Den evige turnémusiker

I et lysmalt trehus i Bærum har Wolfgang Plagge innredet et rom han kaller «komponisthulen». Veggene er dekket av bokhyller fulle av bøker og noter. Ved den ene langveggen har han plassert et stort, svart konsertflygel. Plagge selv sitter iført fotballtrøye og et bredt smil om munnen.

Han har blitt kalt et musikalsk geni, og arbeider både som klassisk pianist, komponist, produsent og pedagog ved blant annet Norges musikkhøgskole. For mange er han også kjent som ekspertkommentator i tv-programmet «Landeplage». Hva gjør den klassisk skolerte mesteren i slike populærkulturelle omgivelser?

– Det er ikke for å være diggbar og kul eller noe sånt, men det er fordi jeg gjerne vil vise at man ikke må være på en bestemt måte bare fordi man driver med klassisk.

For Plagge er det viktig å ikke assosieres med begrepet høykultur, slik klassiske musikere ofte blir.

– Høykultur er et farlig ord som fort bestemmer at noe er bedre enn noe annet. Jeg mener at det finnes ting som er kvalitativt bedre enn andre ting. Det skulle bare mangle. Men å definere en type tankegang som bra og en annen som dårlig, funker ikke innen kunsten. Det er bare barnslig og naivt, sier Plagge, der han sitter i fotballtrøya.

– Man kan oppleve et fullstendig mislykket «seriøst» verk, og man kan oppleve en genistrek av en poplåt. I forbindelse med tv-programmet «Klassefesten» ble jeg bedt om å skrive en poplåt. Det var jo dritvanskelig!

Som sønn av en billedhugger og en økonom, begge fra Nederland, kommer ikke Plagge fra en spesielt musikalsk belastet familie som forventet at han skulle drive med musikk. Han forteller at musikkinteressen var noe som nærmest oppstod helt av seg selv.

– Det var ikke mer enn vanlig musikkinteresse i familien min. Men vi hadde et gammelt piano stående i huset, og dette ble jeg veldig opptatt av fra tidlig alder. Jeg tvang familien til å høre på, ler han gutteaktig.

– Jeg var hekta på lyd fra første stund. Ennå går jeg rundt og er veldig var på lyder. Hjernen min omsetter alltid lyder til akustiske bilder. Jeg er opptatt av hvordan lyd kan formidle meninger.

Multitalentet forteller at han tidlig kjente på forventningspresset om å være en dyktig traktør av pianoets tangenter. Som barn turnerte Plagge verden rundt, spilte inn CD-er og holdt debutkonsert i en fullsatt Aula med kongen til stede. Alt sammen før puberteten. Karrieren hans var i ferd med å nå store høyder da foreldrene hans valgte å trekke ham ut av en stor internasjonal pianokonkurranse. Dette førte til massive protester og hissige avisinnlegg, men Plagge er glad for at han ble skånet for noe som kunne ha vært en usunn overeksponering av et lite barn.

– Jeg hadde heldigvis et støtteapparat som grep inn og tok ansvar på et riktig tidspunkt, forteller han. Det var nok en tøff avgjørelse å ta, og mange tenkte vel at man fratok meg en mulighet til å gjøre det virkelig stort som pianist. Men jeg tror det er viktig å la et barn være et barn.

Etter de hektiske barndomsårene dro Plagge til Tyskland for å studere. Her fikk han tid til å utvikle seg musikalsk under roligere forhold. Men så skjedde noe som skulle forandre hans liv for alltid. I en alder av 24 år ble han rammet av en hissig revmatisk sykdom som gjorde ham lam fra livet og ned.

– Det var en junidag i 1984 at jeg i løpet av timer ble fullstendig lammet. Og det slet jeg med de neste ti-tolv årene. Jeg måtte lære å gå igjen, og det var nærmest umulig for meg å spille.

Plagge gjør en liten pause før han fortsetter.

– Det var et voldsomt sjokk, sier han med lav stemme.

Samtidig ga sykdommen han tid til å tenke over hva han egentlig holdt på med.

– Sykdommen gjorde at jeg fikk tid til å fordype meg i komposisjonen, og det ble også en måte å takle situasjonen på. Jeg grep pennen fatt og skrev meg ut av depresjonen, kan du si.

Ute har det så smått begynt å regne, og Plagge kaster et raskt blikk ut gjennom vinduet før han fortsetter.

– Jeg har jo alltid ment at jeg egentlig er komponist, men jeg hadde vel undertrykt det litt til fordel for spillingen. Men når jeg spiller, dukker det opp så mange ideer i hodet mitt, og jeg ville blitt gal hvis jeg ikke fikk uttrykt dem. Mange mente nok at jeg ikke burde kaste bort tiden på komponering. Det var enorme forventninger til meg som utøver.

Valgene Plagge har tatt har ikke bare vært enkle.

– Det er klart at man kan oppleve en skamfølelse over å ikke leve opp til forventningene omgivelsene har til en, fortsetter han tankefullt.

Skam er et ord som går igjen når Plagge snakker.

– Et menneske som ikke føler skam er enten veldig sunt eller veldig sykt. Hvis du i utgangspunktet er skamløs i forhold til dine omgivelser, så er det er noe galt. Rett og slett fordi det da er en grunnleggende komponent som ikke er tilstede. Den sunne skamløsheten oppnår man bare ved å ha jobbet seg igjennom problemstillingen, og innsett at skammen bare bremser ens kreativitet. Man må ikke la seg begrense av andres forventninger.

– Denne problemstillingen er jo høyst relevant for mange musikere. For mange kan scenekanten være selve stupet. Det kan være alvorlig, og handle om liv og død.

– Har du vært der selv?

– Det er klart du stiller spørsmål ved ditt eget liv i noen sammenhenger. Redselen for ikke å lykkes kan være overveldende.

Han tenker seg om et lite øyeblikk.

– Men den erfaringen er ikke i seg selv skammelig. Det skammelige er å være redd for hva andre syns om en.

– Du vet, man må ha rett til å være som man er, uten å formes etter andres maler for å kunne fungere i verden.

Å utfordre mennesker som har forutinntatte holdninger står sentralt i denne sammenhengen. Også der kommer hans interesse for populærkultur til syne.

– Hvis noen kommer med sterke forestillinger om at det er bare Mozart som er bra, så gir jeg dem Beatles. Hvis de mener at det bare er Beatles som er bra, så erter jeg dem ved å vise hvor Beatles har sin informasjon fra. Poenget er å rive ned litt av skråsikkerheten.

– Hvis jeg kan være med på å legitimere leting, er jeg fornøyd. Det er lov å være nysgjerrig, smiler han.

- Du er stadig på jakt etter nye erkjennelser. Hva er ditt mål med all letingen?

– Målet er alltid å være på leting. Følelsen av å ha funnet «hjem», ville ha gjort meg ulykkelig, tror jeg.

Plagge ser på regnet som slår mot vindusruten. Så kvikner han plutselig til.

– Du kan vel kalle meg den evige turnémusiker, hehe. Hva er enden på visa? I don’t know.

Det tilfredse smilet er tilbake.

– Det er så deilig, altså.