; "DET UFORUTSETTE: Koreografi i fri natur fører ofte til uventede vendinger i dansen. Professor Anne Grete Eriksen forsker på problemstillinger i egne forestillinger.")
DET UFORUTSETTE: Koreografi i fri natur fører ofte til uventede vendinger i dansen. Professor Anne Grete Eriksen forsker på problemstillinger i egne forestillinger.
Hva forsker du på?
HVEM: Anne Grete Eriksen
HVA: Professor i koreografi
HVOR: Fakultet for scenekunst, ved Kunsthøhskolen i Oslo (KHiO)
De trodde redningsaksjonen var en del av forestillingen!
Anne Grete Eriksen er en av Norges mest kjente koreografer, med tilhengere og prosjekter langt utenfor Norges grenser. Hun setter dansere i aksjon utenfor scenen, noe som åpner for utfordringer og filosofering rundt hva plassering har å si.
Hva forsker du på?
- Som koreograf er jeg ekstra interessert i hvordan stedet påvirker opplevelsen av en forestilling. Så jeg dokumenterer hvilke problemstillinger som har gjort seg gjeldende i to arbeider jeg har gjort sammen med min partner Leif Hernes, som også er koreograf og professor ved Høgskolen i Oslo. Vi har arbeidet sammen siden 1978 i koreografduoen Dansdesign, og laget bestillingsverkene Juv for Peer Gynt-stemnet fra 2006-2008 og Mot Himlaleite for Stavanger 2008. Her møtte vi forskjellige problemer, og disse kan drøftes og gi ny innsikt i koreografifaget og -utdanning.
Hvilke problemer møter en innenfor en utendørs forestilling i samtidsdans?
- I et komplekst scenisk verk utendørs kan konkrete, praktiske problemstillinger som temperatur, vind, støynivå, grunnforhold og eiendomsrett til stedet gi avgjørende lag av historier. Dets nåværende bruksområde spiller også inn og blander seg i det som skal bli forestillingens kunstneriske totalkonsept. I forestillingen Juv i Fryaelva i Gudbrandsdalen ga stedet muligheten til å inkludere ekstremsport som usikra sykling på line tvers over juvet, padlere, klatrere og nærmere 30 dansere på en scene i elva med en buldrende foss under juvet.
I Mot Himlaleite karret nærmere 4 000 publikummere seg 600 meter over havet opp til skianlegget på Saudafjellet. Kombinasjonen nyskapt koreografi med blant annet skiakrobater i luftige svev som kan lande både forlengs og baklengs, musikk og 3D-projeksjoner ble opplevd av publikum i et intenst og krevende landskap. Dette reiste igjen spørsmål om risiko og etikk. Hvor mye kan forlanges av stedet, teknikk, publikum og utøvere?
Hvor stor grad av risiko tar dere?
- Dansdesign jobber med risiko, men har ikke hatt en ulykke på 30 år. Og det har vært spektakulære forestillinger, inkludert OL-åpninga på Lillehammer. Under generalprøven til Juv hadde vannstanden økt kraftig på grunn av tungt regnvær, og en av utøverne skulle slippe seg ut i elva fra et klatretau. Alt var timet med musikk og lys, men han turte ikke på grunn av de endrede vannforholdene, og avventet situasjonen. Røde Kors trodde han hadde fått problemer og satte i gang full redningsaksjon med flomlys og livliner. «Katastrofe!», tenkte jeg, men dagen etter hadde vi fått knallanmeldelser av kritikerne. De trodde redningsaksjonen var en del av forestillingen!
Så hvilken innvirkning har stedet når det kommer til samtidsdans?
- Stedet påvirker arbeidsprosessen og det ferdige koreografiske verket. Et av hovedtemaene i forskningen er hvordan koreografien får inspirasjon fra et landskap. Koreografien virker inn på danserne igjen. Det er ofte en kroppslig respons på temperaturen, lyden og dynamikken i landskapet, som gir spenn til kunstnerisk stil og referanser. Inntrykkene fra både skaperne og utøverne kan komme til å uttrykke og prege valg av sted, kostymer, lyd og teknikk som leder fram til den ferdige produksjonen. Et annet tema i forskingen er forholdet mellom publikum, som skal oppleve, og utøverne som skal sørge for opplevelsen. Hva gjør et sted spesielt, og i noen tilfeller til og med hellig? Forskningen leder i tillegg ut i en bok hvor forskjellige bidragsytere diskuterer betydningen av sted innenfor teologi, utendørsteater, tradisjonell og improvisert musikk og dansernes egne erfaringer av å danse utendørs.
