Frokost

Det er som vanlig med ett, substansielt host jeg katapulter meg ut av senga i grålysningen, og oppdager nok en gang at jeg finnes. Om egoet hadde fått medhold av hjernen hadde jeg forblitt horisontal, men sett at jeg for første gang på en stund faktisk har ting å gjøre, fyres en liten men vesentlig del av meg opp, og en kort, kognitiv film blir spilt foran øynene mine.

Det hele begynner med bilde av en vask, etterfulgt av ymse klesplagg bortgjemt i en stor haug. Etter at disse er funnet, ledes jeg mot et kjøleskap der jeg synes å huske å ha lagt maten min. Gjennom glassplatene, stablet rad på rad, kan man lese mønstrene etter neglisjert brokkoli, størknet plomme og en ensom sitron. Sitronen var allerede hårete da jeg tok den hjem, men dette oppdaget jeg ikke før det var for sent, så for dramatisk effekt la jeg den allikevel sammen med resten av frukten. Alt dette var fra tiden da jeg faktisk investerte i mat, og siden har det utviklet seg i en dalende kurve.

På spisebordet ligger en gulnet utgave av Dagbladet som på baksiden spør leserne: «Hvorfor ikke wokke i dag?» Bildet viser en bolle med en dampende kolleksjon grønnsaker og villris, hvilende på en bambusmatte, flankert av to spisepinner med kinesiske tegn risset inn i treverket. Med et bredt smil om munnen fnyser jeg kynisk og spretter nok en boks tomatbønner.

På denne dag var vi alle velsignet med en ekte «Indian summer», og gjennom det støvete vinduet skinner en enkel lysstråle som lander rett i gryten. Uheldigvis avsløres elementer av bønnene som best ville forblitt skjulte, og et øyeblikk vurderer jeg å droppe frokosten. Hva med Frederikke? Kanskje hun har noe å tilby? Fristende, men så tenker jeg: Jeg er tross alt tjue-et-eller-annet, og mine økonomiske premisser strekker seg langt kortere enn behovet for næring. Hvis jeg sier meg villig til å leve på noe så enkelt som bønner i tomatsaus, vil ikke det si at jeg da har råd til for eksempel: Øl, telefon, ferie, sigaretter, meditasjon osv? På tross av et mildere vektproblem, har jeg ennå ikke blitt verken syk eller tafatt av mine bønner, og jeg merker at jeg får både energi og appetitt av tanken på av morgendagens frokost. Bon appetitt.