Et svenskeliv

Jeg er invitert på svenskeparty.

Kameraten fra sommeren på fjellet, på turisthytta hvor prosentandelen nordmenn i jobb har gått fra 100 til 10 de siste fem åra, har fått seg leilighet gjennom Svenska Foreningen. «Tjenare!» sa en dag vakta foran Nasjonalgalleriet, og der stod han gitt. «Du måste komme på party! Jag bor på Grunerløkka nu!»

Da jeg var liten var Svenska Foreningen navnet på en selskapslek der uheldige unge og uinnvidde måtte stå på alle fire og gjenta «Jag tror, jag vet, jag er overtygat om at jag nu står med baken i vedret», til latteren begynte å stilne av. I dag er Svenska Foreningen en maktfaktor i det norske samfunn, det lukter HM og serveringsbrett lang vei.

Det blir lørdag kveld. Jeg ringer ei venninne og spør om hun vil bli med. «Svenskeparty? Vet ikke om jeg kan, ass». Ei til og enda ei. Vil bare være sikker på at det er i alle fall én person som vil stå med min side gjennom kvelden, uansett hvor mye skånsk og stockholmsk resten av festen finner på å slå over til.

Klokka nærmer seg sju. Det ser ut til at jeg må kontre kveldens kulturelle eventyr aleine. Jeg skjenker meg et glass rødvin og prøver å bestemme hvilken look man skal gå for. Vil man treffe på überhipstersvensken, den skjeggete hippien eller den langhåra blonde på skyhøye stiletter? Jeg lander på en mellomløsning og tenker på mulige samtaleemner mens jeg spaserer mot Birkelunden. Her har man tross alt sitt livs sjanse til å finne ut hva alle disse menneskene driver med på sine åtte kvadrat måned etter måned i Oslo.

Det står «FEST» på begge dørklokkene. Jeg glemmer å spørre om lappen er midlertidig eller permanent, og blir presentert for islendinger, søta bror og en partydanske. «Arbetsgivarane vil ju inte ha nordmenn lengre!» Svenskene har klare synspunkter på hvorfor norske studenter jobber mindre. «Svenskarna er mycket bettre på at arbeta!»

Vinen tømmes, således går det med svenskenes kjøleskap, jeg slår meg til ro med at folket fra østenfor Svinesund er ålreite og stort sett forståelige dyr. Gode forklaringer på svenskestrømmen blir det dårligere med ettersom timene kortes ned og askebegeret fylles. Men som min venn Nasjonalgalleri-vakten kommenterer da jeg forteller om eksamensstress i oktober: «Ni studenter, ni vil så jævligt mycket. Asså, jag vil bara leva. Och Oslo er ju en fin plats».

Jeg kunne ikke vært mer enig.