Søppelpakken

Jeg ventet på den. Hver gang jeg rundet hjørnet på vei til skolen, og hver gang jeg var ute på pause. Jeg nevnte den uformelt i samtaler, uten å gjøre et stort nummer ut av det, i håp om at noen visste noe. Men ingen hadde sett den.

Jeg presset meg ut av trikken, og gikk fort, eller småløp, mot inngangen. Jeg stilte meg pent ved siden av den gigantiske esken og ventet på at jeg skulle få en. Rev den med meg, og smilte bredt. Endelig var den her! «Studentpakka i år he mykje godt i se», leste jeg i SMS-en som fikk meg opp av senga denne morgenen. Studentpakka. Et lysglimt i min ellers så dystre skolehverdag som dukker opp en gang hvert semester. En pakke, uten at det er jul eller bursdag. Kan det bli bedre?

Men etter gleden kommer skuffelsen. Hver eneste gang. Det lille kinderproduktet er det eneste jeg har bruk for. Jeg liker ikke tyggis, og läkerolpastillene er for sterke. Man får ikke lov å bruke alle Peppes Pizza-kupongene på en gang, «for vi vil jo at dere skal komme tilbake flere ganger». En halv desiliter av noe asanprodukt, og en brosjyre som reklamerer for billigere telefoni. Vond suppe og sukkerfritt (!) godteri, som smaker vondere for hvert år. Og kaffe latte. Den kan mamma få.

«Trodde han at jeg var en gutt nå?», klagde venninna mi som fikk guttepakken, mens jeg gravde etter godteriet. Stakkars gutta. Posen deres er ikke noe annet enn den samme som vår, bare uten tamponger og asan. Kunne jo slengt oppi no kondomer eller ja… dobbeldusj. Barberhøvel? Et eller annet.

Vi studenter trenger ikke rabatt på pizza eller Haribo truly. Vi er opptatt av helt andre ting. Den ultimate studentpakka ville inneholdt penger, ølbonger, tobakk, månedskort, ølbonger, penger.

Men sånn er det dessverre ikke. Vi får en pose proppfull av reklame, som bare forsøpler området. Vi tvinger i oss Haribo truly på forelesning, og legger libressen i skuffen. Sammen med de fra året før og året før. Og på vei hjem plukker vi med oss en pose til. Fordi vi er suckers for kindersjokolade.