Improvisasjonens ingredienser

Guro Gravem Johansen tror ikke noen er født med talent for å improvisere. Men å øve på improvisasjon? Umulig, tenker du kanskje. Et forskningsområde med stort potensiale, mener stipendiaten. Ved å gjøre improvisasjonens skjulte mangfold tilgjengelig for musikkstudenter, ønsker hun å bidra til forskningsbasert utdanning.

*– Hva forsker du på?*

– Hvordan jazzstudenter i høyere utdanning øver, og spesielt øving i forhold til improvisasjon, som en selvundervisning for å tilegne seg ekspertise. Øving generelt er det gjort mye forskning på, det har vært et stort, internasjonalt forskningsfelt siden 1800- tallet. Dette har vært nesten utelukkende innen klassisk musikk.

*– Hvorfor improviserer man?*

– Det er like mange forskjellige oppfatninger av det som det er folk som improviserer. Jeg tror den opplevelsen av frihet man får av å improvisere er spennende for mange. Ofte medfører det at man blir mer musikalsk til stede i øyeblikket. Den utfordringen det er å aldri vite på forhånd hva man skal spille, eller om man i det hele tatt mestrer det, gir et kick.

*– Hvor viktig er improvisasjon i jazz?*

– Jeg tror det er viktigere enn i andre typer musikk, men det er ikke selvsagt. I jazz internaliserer man et sett koder, og kontinuerlig med dette tilfører man noe selv, innvevd i det å utøve. Jeg tror improvisasjon er noe alle jazzmusikere øver på. Noen ganger kan det være ubevisste læresituasjoner, som å høre på en plate. Hvor grensen mellom øving og inspirasjon går, er jo noe av det jeg skal forske på.

*– Hvordan øver man på noe som skal improviseres?*

– Det finnes flere forskjellige oppfatninger av dette innen jazzen. Noen mener kanskje at en skal overlate improvisasjonen til det intuitive, men det forutsetter at man kan «språket». Man må øve for å kunne instrumentet teknisk, og så må man ha materialet. Ellers blir det kanskje ikke flytende og spontant.

– Improvisasjon er som en samtale. Vi har lært de samme ordene, og har samme forståelse av grammatikken. Når man sier noe, selv om man aldri har sagt akkurat det før, er forutsetningene gode for at man forstår hverandre, og dette er også helt analogt til musikalsk improvisasjon. Er en litt ukonsentrert, detter man fort ut. Det skjer hele tiden – og med den beste! Da er det om å gjøre å bare gå videre og få feilen til å høres ok ut.

– Hvis jeg for eksempel planker – det vil si imiterer eller kopierer – to versjoner av en sang for å lage min egen versjon, gir de to versjonene meg ideer til hvordan jeg kan variere låten. Jo flere versjoner, jo flere variasjonsmuligheter. De elementene jeg bruker til slutt, har likevel gått igjennom ei «kvern», som er mine preferanser eller smak, min sound.

*– Det høres paradoksalt ut å skulle øve på improvisasjon. Er det ikke høyst individuelt?*

– Improvisasjon er løsrivingen fra det du har lært. Jeg er ikke så opptatt av å finne «the method» for å lære improvisasjon. Jeg syns det er viktigere å se på mangfoldet, hvordan hvert individ går inn i musikken med sin egen kreativitet.

*-Kan man lære improvisasjon?*

– Ja. Men hvordan? Det er det store spørsmålet