Trendy med juks

«There’s no reason to deny, it’s the season of the lie». Alice in Chains, «Lying Season».

Dette semesteret, som begynte så godt med nyttårsforsett om å starte med lesinga tidlig i semesteret, nærmer seg slutten. I januar var du ved godt mot, du var flink den første uka, men før du visste ordet av det var det plutselig mai, og pensumbøkene ligger fremdeles urørt i en haug på gulvet. Frykten for å mislykkes stiger, og juks blir brått et alternativ. Bare i år vil rundt 30 studenter bli tatt i juks, skal vi følge statistikken, men mørketallene og kreativiteten er omfattende. Samarbeid på kvalifiseringsprøver i Ex. fac. på nettet, lapper gjemt i pennalet eller på do, eller notater skrevet nedover hele låret, er noen av teknikkene. Og unnskyldningene er minst like kreative.

– Jeg anser det egentlig ikke som juks ha en huskelapp. Det er faktisk mitt eget arbeid på den lappen, sier «Kristine». Hun opplever ikke lapper i lomma som juks, men ønsker ikke å stå fram med sin sanne identitet i denne saken. Hun vil likevel fortelle om sitt synspunkt på det noen kaller juks, men som hun mener bare er en måte å huske det man allerede kan.

– Eksamen burde ikke være et mål på hvor flink du er til å pugge, men et mål på hvor flink du er til å tilegne deg kunnskap, mener hun.

– Men er ikke det det samme?

– Nei, det handler jo om hvordan du klarer å bruke den kunnskapen. Hvis du skriver opp noen detaljer på en lapp, må du fortsatt ha en forståelse for materialet for å skrive en god besvarelse.

– Det som er felles når det gjelder fusk blant studenter og forskere er, av en eller annen merkelig grunn, at resultatene teller mer enn hvordan man oppnår dem, sier psykologiprofessor Karl Halvor Teigen. Han er ekspert på bedømmings- og beslutningspsykologi ved Universitetet i Oslo (UiO), og mener at både studenter og forskere opplever et sterkt press, og en konkurranse om å få resultater fort. Juksing fungerer dermed som en snarvei til å oppnå nettopp dette.

«Kristine» har oppnådd karakteren A flere ganger på eksamener hvor hun har hatt lapper med seg i lomma, som hun har lest på do i pausen. Hun prøvde et par ganger å skrive stikkord og formler på lårene, men det fungerte dårlig.

– Nei, du må skrive så stort, og så blir skriften uleselig.

– Er du ikke redd for at vaktene skal oppdage det? Se deg med lapper gjennom sprekken i dodøra?

– Haha. Nei. Eksamensvaktene er 80 år! Og de står ikke og stirrer gjennom sprekken i døra.

– Men om du får en A på en eksamen hvor du har brukt jukselapp, mens andre har basert seg på det de husker, syns du ikke det er urettferdig?

– Nei, egentlig ikke. Det er ikke snakk om store ark med informasjon, men stikkord for å trigge hukommelsen. Det er ting jeg har lest, som jeg i utgangspunktet kan. Hvis jeg gjør en bra eksamen med en liten lapp, betyr ikke det at jeg ikke besitter kunnskapen. Eksamen er et mål på hvordan du klarer å fremstille, drøfte og analysere en oppgave, ikke et mål på om du har kunnskap om et spesielt felt.

Teigen mener dette er en vanlig tankegang for dem som tyr til ulovlige midler.

– Jeg tror mange tenker at de karakterene man får egentlig kan være fortjent, selv om de bygger på fusk, og at man egentlig er god for resultatene dersom man bare hadde studert litt mer. Spesielt blant studenter er det nok mange som tenker at det ikke kan skade noen, mener Teigen.

«I know I'm fakin' it, I'm not really makin' it.» Simon and Garfunkel, «Fakin’ it».

Det er Klagenemnda som er fuskepoliti for alle utdanningene ved UiO. Klagenemnda rapporterer at det hittil i år har vært innmeldt totalt ni saker vedrørende fusk, eller forsøk på fusk.

– Etter innføringen av Kvalitetsreformen i 2003, som førte til en omlegging av studiene, har det blitt en trend med mer fusk i hele sektoren. Ser man utelukkende på tallene, kan det se ut som om det har vært en tildels formidabel økning, sier Monica Bakken, studiedirektør ved UiO. Hun legger til at dette må veies opp mot at man i senere tid har hatt et større fokus på å avsløre juks og fanteri, samt bedre muligheter for å fange opp juks elektronisk.

Den tidligere mellomfagsgraden hadde 13 eksamener fordelt over fire år, mens dagens bachelorgrad har 18 eksamener over tre år. Dette betyr også flere muligheter til å jukse, og antallet avdekkede juksesaker har økt tilsvarende. I 2002 var det totalt fem som ble innmeldt til nemnda, og fire som ble funnet skyldig. I 2008 var det 57 innmeldte tilfeller, og 29 av disse ble funnet skyldige, av disse kom 27 fra Det humantistiske fakultet og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Til tross for at kontrollinstansene avdekker mange tilfeller, er det grunn til å tro at det er store mørketall. Studiedirektør Bakken understreker det samfunnsansvaret universitetene har i forhold til redelighet.

– Institusjonene sertifiserer gjennom vitnemål at en kandidat har et sett av kunnskaper, og en kompetanse, på utvalgte områder. Det er naturligvis ødeleggende for institusjonene om de kandidatene som slippes ut i arbeidsmarkedet faktisk ikke har den kompetansen som de forutsettes å ha, sier Bakken.

Det er likevel ikke alle som blir fersket som hadde intensjoner om å fuske. Den vanligste formen for fusk skjer i forbindelse med hjemmeeksamen og tilsvarende evalueringsmåter utenfor et eksamenslokale, og berører klipp og lim uten å oppgi, eller ikke i tilstrekkelig grad oppgi, kilder og sitater.

– Det er uklare grenser for hva man kan ta fra andre før det blir sett på som juks. Hvor går grensen ved bruk av internett for eksempel? Jeg har opplevd flere ganger at studentene ikke helt har skjønt forskjellen på å basere seg på det stoffet man har lest, og direkte avskrift uten kildehenvisning, som vil være å anse som juks. Men det er mange gråsoner, mener psykologiprofessor Teigen.

John Peter Collett, professor ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, er spesialist på universitetshistorie. Han mener det i de senere år har blitt et økt fokus rundt forskningsetiske spørsmål, men tviler på at det betyr at akademikere jukser mindre.

– En generasjon tilbake hadde man en innebygd etisk bevissthet. Det går ikke lenger an å stole på at man har det i dag. Det er viktig for samfunnet at et universitet er en samling av folk som lar seg forplikte av etiske regler. Man kan ikke si ting som ikke er sant. Vi må gi folk tillit til at vi lever etter disse normene, for at man skal få kunnskap som man kan stole på, sier Collett.

Ærlighet, tillit, rettferdighet, respekt og ansvar er noen av de verdiene som er sett på som grunnleggende innen akademia. Bakken fremhever at det verste med juksing er at produktet ikke står for hva kandidaten har lært og behersker, men kun er et resultat av andres arbeid og læring.

«Kristine» ser det ikke helt på samme måten.

– Jeg kunne ikke skrevet en god eksamensbesvarelse på grunnlag av 20 stikkord. Stikkordene bidrar bare til at jeg kan husker det jeg allerede har tilegnet meg.

Det er likevel én ting hun ikke vil gjøre: Plagiat.

– Det er forskjell på det å produsere noe på egenhånd og det å stjele noe og utgi det for å være ditt. Læringsprosessen blir dårligere, og dessuten er det en etisk distinksjon som er viktig. Jeg har aldri tatt noe andre har gjort; jeg har alltid brukt egne ting.

Plagiat, som omfatter både ren kopiering av tekst og tyveri av andres ideer, er en form for juks som trolig er mer utbredt blant vitenskapelige ansatte enn studenter. Studenter er nemlig ikke alene om å ta snarveier til resultatene.

– Plagiatbeskyldninger har eksistert i all tid. Det er så gammelt som bokskrivingen selv. En gang i mellom dukker det faktisk opp professorer som skriver av oppgavene til studentene, og stjeler ideene deres. Men dette er ofte veldig vanskelig å avgjøre, sier universitetshistoriker Collett.

Kontrollen av forskere varierer også ut ifra hvilket fagfelt de befinner seg i. I noen fag blir man knapt nok sjekket for lureri i det hele tatt.

– Innenfor humanistiske og samfunnsvitenskaplige fag er det ikke så veldig vanlig at man går forskerne nøyaktig etter i sømmene, sjekker alle kilder og data osv. Man går vanligvis rett og slett ut ifra at de ikke jukser. Det akademiske spillet er for en stor del basert på tillit, og normal kritikk retter seg gjerne mot forskerens tolkninger, perspektiv og metode, sier Fredrik Thue, forsker ved Forum for universitetshistorie ved UiO.

– Det blir litt som at en person som jobber i Norges bank stjeler sedler – det gjør man bare ikke.

Men noen gjør det allikevel, noe den såkalte Sudbø-saken viste til fulle. Medisiner og odontolog Jon Sudbø forska på kreft i munnhulen, og avdekket at smertestillende medikamenter kunne være svært skadelig. Forskningen hans gjorde at revmatikere ikke turte bruke smertestillende fordi det angivelig kunne føre til hjerte- og karsykdommer og en tidlig død. Men i 2006, etter fem år, ble Sudbø tatt i å fabrikkere forskingsresultat. Han baserte forskningen sin på funn fra 908 fiktive forskningsobjekter, der han hadde funnet på navn, personnummer og sykdomshistorier. Da dette ble oppdaga, reagerte akademia med vantro, og mediene kjørte det opp som førstesider.

– I Sudbøs sak er det åpenbart – han har ikke bare underslått funn, men han har funnet det på selv. Han framstår nå som fullstendig ferdig som lege og forsker. Det er vanskelig å forestille seg at noen kan få seg til å finne opp så mange personer. At man mister kritisk evne, det kan være en forklaring, men det er ingen unnskyldning, sier John Peter Collett, og trekker fram foreningen penger, makt og prestisje som den sannsynlige årsaken til at forskere jukser.

– Det er litt som med idrett og doping: det er fristende å jukse fordi belønningen er så stor. Og når belønningen er så stor, så vet man at det blir juks, mener Collett.

Sudbø ble fratatt doktorgraden sin, og arbeider nå som tannlege ved en tannklinikk på bygda.

«Nobody knows what they are doing (…) if you wanna survive you better learn how to lie». The Clash, «Cheat».

– Prinsippet om «organisert skeptisisme» i vitenskapen skulle ideelt sett føre til at juksere lever farligere her enn mange andre steder, men i praksis er det kanskje omvendt. Den tillit vi nyter, og det komplekse datagrunnlag vi som oftest bygger på, gjør at fusk kan være vanskelig å avsløre, hevder Thue ved Forum for universitetshistorie.

– Vi på universitetet vil ikke at det vi gjør skal bli sett på som håndverk, men det er ikke så stor forskjell på oss og en møbelsnekker. Når møbelsnekkeren har lagd en kommode, så vil man gå over for å se at skuffene er riktig montert. Man må gi referanser til det man gjør, og man må tolke. I en avhandling må man gi sin egen tolkning, og gjerne alternative tolkninger, til materiale som allerede foreligger, mener Collett.

«Why d'you have to lie? Should've realised that you should've told the truth», synger Sex Pistols i «Liar». Juksing er altså totalt uakseptabelt, men likevel øker tallene. Så hvilke formaninger vil Collett komme med til jukseklare studenter?

– Man får problem når man kommer ut i arbeidslivet om man ikke har den kompetansen man gir seg ut for å ha. Dersom du vurderer å jukse, lurer du bare deg selv, synger Collet i kor med Sex Pistols.

– Det virker litt naivt å snakke om å lure seg selv, svarer «Kristine». – Du kan ikke skrive deg til en A uten å vite hva du skriver om, det fordrer at du har noen kunnskaper i bånn. Om du har pugget deg til noe formalkunnskap innen et gitt fagfelt, betyr ikke det at du er skikket til arbeidslivet. De puggegreiene er spesifikt for universitetet, ikke arbeidslivet.

Kilder: Vidar Gynhild. God uten juks. Etiske valg i utdanning og forskning.

Artikkel i A-magasinet, 27.01.06: «Jon Sudbø».