Improvisasjonens ingredienser
Hvem: Guro Gravem Johansen Hva: Universitetslektor, PhD- stipendiat og jazzsanger Hvor: Norges musikkhøgskole
Improvisasjon er som en samtale.
Guro Gravem Johansen tror ikke noen er født med talent for å improvisere. Men å øve på improvisasjon? Umulig, tenker du kanskje. Et forskningsområde med stort potensiale, mener stipendiaten. Ved å gjøre improvisasjonens skjulte mangfold tilgjengelig for musikkstudenter, ønsker hun å bidra til forskningsbasert utdanning.
- Hva forsker du på?
- Hvordan jazzstudenter i høyere utdanning øver, og spesielt øving i forhold til improvisasjon, som en selvundervisning for å tilegne seg ekspertise. Øving generelt er det gjort mye forskning på, det har vært et stort, internasjonalt forskningsfelt siden 1800- tallet. Dette har vært nesten utelukkende innen klassisk musikk.
- Hvorfor improviserer man?
- Det er like mange forskjellige oppfatninger av det som det er folk som improviserer. Jeg tror den opplevelsen av frihet man får av å improvisere er spennende for mange. Ofte medfører det at man blir mer musikalsk til stede i øyeblikket. Den utfordringen det er å aldri vite på forhånd hva man skal spille, eller om man i det hele tatt mestrer det, gir et kick.
- Hvor viktig er improvisasjon i jazz?
- Jeg tror det er viktigere enn i andre typer musikk, men det er ikke selvsagt. I jazz internaliserer man et sett koder, og kontinuerlig med dette tilfører man noe selv, innvevd i det å utøve. Jeg tror improvisasjon er noe alle jazzmusikere øver på. Noen ganger kan det være ubevisste læresituasjoner, som å høre på en plate. Hvor grensen mellom øving og inspirasjon går, er jo noe av det jeg skal forske på.
- Hvordan øver man på noe som skal improviseres?
- Det finnes flere forskjellige oppfatninger av dette innen jazzen. Noen mener kanskje at en skal overlate improvisasjonen til det intuitive, men det forutsetter at man kan «språket». Man må øve for å kunne instrumentet teknisk, og så må man ha materialet. Ellers blir det kanskje ikke flytende og spontant.
- Improvisasjon er som en samtale. Vi har lært de samme ordene, og har samme forståelse av grammatikken. Når man sier noe, selv om man aldri har sagt akkurat det før, er forutsetningene gode for at man forstår hverandre, og dette er også helt analogt til musikalsk improvisasjon. Er en litt ukonsentrert, detter man fort ut. Det skjer hele tiden – og med den beste! Da er det om å gjøre å bare gå videre og få feilen til å høres ok ut.
- Hvis jeg for eksempel planker – det vil si imiterer eller kopierer – to versjoner av en sang for å lage min egen versjon, gir de to versjonene meg ideer til hvordan jeg kan variere låten. Jo flere versjoner, jo flere variasjonsmuligheter. De elementene jeg bruker til slutt, har likevel gått igjennom ei «kvern», som er mine preferanser eller smak, min sound.
- Det høres paradoksalt ut å skulle øve på improvisasjon. Er det ikke høyst individuelt?
- Improvisasjon er løsrivingen fra det du har lært. Jeg er ikke så opptatt av å finne «the method» for å lære improvisasjon. Jeg syns det er viktigere å se på mangfoldet, hvordan hvert individ går inn i musikken med sin egen kreativitet.
-Kan man lære improvisasjon?
-Ja. Men hvordan? Det er det store spørsmålet
Ulrikke Bjørnsdatter Aarseth • Paul Anthony Wilson (foto)2 kommentarer
Supert at det bevilges midler og opprettes stipendiatstillinger som gjør at vi får forsket mer på improvisasjon nå! Blir spennende å se hva Guro kommer frem til - som improviserende utøver, lærer og akademiker i faget selv ved bla NMH, melder jeg meg på her med et spørsmål og en kommentar til eget spørsmål. Improvisasjon har vært et underkjent fag i akademiske kretser frem til ganske nylig, og problemstillingene er mange og svært spennende. - f. eks om man kan være "født som improvisator" eller ikke? Jeg mener at det ligger en tendens mot at noen passer bedre til det å arbeide med improvisasjon enn andre - man må være villig til å våge å feile bla., og man må ha en psyke som fungerer i en situasjon der lite eller ingenting er gitt på forhånd, man må om det er musikk man improviserer over, ha en auditiv kapasitet og skapertrang m.m.. Men, jeg tror også samtidig at de fleste av de egenskaper man trenger å oppøve som improviserende utøver er tilgjengelig og mulig å videreutvikle hos alle, ettersom det å improvisere ikke er en aktivitet som handler om musikk i seg selv. Å improvisere er en finstillt prosess og en fusjon mellom metakompetanse og fagkompetanse; Se forøvrig masteroppgaven min "Kunsten å øve på noe som ikke eksisterer" for mer om dette(NMH). Den svarer på hvilke prosesser en utøver må igjennom for å øke sin kapasitet som improviserende utøver og tar for seg bla. dette spenningsfeltet. Det var reklamen. Vi heier på Guro fram mot doktorgraden - mer mer! :)
Mvh Lisa Dillan 1. amanuensis i improvisasjon, NMH
Jeg har ingen musikkutdanning, men elsker å improvisere på piano ca. 1 time hver dag. Det er så spennende, jeg vet jo aldri hva jeg skal spille så det blir overaskelse og ny konsert hver dag. Men øve gjør jeg aldri! Her leker jeg med HoneysuckleRose og Så seiler vi på Mjøsa:















