Mons­ter­kvinn­folk

«Finn den jævla mobilen min, da!» hyler et kvinnemenneske da jeg entrer en liten butikk på Bislett en rolig formiddag. Jeg blir stående i inngangsdøra. Nokia-ringelyden høres som dissonans av kirkeklokker i hodet mitt. I all stillheten i lokalet fomler mannen febrilsk etter å finne mobilen i sekken hennes. Som forøvrig er ganske komplisert. Slike flagre-damer med asymmetrisk kort hår, en stor og en liten øredobb i hvert øre, skal alltid ha så kompliserte små sekker. Men det er nå en annen sak. Da mannen har fått godkjent oppdraget han uheldigvis fikk utdelt, kommer det raskt et lite hånlig smil på kvinnemennesket; «Det var ikke særlig lurt av deg, Geir»! For på gulvet ligger Geir for å finne alle delene til mobilen.

Og der står jeg fortsatt ved inngangspartiet med haka langt ned på gulvet akkurat som i tegnefilmer. Da ringer mobilen min. «Ja?» svarer jeg. «Hei! Det er meg. Hvor er du?» Jeg kjenner en aggresjon kommer snikende. Hvem er meg? Heter du virkelig meg? «Hvorfor ringer du?» hveser jeg. «Vi avtalte jo å møtes her kl. 13»! Der slengte jeg på røret. Som i en amerikansk Hollywood-produksjon slipper jeg posene i hendene og løper ut. Slow motion. Eplene og appelsinene triller ut som små barn stormende ut fra en skolegård. Med ett går tiden jeg har tilbrakt med denne mannen forbi meg som en revy. Alle de gangene jeg har gjort narr på grunn av hans ordvalg: «tvingi». Eller de gangene jeg har hatt lange foredrag om min frustrasjon over menns valg av sengetrekk. Man vet på en måte ikke om man skal synes synd på dem eller om man skal synes de er søte; enten har de et sengetrekk med blomster på som man har fått av sin mor, som er helt 90-talls. Eller så har man et billig 15 kr. sengetrekk fra Ikea som ser helt latterlig ut. Ellers så har de virkelig gjort et forsøk på å være trendy og kule med å kjøpe seg noe i svart eller silke. Noe så harry. Ikke nok med det. De gangene jeg har tvingi han – djisess, det hadde tatt seg ut – de gangene jeg har tvunget ham til å kjøpe «dagens kaffe» fordi enkel mocca på lett er så forbannet feminint.

Jeg er et monster. Og jeg liker det. Jeg elsker det.