Jeg skulle ha studert i Paris i vår. Det har en tre måneder lang streik satt en effektiv stopper for.

2009-05-06 In English

Symbolske liksom-begravelser av høyere utdanning. Studenter som okkuperer universitetsbygningen. Demonstrasjoner med tusenvis som deltar. Politiet som bryter inn med skjold, batonger og tåregass. Dét har vært vårsemesteret 2009 ved Paris eldste universitet, La Sorbonne.

Universitetet, både ansatte og studenter, har vært i streik siden 2. februar. Statsvitenskapsstudentene ved Sorbonne har de siste tre månedene ikke hatt en eneste undervisningstime, andre studenter har redusert undervisning. Fortsatt er det uvisst om eller når det vil bli holdt eksamen.

Streiken bunner i en enorm misnøye med en ny universitetslov fra 2007. Studenter og universitetsansatte frykter at resultatet av loven, som for fullt skal være virksom fra 2013, kan bli oppsigelser, mindre bevilgninger til universitetene, og et mer segregert utdanningssystem.

Det toppet seg i januar med et forslag om at undervisning og forskning for enkelte ansatte skal skilles klarere fra hverandre. Da sa det stopp for studentene, så vel som de universitetsansatte, som mener forslaget vil forringe undervisningen. Og løsningen - à la francais: - kle seg i sort, brenne lovforslaget på bål og stoppe all aktivitet til utdanningsministeren gir etter og trekker forslaget tilbake. Eventuelt: Demonstrere i tre måneder i visshet om at det ikke nytter (men fornøyd med å få vist misnøye), ikke gidde mer, ta opp igjen undervisningen som normalt.

Ikke overraskende er sistnevnte løsning mest beskrivende for streiken, og denne uken har så smått noe av undervisningen blitt satt i gang igjen. Noen kommaer har blitt flyttet i lovforslaget, men ellers er alt som i januar (minus tre måneder).

Muligens har det voldsomme engasjementet studentene viser noe å gjøre med tilstanden Sorbonne allerede befinner seg i. Til tross for et vakkert ytre, er bygningen så nedslitt innvendig at der hvor vindushaspene har falt av, holdes vinduene igjen med stoler.

Når det er Sorbonne, av Paris’ 13 universiteter, som streiker, er heller ikke dét tilfeldig. Det gamle og opprinnelig konservative Sorbonne har siden 1968 blitt selve symbolet på studentopprør. Det var nettopp her opptøyene i ’68 begynte, før de spredte seg til Paris’ gater. Og Frankrike er et land med respekt for sin historie, sine revolusjoner og sine opptøyer – et land hvor alle vet at sitron hjelper mot tåregass.

Har jeg lært noe i Paris, så er det nettopp fransk streikekultur. Streik er franskmenns måte å si fra på. Man diskuterer ikke, kompromisser ikke. Man lager plakater og tropper opp i gatene. Siden januar har det vært to såkalte «grèves générales», dager hvor så godt som alle offentlige ansatte går ut i streik. Disse dagene er litt som 17. mai – bare uten norske flagg og bunader. Folk står på fortauskanten og tar bilder av demonstrasjonstoget. Det ligger en spent stemning i luften og det spises pølser og sukkerspinn. Vive la grève!

Franskmennene synes å elske streikene sine - mens jeg som nordmann lurer på hvor riksmeklingsmannen har gjemt seg. Fordi jeg etter hvert har innsett at begrep som tvungen lønnsnemd ikke finnes i Frankrike, er jeg i disse dager tilbake på Blindern for å ta eksamen. De siste ukene har jeg pugget nordisk politikk i Paris, og det er, tro det eller ei, egentlig ikke så aller verst. Litt fordi skandinavisk politikk med ett virker såre enkelt og veldig fornuftig, men mest fordi vinflasken koster tre euro, det er rosa blomster på trærne og jeg ble solbrent i mars.

For tross alt: Vår i Paris er og blir en høyst levbar klisjé – med eller uten Sorbonne, og med eller uten islandsk partihistorie.

Kamilla Simonnes Therese Bongard (foto)