Growing OLd

Det er litt fælt å tenke på, men det er altså slik at det nå begynner en haug med folk ved studiestedene våre som ikke husker Lillehammer-OL. Dagens ferske studenter er født i 1990, og kunne knapt prate når Silvio Fauner, den sleske sniken, frarøvet en snørrete Bjørn Dæhlie stafettgullet. For dere er 13.30.55 intet annet enn et klokkeslett, kunstløperskers bragder med jernstenger et ukjent kapittel, og barten til Jens Weissflog bringer ingen assosiasjoner.

Mens vi tegnet piktogrammer til øvelsene i o-fagsbøkene våre hele skoleåret 93/94, og ventet i timevis på at OL-ilden skulle passere forbi akkurat vår skole, gikk dere rundt i barnehagen og ante ikke hva dere gikk glipp av. Vi fikk to ukers ferie fra skolen, for alle skolebussene på hele Østlandet skulle brukes til skytteltrafikk til Lillehammer.

Til gjengjeld var det en borgerplikt å stille opp som publikum. At det var femogtjue minusgrader, eller at Norge ikke hadde noen medaljekandidater i kortbaneløp på skøyter for kvinner, var uvesentlig. Dette handlet nemlig om mer enn oss selv. Vi måtte prestere som nasjon. Vel hadde vi klart å bygge landet etter krigen, og gjort oss rike på nordsjøolje, og landsmoder Gro hadde til og med lært verden om bærekraftig utvikling. Vi var blitt et skikkelig land, men vi manglet å få til noe skikkelig fett. De olympiske lekene i landets minst utviklede distrikt representerte kulminasjonen av det moderne Norge, av Norge som kulturnasjon (hvor tåpelig det enn høres ut nå).

Det er naturligvis trist at denne generasjonen ikke fikk være med på å løfte Norge fra en kjip utkantnasjon til verdens flotteste land. Det er lite å gjøre med, dere kom rett og slett for seint til verden. Og dere kommer aldri til å forstå hva de to ukene betydde for oss. Lillehammer-OL er vår generasjons krigen. Så bær over med oss at vi kommer til å okke oss over historieløsheten deres når dere tror Espen Bredesen bare er hvilken som helst TV-kommentator, eller når dere ikke forstår at Bentein Baardson er immun mot kritikk uansett hvor stormannsgale prosjekter han vil gjennomføre.

Men jeg kjenner at det blir tøft, dette her. Generasjonskløften er stor, og ingen av studiekompisene mine kommer til å ville se 16 dager i himmelen med meg på VHS. Jeg håper jeg kommer inn på master neste år.