Risikomesteren

– Jeg var alltid ute etter å få «kick» under oppveksten. Om det så var å løpe på isen eller sykle fort. Det var spennende med ting som ga sterke opplevelser, sier Breivik. Han er professor og tidligere rektor ved Norges idrettshøgskole (NIH). Jakten på «kick» har fulgt ham hele livet, og det er nok ikke tilfeldig at mye av tiden hans går med til risikoforskning. Fascinasjonen for risikotaking startet tidlig. Åtte år gammel hoppet han fra en syv meter høy låvebro, feilberegnet underlaget på grunn av snøen og endte med et skadet ben. Med dette fikk han sin første smaksprøve på kicket det gir å falle i lufta.

– Det var sånn interessen for alt dette her begynte, forklarer han.

Breivik har prøvd ut langt mer risikosport enn gjennomsnittspersonen. Han er instruktør i elvepadling, har drevet med klatring, brevandring, fallskjerm, dykking, havpadling, kajakk. I tillegg har han prøvd paragliding.

– Det er viktig å få opplevelser innen det jeg forsker på, sier han.

Frykten for skader gjør at den spreke 66-åringen ikke er like aktiv innenfor ekstremsport som tidligere.

– Man blir lettere skadet som eldre. Men jeg klatrer, kjører slalåm og padler kajakk så ofte jeg har mulighet til det.

Selv om idretten står hans hjerte nær, har ikke Breivik alltid vært sikker på at det var innenfor dette feltet han ønsket å gjøre karriere. Før han begynte på NIH studerte han både filosofi og teologi, men etter noen år innså han at det var noe som manglet.

– Målet mitt da jeg begynte å studere var å finne frem til den dypeste meningen med livet. Jeg falt ut etter åtte år med teologi og filosofi fordi jeg innså at kroppen måtte med for å bli et helt menneske. Derfor begynte jeg på idrettshøgskolen. For å bli et helt menneske i kropp og sjel. Eller sjel i kropp.

Telefonen til hans ringer og vi blir avbrutt. Breivik ler og sier noe til vedkommende om at alt er i orden.

– Driver og lager en sang til en bursdagsfest, skjønner du, sier han etter at han har lagt på.

Musikk er nemlig en av professorens mindre kjente interessen.

– Jeg elsker musikk og sang, og synger faktisk en del selv. På fester og bursdager og slik.

Lidenskapen for musikk er faktisk såpass fremtredende at han gir et litt spesielt svar på hva som gjør ham glad.

– Jeg liker klassisk musikk og jazz, men også Kampen Janitsjar. Jeg blir lykkelig av å følge Kampen Janitsjarorkester fra Stortinget til slottet på 17.mai.

De andre lykkelighetsfaktorene i Breiviks liv er mer konvensjonelle.

– Det er to ting som er viktige. For det første å være sammen med familien. Jeg har fire barn og tre barnebarn. Det andre som gjør meg lykkelig er å være i flytsonen i aktiviteter. Da er det fantastisk å leve, sier han.

– Ja, det ble visst tre ting, da, inkludert Kampen Janitsjar, oppsummerer han.

For å holde balansen mellom kropp og sjel går Breivik i fjellet, på ski eller på beina. I tillegg liker han å lese romaner, dikt og filosofi.

Men Breivik er først og fremst risikomester. For tiden leder han et prosjekt ved NIH med fokus på læring under risiko, som er et samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt. «Det laget som vinner kampen, er laget som lærer», sa en lærer i håndball ved NIH. Dette ble slagordet for prosjektet.

– Tenk på filmen Upperdog. Der har du jo han i Afghanistan som feilbedømmer og skyter en sivil. Det er et eksempel på en type situasjon hvor det er viktig å ha lært hva man skal gjøre i en risikosituasjon. Han gjorde det han var instruert til å gjøre, men samtidig var det en primitiv handling. Når man har 180 i puls, gjør man dumme ting.

Prosjektet tar sikte på å finne ut hva som kjennetegner utøverne av visse typer risikosport, og hva de har til felles med soldater og spesialstyrker i politiet. Problemet med å kunne trene på å takle dramatiske faresituasjoner står også sentralt.

– Man kan ikke forberede seg på alt som skjer. I selve faresituasjonen, i en situasjon der du faktisk kan dø, er det vanskelig å tenke og tilpasse atferden. Man faller bort fra det man har lært til et grunnleggende nivå.

Professoren mener at vi vanlige dødelige ofte har en feilaktig oppfattelse av risiko.

– Evnen til å vurdere hva som er trygt og hva som er farlig er en viktig egenskap. Mange er uttrygge uten grunn. Man har ubegrunnet frykt fordi man ikke kjenner til emnet. Mange er redde for lynet, mens det er mange flere som dør av influensa. Vi undervurderer de daglige farene. Vi kjører bil i 70-80 km/t mot hverandre, uten å være redde. Ting som er dramatiske er man mer redd for.

Breivik har klare synspunkter på hva vi må gjøre for å overkomme frykten.

– Vi må skaffe oss erfaringer og komme tettere inn på erfaringene. Skape våre egne opplevelser. Ting som er dramatiske er man mer redd for. Vi må rett og slett lære oss å gjøre mer for å overkomme dette.

Spesielt den yngre generasjonen mener professoren at bør leve litt friskere.

– Jeg synes dagens ungdom stort sett er flott, men jeg er bekymret for at de er for prektige og synes at de må ta litt mer sjanser. Utforske verden som barn gjør. Rulle og kaste seg rundt. Hvis vi ikke gjør dette, mister vi nysgjerrigheten og sitter igjen med en stereotyp oppfatning av hvordan ting er.