DUKKER OPP I NORGE: Etter nesten tre år i USA, er endelig Øystein Greni tilbake i Norge for å turnere med Bigbang .

Øystein Greni: «FOR EN DUST»

Bigbangsjefen tror ikke han som 17-åring hadde likt den han er i dag.

Publisert Sist oppdatert
SE HVA JEG KAN: Øystein Greni poserer for fotografen.
HET POTET: Greni søker ly under jakka for å gi et direktesendt radiointervju.
HET POTET: Greni søker ly under jakka for å gi et direktesendt radiointervju.
HET POTET: Greni søker ly under jakka for å gi et direktesendt radiointervju.
HET POTET: Greni søker ly under jakka for å gi et direktesendt radiointervju.
BANDENES BAND: Det var Øystein Greni som fikk ideen om å la 10 lokale band få varme opp publikum på hver sin Bigbangkonsert på Edendale-turneen. Ett heldig band får også spille inn plate på Grenis eget plateselskap, Grand Sport Records.

Det er smekkfullt i den bittelille vinylplatesjappa Big Dipper i Oslo sentrum. Publikum løfter mobilkameraene samtidig som Øystein Greni løfter gitaren, og på et kjapt «ett-to-tre-fir» dundrer Bigbang ut i hele lokalet. Den intime settingen skjemmer ikke scenevante Greni; han synger det han har inn i det lille mikrofonanlegget som om han spilte for et fullsatt Rockefeller.

– For meg er musikk ganske alvorlig. Jeg har alltid følt at man må stille seg spørsmålet: Hvis jeg dør i morgen, er det dette jeg skal bruke tiden min til å høre på?

Tidligere på ettermiddagen sitter låtskriveren, vokalisten, gitaristen og produsenten i hele Norges Bigbang fremoverbøyd i en gul plysjsofa på Fru Hagen på Grünerløkka.

– Helt siden jeg var veldig liten og begynte å oppleve musikken sterkt, har det handlet om følelser. Det er noe musikk gjør som du bare kjenner! Jeg husker jeg lå i stolen hjemme da jeg var liten og hørte på Ray Charles’ «Hit the road, Jack», og bare måtte le. Jeg visste ikke hva det var, og det er ett eller annet med musikk som jeg fortsatt ikke kan sette ord på. Jeg bare vet at det skjer noe.

Bigbang er i disse dager ute med sitt syvende studioalbum, «Edendale», og la i midten av mars ut på Norgesturne. Også på egne konserter leter musikeren etter den samme følelsen.

– Det samme skjer ikke hver gang, men noen ganger når jeg spiller. Plutselig kjenner jeg at det er noe som skjer. Noe som er vakkert eller tøft. Da handler det om å tenke minst mulig og prøve å følge den energien. Noen ganger klarer jeg det, noen ganger klarer jeg det ikke.

Grenis ungdomstid i Oslos skatemiljø er etter hvert blitt en kjent historie. Planen var hele tiden å bli proff skater, og en stund så det lovende ut.

– Jeg ville bare kjøre skateboard. Jeg drømte om en karriere i forbindelse med det, minnes han.

Men under verdensmesterskapet i Münster i 1991 fikk han den alvorlige kneskaden som satte en stopper for skatedrømmen. Etter et opphold i California kom han tilbake til Oslo og begynte på Forsøksgym. Her ble han kompis med Christer Engen, senere trommis i Turboneger, og Erik Tresselt, og sammen startet de bandet som skulle bli Bigbang.

– Spillingen ble en substitutt hvor øvelsene var høydepunktene. Stikke å gjøre det, liksom. Å lage musikk! Jeg hadde noen år i barndommen og ungdommen hvor jeg ikke hadde det noe bra, da var musikken på en måte min bestevenn. Jeg føler at musikk har den funksjonen. Den trekker folk ut av tunnelen.

Med en pappa som hadde vært vokalist i det politisk bitende bandet Undertaker’s Circus hadde gymnasiasten et innblikk i musikklivet. Guttene øvde mye, og Greni forteller at de raskt ble ganske gode.

– Men vi hadde ingen idé om plater og turneer og sånn, jeg syntes alltid det var ganske harry. Jeg forbandt det med sånne som jeg alltid hadde mislikt, sånne duster som spilte i band. Som skater som syntes jeg at alle som spilte i band var posører. Men så begynte folk å si at vi burde spille konserter og gi ut plate og sånn. Og så prøvde vi på det, og sakte men sikkert så ble vi jo også et sånt band.

– Har du blitt en av dem du mislikte?

– Vel, jeg tror ikke jeg hadde likt Bigbang hvis jeg hadde vært den jeg var da. Hadde jeg vært 17 år og lest intervjuer med meg, så hadde jeg sikkert tenkt «For en dust!».

Han er ikke helt fornøyd med medienes fremstilling av ham selv. Mye utskiftninger i bandet har gitt Greni rykte på seg til å være vrang og stormannsgal diktator, som sparker trommiser, bassister og kompiser over en lav sko.

– De som ikke kjenner meg som person, men gjennom medier, må jo tro at jeg er totalt idiot. Når artister blir fremstilt i tabloidmediene så får de aldri snakke om musikken, det må alltid handle om enkeltmenneskets problemer. Hvis vi hadde fått snakke om de følelsene og den magien som skaper musikk, eller annen kunst for den saks skyld, hadde det jo vært gøy, forteller han engasjert, og prøver å beskrive «følelsene» og «magien» med hendene mens han snakker.

– Men det er jo bare en del av greia. Jeg er ikke bitter. Man må ta til takke med den oppmerksomheten man får, for man vil jo at musikken skal nå ut til folk, sukker han.

Sytten år med Bigbang har likevel gjort Øystein Greni til en rutinert medieperson. Han er åpen i blikket, tydelig i talen, og han snakker om det han selv vil. I forbindelse med utgivelsen av «Edendale» tar han også pressen i egne hender.

– Nå har vi gitt ut så mange plater, og mediene kommer til å ville vinkle det på en eller annen måte. Jeg tenkte at de kommer sikkert bare til å finne på noe døvt, så jeg kunne like gjerne finne på noe selv.

Så han fant på at han kunne engasjere lokale band til å varme opp for Bigbang på turneen. Over 250 håpefulle band lastet opp sine demoer på nettsidene til bandet, og Øystein Greni selv har hørt på og plukket ut ti av dem. Når turneen er over skal ett av bandene få plateinspilling i Grenis eget studio.

– Jeg husker så godt hvordan det var, og vet hvor vanskelig det er å slå igjennom, sier han.

– På denne måten kan jeg samtidig gi noe tilbake til musikk-Norge, som har gitt oss så utrolig mye.

Men han er klar på at det er viktig å ikke hvile i suksessen.

– Vi har hatt x antall nummer én-album i Norge, og jeg nyter det, men det er viktig å ikke bli for opptatt av å følge opp sånne ting. Fokuset må være å utvikle seg som menneske!

Det var en av grunnene til at han flyttet til California for to år siden. Reisen var imidlertid også for å prøve Bigbang-lykken på det amerikanske markedet. I september i fjor ga bandet ut albumet «From Acid to Zen», en miks av for oss velkjente hits ispedd et par nye låter, men helt ukjent for det amerikanske publikumet. Og lykken står den kjekke bi. I oktober trykket musikkbladet Rolling Stone en anbefaling av platen, og sammenlignet den med Beatles og Rolling Stones sine tilsvarende USA-satsinger. En «shotgun buffet» av gamle og nye spor, og en umiddelbar «Greatest Hits»-samling, skrev seniorredaktør David Fricke i spalten «Fricke’s Picks».

– Føler du at du har nådd dine mål?

– Ja, for lenge siden, egentlig.

Han tenker seg om, og rister litt på den lyse luggen som man er mest vant til å se klistret til pannen under Bigbangs intense livekonserter. Poserer han?

– Jeg har aldri hatt noen mål med musikk. Jeg har bare hatt lyst til å holde på med det. At det skulle bli en slags jobb var helt utilsiktet egentlig.

Greni liker livet i USA og amerikanernes «straight forward»-holdninger som han mener er blottet for intellektuelle hemninger

– Europa tenker ting i filler! Ingen franskmenn kan rocke ut for eksempel, det er for harry, liksom. Men det er ingenting som er bedre enn en skikkelig bra rockelåt! Det er så bra kultur blir, mener han.

Likevel forteller han at han som Oslo-gutt fra det øvre sosiale sjikt føler at han egentlig burde drive med noe annet.

– Jeg burde sikkert gjort noe mer avansert. Drevet med noe som alle tanter og mødre syntes var veldig interessant og spennende. Ikke sånn enkel pop-country-rock. Jeg føler at jeg går litt mot strømmen, ja.

Men det synes han ikke er noe problem.

– Tviler du aldri på deg selv?

– Jo, selvfølgelig. Jeg tror tvilen er viktig. Det ideelle er å være trygg på usikkerheten sin. For det er ofte når du har det som aller verst at musikk føles mest meningsfullt. Motgang og det å holde på med musikk er som hånd i hanske.

Men tvilen er ikke til stede på Big Dipper. Musikken dundrer videre, og Greni lukker øynene og lar stemmen og gitaren strømme ut av høyttalerne. Som sild i tønne står fansen, knugende på hver sine nysignerte plater, med slørete blikk, nikkende hoder og en rytmisk svikt i knærne.

Noe skjer.

Powered by Labrador CMS