Noen studenter er skikkelig døve

– Hvis du skal ta bilder av meg, må du passe på at etterveksten ikke synes, sier Mia Jacobsen spøkefullt.

To kommunalt ansatte pleiere er i ferd med å forlate leiligheten etter et kort besøk. Rommet vi står i er romslig og sjenerøst innredet med vegger fulle av plakater og bilder, og dekorative flasker stilt ut på TV-apparatet. Etter å ha brukt litt tid på å fikse seg inne på badet kommer masterstudenten oss i møte, omhyggelig sminket, med svart, farget hår.

Ifølge Jacobsen selv er hun langt over gjennomsnittlig interessert i mote og sminke. Selv om studentbudsjettet ikke tillater de største utskeielsene, synes hun det er gøy å spare til nye produkter i stedet for å drikke opp pengene.

– Da jeg var liten pleide jeg å gå i mammas sminkeveske, og senere ble jeg mer og mer interessert i sminketrender. Jeg har så stor kunnskap om sminke at jeg flere ganger har satt ut ansatte på parfymerier. Det er viktig for meg å ha en ikke-faglig interesse også, så jeg ikke blir fullstendig nerdete.

For Jacobsen går nemlig sosialantropologien foran alt annet.

– Da jeg var syv år så jeg den kjente antropologen Fredrik Barth på TV, og sa til mamma at jeg ville bli den nye Barth. Siden 2005 har jeg blitt ryggoperert fire ganger, men selv om jeg har blitt tilbudt fri permisjon, har jeg aldri tatt pauser fra studiene. Så lenge man ikke er dødssyk, kan man studere. Da jeg hadde forelesninger i medisinsk antropologi på fredager, gikk jeg ikke glipp av en eneste forelesning. Selv om jeg hadde hatt feber ville jeg møtt opp, sier hun.

Jacobsen har den nevrologiske diagnosen cerebral parese (CP), og har brukt rullestol fra femårsalderen.

– Enkelte konkluderer med at hvis du har CP, er du utviklingshemmet. Men det stemmer ikke. Mange med CP kan ha problemer med å uttrykke seg muntlig, og derfor kan de bli oppfattet som utviklingshemmete. Selv var jeg tidlig bevisst på at jeg ville bruke funksjonshemningen min til noe positivt, og at jeg skulle klare meg bra.

– Møter du mange fordommer som funksjonsnedsatt?

– Myten tilsier at rullestolbrukere er mest glad i dansebandmusikk. Jeg har selv opplevd å bli spurt om jeg ønsker meg CD-en til Ole Ivars til jul, som den største selvfølge. Men jeg svarte at Ole Ivars ikke var min stil, og at jeg mye heller ønsket meg en CD med Slipknot, forteller hun.

Det har stor betydning for henne å kunne mestre noe, uavhengig av funksjonshemning.

– Som fjortenåring ville jeg gjerne være som snowboardkjendis Stine Brun Kjeldaas. Men man må finne styrken sin der den er. Det gjelder også for de som ikke er funksjonshemmede. Jeg har snakket med enkelte som tenker at de skal ha A på alle eksamener og fulltidsjobb i tillegg. Så blir de deprimerte når de ikke klarer det, sier Jacobsen.

Hun skryter av Sosialantropologisk institutt, som hun mener har vist stor samarbeidsvilje i forbindelse med tilrettelegging.

– De har bevist at de er antropologer i praksis, og ikke bare på papiret. Alle støtter hverandre, både forelesere og studenter. Det høres nesten ut som Kardemomme by, men det er sant, sier Jacobsen.

Eivor Berg har ikke fullt så gode erfaringer med foreleserne på UiO. Hun er født tunghørt, og ble helt døv da hun var 14 år. Som tenåring gikk hun på en videregående skole for hørselshemmede, med bare tre elever i klassen. Overgangen var derfor stor da hun begynte på psykologistudiet med rundt 300 studenter. Berg har opplevd vanskeligheter med å få kontakt med medstudenter.

– Som døv kan man ha lettere for å bli isolert på studiet, men man har også ansvar selv for å ta kontakt med andre. Siden jeg ofte sitter lengre fram i auditoriet enn andre, kommer imidlertid ikke den naturlige pausepraten med sidemannen. Jeg har heller ikke lett for å skyte noe inn i en samtale jeg overhører, nettopp fordi jeg ikke overhører den, sier hun.

Har du noen gang opplevd å bli diskriminert av medstudenter?

– Nei, aldri. Men jeg har hatt et par leie opplevelser med forelesere. Da jeg ba en seminarleder om hun kunne ta av smykket fordi det raslet sånn mot mikrofonen, svarte hun i en sur tone at «jeg kler ikke av meg når jeg foreleser». En annen gang spurte jeg en seminarleder om han kunne heve lyset i rommet, så jeg kunne lese av munnen hans lettere. Da informerte han alle høyt om at han måtte heve lyset av hensyn til meg. Det syntes jeg var unødvendig.

Mange funksjonsnedsatte studenter vil helst unngå å bli synliggjort mer enn andre studenter, forteller Else Momrak Haugann, rådgiver ved Tilretteleggingstjenesten på UiO.

– Som funksjonshemmet har du ofte et dilemma. På den ene siden vil du gli inn i mengden som en student på lik linje med alle andre, mens du på den andre siden må få formidlet behovene dine. Det å måtte eksponere seg store deler av hverdagen, når du egentlig bare vil være vanlig student, kan være en utfordring, sier hun.

Haugann tror ikke de fleste studenter er fordomsfulle overfor funksjonshemmede. Hvis de en gang i blant kommer i skade for å handle diskriminerende mot dem, er det ikke med vond vilje. Ifølge Haugann dreier det seg som regel om tankeløshet eller manglende interesse.

– For noen år tilbake måtte vi sette opp plakater ved heisen på Det samfunnsvitenskapelige fakultet, med beskjed om at «Du kan gå i trappa, det kan ikke jeg.» Plakatene skulle gjøre studentene oppmerksomme på at rullestolbrukerne hadde større behov for å ta heisen enn dem. Det hendte ved flere anledninger at studentene presset seg inn i heisen og ikke tenkte på å gjøre plass til rullestolbrukerne, som ikke fikk plass, sier hun.

Som følgesvenn på forelesninger har Berg alltid med seg en skrivetolk, som skriver ned alt som blir sagt for henne.

– Jeg har en tegnspråktolk og en skrivetolk, som noterer alt som blir sagt under forelesninger og seminarer, forteller hun.

Førerhunden Kalmer er Stine Jåthuns følgesvenn. Den fem år gamle labradoren viser vei i dyp konsentrasjon når han har selene på, og benytter anledningen til å få kos når Jåthun tar selene av. Kalmer er med henne overalt, også på forelesningene i kriminologi, hvor han som oftest ligger og sover.

– Han er veldig avslappet. Jeg må av og til vekke ham så han ikke begynner å lage lyder når han drømmer, sier hun.

Før Jåthun fikk Kalmer, brukte hun en hvit stokk til å vise vei. En av grunnene til at hun valgte å studere i Oslo var at det er lett å finne fram her.

– Her leser de opp stoppestedene på T-banen, og gatene har rette vinkler, sier hun.

Jåthun ble født med synshemmelsen Retinitis Pigmendosa, som tilsvarer tunnelsyn eller kikkertsyn. Hun har ikke noe sidesyn, men ser bare rett fram, som i en kikkert.

– De fleste pensumbøker er tilgjengelige som lydbøker, og jeg kan også lese pensum på PC-en, hvor jeg kan bruke den kontrasten og fonten jeg trenger for å lese.

Hun har ikke hatt noen problemer med å få venner på kriminologistudiet.

– Under fadderuka ble jeg kjent med flere folk som jeg har holdt kontakten med. Jeg hadde mye selvironi og var åpen om synet mitt, og etter et par dager var «synsgreia» ufarliggjort, så andre også begynte å spøke om det. Jeg er en åpen og sosial person, så det var velig moro med fadderuke. Og vi kan feste selv om vi ikke ser så godt, sier hun.

For noen kan et fysisk handikap også bli et sosialt handikap, men ikke for Stine Jåthun. På fest bruker hun den hvite stokken, for man skal ikke bruke førerhund når man har drukket.

– Den hvite stokken er alltid populær. Mange ønsker å låne og prøve den, og det er alltid et stort partytriks når jeg tar fram den hvite stokken og åpner ølflaskene.