Hjelmene må bli hengende i stridsvestene for at de skal kunne høre bedre. Patruljen er våken og klar, dette er rutine, men alle de åtte erfarne soldatene vet at mye kan gå galt hvis de ikke er på.

– Det vanskeligste med å være i en stridssone er usikkerheten, sier «Robert». Han var lagfører i Afghanistan i 2005 og ønsker å være anonym. Ikke fordi han ikke er stolt av det arbeidet han gjorde der, men fordi han ikke vil ha noe fokus på seg selv.

Ved en liten inngjerdet plass hører patruljen noen lyder. «Robert» går inn for å sjekke det ut. Han vet at det ikke har vært noe fiendtlig aktivitet i området, men alt kan skje. Omtrent hver tredje uke er det rakettangrep i byen, og det har vært flere tilfeller av selvmordsbombing og angrep på NATO-styrker. Sakte og kontrollert går han gjennom porten og mot lydene. Der ser han en mann sprette opp av et kloakkhull i bakken. Det neste han ser er en håndgranat.

«Robert» hever MP5en i anleggsstilling og sikter på den skitne mannen med håndgranaten mens han trekker seg rolig tilbake.

– Legg fra deg håndgranaten! roper han. Tolken oversetter umiddelbart, men mannen lystrer ikke. «Robert» fortsetter baklengs mot patruljen som har tatt dekning bak en mur. Alle sikter på mannen som ser ut til å glise mens han fortsetter mot dem og fikler med sikringspinnen til det dødelige våpenet.

– Stans, ellers skyter jeg!

Dagligdagse «hendelser»

Å fatte den riktige beslutningen på under sekundet er det som redder deg, eller dreper deg.

– Når vi kommer kjørende i full fart og en mann hopper ut i veien har vi ikke lange tiden på å tolke situasjonen. Er dette en selvmordsbomber, eller er det bare en uforsiktig fotgjenger, spør «Robert».

Oppdraget i Afghanistan har gitt mange norske soldater nærkontakt med krig. Seniortalsmann ved forsvarets operative hovedkvarter, oberstløytnant John Espen Lien, forteller at norske soldater opplever «hendelser» omtrent hver gang de er ute av leiren på oppdrag. En hendelse er alt som er verdt å rapportere, ofte er det snakk om skyteepisoder.

– Bare denne uken har norske soldater blitt beskutt flere ganger, sier han. Det er ennå bare tirsdag.

Et av Forsvarets satsingsområder i Afghanistan er opplæring. Opplæringsstyrken består av utenlandske offiserer som trener, rådgir og fungerer som mentorer for sine offiserskolleger i den afghanske hæren, ANA.

– Den afghanske hæren er der for å bekjempe Taliban, og siden vi er der for å støtte hæren, blir det flere konfrontasjoner nå enn tidligere, forteller kaptein og instruktør Torgeir Menne. Han underviser på Krigsskolen på Linderud øst i Oslo.

Usedvanlig utdannelse

Krigsskolen er Norges eldste institusjon for høyere utdanning, og tilbyr blant annet bachelorgrad i militære studier, ledelse og landmakt. 180 studiepoeng over tre år, med klasseromsundervisning i blant annet tverrkulturell kommunikasjon og etikk. Som andre bachelorgrader, altså – bortsett fra at du må være forberedt på å både ta liv og miste ditt eget. Mens universitetsstudenter drar på studiereiser til europeiske storbyer, blir studentene på Krigsskolen kastet ut av fly for å se hvordan de takler stressende situasjoner.

– Utdannelsen vi gir her har endret seg etter Afghanistan. Vi trener mer på tverrkulturell kommunikasjon og på caser som en kan komme utfor i fredsbevarende operasjoner, forteller major og hovedlærer i ledelse Are Langaard Jensen.

Mye av forberedelsene når man skal tjenestegjøre i utlandet dreier seg om overlæring, det å repetere øvelsene til de sitter i ryggmargen. Gjentatte ganger simulerer man forskjellige hendelser som kan oppstå, til syvende og sist for å skaffe seg tid.

– Overlæring er det fotballspillere og alle som skal prestere på høyere nivå må gjøre, sier major Pål Berglund. Han er operasjonsoffiser i Panserbataljonen og har utdannet soldater til internasjonale operasjoner siden 2000.

– Vi bedriver overlæring for å frigi vitale sekunder på å ta den riktige beslutningen. Drill og etablerte handlingsmønstre skaper mentalt overskudd til å kunne ta de rette beslutningene.

Ansvarsfull ungdom

Det er ikke hvem som helst som søker seg til skolen. Det er ikke en ni-til-fire-jobb, og man velger det ikke på grunn av lønnen.

– Vi har folk på skolen her som etter å ha lest 200 sider pensum spenner på seg en 40 kilos tung sekk og et våpen og løper to timer i skogen frivillig. Det gjør de for å bli best når det gjelder, forteller Langaard Jensen fra en av messas dype lenestoler, hvor mye av undervisningen foregår.

Der, blant bilder av kjente militærpersoner og kongelige, sitter også tre grønnkledde kadetter som alle har vært i Afghanistan, i likhet med halvparten av kullet sitt. I takt med at flere soldater har opplevd «hendelser», har deres erfaringer fått mer plass i undervisningen. Jurister, psykologer og veteraner flankeres nå av noenogtjueåringer. En av kadettene, Chris Pettersson, har i en alder av 22 år vært tre ganger i Afghanistan som lagfører, der han har hatt ansvar for lag fra fem til tolv personer.

– Det finnes ikke noen andre yrker som jeg kjenner til som kan gi deg samme utfordringen på personlig nivå, eller like mye ansvar så tidlig i livet, sier han.

Usynlige fiender

Det er kontroversielt at Norge er i Afghanistan. Selv om spørsmålet var fraværende i valgkampen, er krigen i Afghanistan noe som engasjerer og opprører fredsnasjonen. Temaet er blitt behandlet både kunstnerisk, for eksempel i skildringen av livet til en Afghanistan-veteran i en film som Upperdog, og i saker i media, hvor det ikke er uvanlig at sannhetens øyeblikk – det faktum at også norske soldater kan bli nødt til å ta liv i en krigssituasjon – står sentralt. Det spørres om norske soldater drar til utlandet for å drepe, eller om forsvaret gir dem lyst til det.

På Krigsskolen kjenner de seg ikke igjen i dette, de er fullt klar over at det å ta liv kan bli en realitet, og det er noe de trener på – nettopp for å unngå at det verste skal inntreffe.

– Du blir ikke politi for å slåss på gata i Oslo, men det kan være en konsekvens av jobben, og man må være forberedt på at det kan skje, sier instruktør og Kaptein Torgeir Menne.

Da Chris og de andre i kadettene var i Afghanistan var det verken det å bli beskutt eller det å skyte som var det vanskeligste.

– I media fokuseres det mye på dette «skuddet», men det kan være mange situasjoner som er like stressende og farlige som å ha en fiende i sikte, forteller Petterson.

Han er rolig og saklig når han forteller om opplevelsene sine, men det er tydelig at minnene rører noe ved de tre kadettene. De er purunge, men har opplevd ting som gjør at de virker eldre.

– Man kan være ute i fiendtlige områder en hel dag uten konfrontasjoner, og oppleve det som like påkjennende. Eller det å forholde seg til usynlige fiender, som veibomber. Det kan man ikke trene på. Man blir ikke «god på» å kjøre over en veibombe, sier Petterson.

– De vanskeligste situasjonene er ikke de som går kjapt, det er heller at man som leder hver dag tar tunge avgjørelser.

Å ta liv

I NATO-operasjoner er det NATOs «Rules of Engagement» (ROE) som er normgivende for hvordan en skal handle, men dette er bare overordnede retningslinjer. En hver situasjon kan tolkes forskjellig, og den ene løsningen kan være like riktig som den andre. Det er med andre ord i stor grad skjønnsmessige vurderinger som gjøres i beslutningen om å velge å ta et liv eller ikke. Noe så enkelt som valg av hvilken vei man skal kjøre kan få store konsekvenser.

– De du er sammen med spør ikke hvorfor du velger som du gjør, de tviler ikke på avgjørelsen din. Det kjente jeg mye på. Jeg velger å ta en vei, kanskje en vi ikke har kjørt før, og jeg kan ikke være sikker på at det går bra. Allikevel setter jeg meg i bilen, jeg tar på meg hørselsvern og hjelm, og det må de andre i laget også. Blir man skutt på er valget enkelt. Man tenker ikke på å skyte tilbake, man bare gjør det. Det vanskeligste man gjør er beslutningsprosessen som fører frem til at man må trekke av.

Nye soldatroller

Professor Janne Haaland Matlary er medredaktør av boken «Etikk og militærmakt» som de siste årene har vært obligatorisk pensum for alle soldater i førstegangstjenesten.

– Soldaten i dag må kunne beherske alt fra det skarpeste av operasjoner til politirollen, og må kunne ta egne valg i felt på minimalt med tid. Vi lever i en tid hvor rom og tid er komprimert, hvor media er overalt, også i felt, og hvor kommandokjeden fra for eksempel oberst til soldat ikke spiller den gamle rollen, forteller hun.

– Vi snakker en del om «den strategiske korporal»: Tar jeg en dårlig avgjørelse har det ikke bare innvirkning på meg og de i laget mitt, men også oppdraget i Afghanistan, militæret som helhet, politikerne i Norge, Norges innsats i Afghanistan og en hel rekke andre faktorer, sier Petterson.

Kameratskap og hjemkomst

Perspektivet er svimlende, men man skjønner ganske fort at det er den første delen av denne konsekvenskjeden som kanskje veier tyngst for kadettene. Lagene som ender opp i Afghanistan har gjerne tilbrakt 18 måneder i hverandres selskap. De knytter sterke bånd.

– Når jeg er på vaktposten, er jeg så klar over viktigheten av det jeg gjør – nå passer jeg på seks av mine beste venner, og om en time eller to kan jeg sove trygt, i visshet om at noen av dem gjør det samme for meg. Man kommer veldig tett på hverandre, til det punktet at man kjenner folk så godt at man nesten ikke trenger å si noe til hverandre. Det er en grunn til at man kjenner dama si bedre enn andre damer. Og etter en del utenlandskontingenter kjenner jeg nok en del av gutta bedre enn det igjen. Det blir veldig tett, sier Pettersson.

Knut Østbøll er leder for kameratstøtteprogrammet i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO). Han kan ikke se det har vært noen økning i antall henvendelser etter Afghanistan, men påpeker at flere garantert støtter seg til tidligere kolleger fremfor å gå veien gjennom NVIO.

– Jeg tror det er en stor forskjell på de som drar direkte ut i det sivile liv og de som fortsetter i Forsvaret, sier kadett Peter Meyer.

– De som fortsetter, eller som opprettholder kontakten med dem man har vært ute med, har nok bedre forutsetninger for å bearbeide hendelsene. Gutta jeg har vært ute sammen med kan ikke prate med sine sivile venner om dette – de har ikke forutsetning for å sette seg inn i situasjonene.

– Det er ikke nødvendigvis naturlig å snakke med psykolog om det heller, sier Petterson.

– Da velger man i stedet seks mann som har opplevd det samme. Og i de samtalene praktiserer vi en slags uformell meldeplikt om det er noen som har ekstra store vanskeligheter.

Den avgjørende beslutningen

«Robert»s hendelse i Kabul endte uten at skudd ble avfyrt. Mannen kastet til slutt granaten fra seg.

– Jeg kunne skutt ham, og ingen hadde bebreidet meg for det. Men jeg tolket ikke situasjonen som truende. Det var noe med holdningen, blikket og gangen hans. Han var ikke ute etter å skade oss.

«Robert» fikk aldri vite hva mannen gjorde i kloakken med en håndgranat på nattestid, men tror han kanskje bare ville vise frem granaten sin.

– Denne mannen var gæren. Det er det mange som er i stridssoner. Afghanere har kriget intenst de siste 30 årene og det finnes ikke noe system som fanger opp de med psykiske problemer. Vi forklarte ham at det han hadde gjort var veldig farlig og lot ham gå.