Amøbe

Potetene er steinharde, kjøttet er flytende og det er et nebb i salaten. Denne gangen har de gått for langt! Denne gangen har jeg rett til å si noe. Rett til å sende dette gastronomiske gravfølget tilbake til det slappe mausoleet det kom fra, uten klapp på skulderen eller bedre lykke neste gang. Ikke noe «å nei, det er ikke så farlig – jeg liker suppen servert på en tamburin», eller tilgivelse ved å få servert rumpe når du har egentlig har bestilt brissel. Kanskje jeg til og med bare skal nekte plent å betale, eller ringer de politiet da? Gud, for en uglamorøs måte å bli arrestert på. Haha! Her kommer han, den laminerte svenske kelneren med det moteriktige skjegget og sine brede, velduftende skuldre. Adrenalinet skyter gjennom årene mine i det han ankommer bordet, bøyer seg ned og smiler: «Smaker maten?»

Maken til frekkhet! At han i det hele tatt våger å spørre. Jeg burde – «Eh..Ja ja, absolutt! Kjempegodt! Strålende!» Satan. Det skjedde igjen. Hvorfor?

Jeg liker å overbevise meg selv om at det er unødvendig å kommentere maten, da det egentlig ikke er verdens undergang og at du sannsynligvis, hvis kokken ikke mestret røkelaks med rømmeklatt ved første forsøk, ikke bør ha de helt store forventningene til resten av måltidet. Men det ville vært løgn. Det er fra et helt egoistisk ståsted at man velger å ikke klage. Kelner rynker oppgitt på nesen, kelner henter kokk, kokk og kelner forsvinner i en times tid. Du leter etter kokk-/kelnerspytt i couscousen. Grøss. Bedre å holde sin tunge til slutten.

For, letʼs face it: Det pinligste i verden er folk som klager på mat på restauranter. Husker du den flaue onkelen din som et sted mellom hovedrett og dessert fant ut at vinen dere hadde hatt på bordet i to timer plutselig var komplett udrikkelig? Flaue onkler er ikke sexy, og sexy mennesker klager ikke på maten. De biter det i seg til tipsen skal gis.

Måltidet er ved sin ende og det er kommet til punktet der kunden skal vise sjenerøsitet og kelneren skal vise takknemmelighet. Denne grusomme forhandlingsrunden der alle skitne små hemmeligheter kommer frem. Og kelneren står med stoisk verdighet, ventende på godkjent overføring – før han kontant river av kviteringen, sier høflig takk og forlater åstedet.

Jeg ga 15 prosent.