Utklekkeren

Med sine 156 centimeter ble Anne Karine Nymoen så vidt skimtet bak talerstolen da hun var leder av Studenttinget i Trondheim. Frontkvinnen som det neste året skal være sentral i fusjonen mellom Norsk Studentunion (NSU) og Studentenes Landsforbund (StL), sier selv at hun heller ikke er den som skriker høyest om ting. Hvordan blir det da å lede en organisasjon som trenger å bli hørt?

– Selv om jeg kanskje ikke er den som roper høyest til enhver tid, så er jeg på ingen måte redd for å si i fra når det trengs. Jeg mener dessuten at man oppnår mest gjennom god argumentasjon og et tydelig budskap.

Sammenslåingen med StL til en nasjonal studentorganisasjon er en plan som har ligget i rugekassa siden 2002. I løpet av det neste året skal en nasjonal studentorganisasjon klekkes ut, som skal fremme kravene til omlag 180 000 studenter. Sola skinner ikke bare på NSU disse dagene, men også på Nymoen. Den kommende NSU-lederen vant valget med omtrent 3/4 av stemmene.

– Jeg stilte til valg fordi jeg synes det virket spennende og utfordrende. Fordi jeg tror at man kan oppnå noe i studentpolitikken, og gjøre hverdagen bedre for studentene.

Litteraturviteren sitter godt plantet på gresset foran Stortinget, et av stedene hun skal bedrive lobbyvirksomhet. Venstrelederen Lars Sponheim har sagt at NSU er en av de dyktigste lobbygruppene på Stortinget.

– Men selv om NSU til daglig kjemper for rettighetene til 93 000 studenter, er det slettes ikke alle som vet hva organisasjonen egentlig driver med. Håpet er at giftemålet med StL skal gjøre studentenes krav synligere.

Studentpolitikeren beskriver seg selv som løsningsorientert. Et eksempel var da kjæresten skulle flytte til Trondheim for å bli sivilingeniør, og løsningen på floken var at hun ble med på flyttelasset. Hun har ikke angret på avgjørelsen, det var nemlig i bartebyen at engasjementet for studentpolitikk begynte. Kutt i seminarundervisningen gjorde at kruttet ble tent i Nymoen som snart ble fakultetstillitsvalgt ved HF-fakultetet, og litt senere leder for Studenttinget ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelig Universitet (NTNU).

– Jo mer jeg finner ut om ting, jo mer engasjert blir jeg. Etter hvert som jeg fikk vite mer om hvordan ting hang sammen på Universitetet, ble jeg mer og mer interessert i studentpolitikk.

Hennes interesse for gründervirksomhet skiller henne muligens ut fra den jevne litteraturviter. Nymoen engasjerte seg i Start NTNU, en studentorganisasjon som jobber med nyskaping blant de lyse hodene.

– Det begynte med at jeg tok et fag som het Humanister i praksis, som satte fokus på hvordan fagkompetansen til humanister kan brukes i samfunnslivet. En måte å skape arbeidsplasser i samfunnet på, er å utnytte de som har gode ideer til å starte kunnskapsbedrifter. De fleste på Universitetet skal ut i arbeidslivet etter endt utdanning, og det var blant annet denne kunnskapen som gjorde at jeg engasjerte meg i universitetspolitikk.

De første årene av litteraturviterens liv ble tråkket opp på en steinete tomt på Rælingen. Det var et trygt sted å vokse opp, og hun vil ikke beskrive sin egen oppvekst som noe annet enn god. Men det fristet å studere i utlandet, og det var også en av grunnene til at hun begynte på IB-linja på videregående. De svindelaktig dyre skolepengene i England satte et midlertidig stopp for studieplanene utenlands. Hun og en venninne kom seg likevel på utveksling til Montpellier et år.

– Noe av det viktigste ved å reise er at man blir bevisst på hvor man kommer fra selv. Jeg lært mye om meg selv ved å reise utenlands. Jeg liker den franske kulturen, at de er sosiale livsnytere, men det jeg først og fremst fant ut er at jeg vil ikke bo noe annet sted enn her i Norge.

Hun har alltid hatt en følelse av at hun ville ende opp på Historisk-Filosofisk fakultet, en av grunnene er nettopp hennes lidenskap for fransk og italiensk språk, en annen grunn er historie. Litteraturviteren var egentlig fullt bestemt på å bli historiker, men dyktige forelesere fikk henne til å bytte fag. Fascinasjonen for Frankrike viste seg også i valg av tema for masteroppgaven.

– Jeg skrev masteroppgave om «Farlige forbindelser» av Laclos, en brevroman fra 1700- tallet. Men da jeg var ferdig å skrive den klarte jeg ikke å lese noe på en stund.

Litteraturviteren vokste også opp med med tydelige forventninger om å ta høyere utdannelse.

– Det har aldri vært noe spørsmål om jeg skulle studere, heller et spørsmål om hva. Men jeg har aldri følt meg presset.

Hun føler ikke at hun har møtt noe særlig motgang i livet, men hun har heller ikke fått noe gratis. Hun har jobbet hardt for å få gode resultater på skolen og i politikken. Ambisjonsnivået er høyt.

– Jeg er kritisk til hva jeg gjør og hvordan jeg får det til. Det er det som driver meg. Jeg jobber hardt med jobben og studiene for å se resultater av det jeg gjør. Noen ganger er jeg for streng mot meg selv. Jeg jobber med å snu dette til noe positivt, å lære noe av det jeg gjør.

Strengheten kan også rettes utover.

– Jeg blir sint av urettferdighet. Og irritert når folk ikke er forbredt, når de kaster bort andres tid.

Den beherskete stemmen hever seg et par hakk, et usikkert drag går gjennom øynene hennes.

– Men det er ikke ofte det skjer altså. Folk er som regel godt forberedt i studentpolitikken.

Er det en sammenheng mellom at du stiller høye krav til deg selv, og andre og din egen oppvekst?

– Jeg stiller høye krav både til meg selv og til andre, men aller mest til meg selv. Utover det tror jeg ikke nødvendigvis det er noen sammenheng.

Men blant venner beskrives hun ikke som spesielt streng, derimot først og fremst som blid, hyggelig, hardtarbeidende og imøtekommende. Og dette er også beskrivelser som hun blir smigret av.

– Jeg håper at det stemmer, jeg er en sosial person, og trives aller best når jeg er på café med venner og har en god samtale. Jeg er glad i å være i naturen også, men jeg er nok et først og fremst et bymenneske.

Den tidligere SiO-lederen Egil Heinert tror også at hennes evne til å være imøtekommende kan komme godt med i jobben som NSU-leder.

– Anne Karine Nymoen kommer antagelig til å høre på alle parter i sammenslåingsprosessen, og det kan være en god ting. Det viktigste nå er at den blir vellykket.

– Det stemmer nok at jeg blir sett på som en diplomatisk person, og jeg kommer til å prioritere å involvere medlemslagene og å lytte til alle innspill som kommer i den prosessen vi går inn i, bifaller Nymoen.

– Dette er en prosess som involverer hele organisasjonen. Det betyr imidlertid ikke at jeg kommer til å kunne imøtekomme alles ønsker og det har jeg heller ingen ambisjoner om.

Studentpolitikeren er ikke glad i å diskutere for diskusjonens skyld, men hun liker å komme frem til ting. Den kommende NSU-lederen ser ikke på seg selv som feminist, selv om hun synes at kvinnesaksbevegelsen har kjempet en viktig kamp. Gründerforkjemperen liker å være med på å starte ting, men er sjelden den som kommer med ideene. Diplomaten balanserer mellom rollen som utklekker og NSUs vaktbikkje.

– Den viktigste jobben for meg det neste året blir jo tross alt å legge ned NSU.