Redefinerer dannelse

– Hva forsker du på?

– Jeg forsker på de filosofiske forutsetningene for pedagogikkfaget. Det har vært viktig for meg å problematisere den pedagogiske språkbruken – å tale er jo som kjent å handle. Hvordan vi definerer dannelse er avgjørende for hvordan vi legger opp utdanningspolitikken. Jeg undersøker derfor hvordan dannelsesbegrepet har forandret mening i moderne tid.

– Hva er ditt historiske utgangspunkt?

– Jeg har nok konsentrert meg mest om det tyske dannelsesprosjektet, som skiller seg noe fra den anglosaksiske liberal arts-tradisjonen. «Bildung» utgjorde et politisk-pedagogisk program i et Tyskland som ennå ikke eksisterte, og dannelse ble brukt for å forene folket i det nasjonale samlingsprosjektet. I Skandinavia gikk den borgerlige elitisme på 1800-tallet over i folkedannelsen, med folkehøyskolen som inspirasjon og nasjonsbyggingen som mål.

– Kan man snakke om en demokratisering av fenomenet dannelse?

– Så avgjort, selv om det var borgerskapet som satt på definisjonsmakten til dannelse frem til 90-tallet. I dag har tilgangen til utdanning og til å definere hva dannelse er, blitt åpnet for flere. Dette innebærer samtidig at det blir vanskeligere å peke på hva dannelse innebærer.

– Hvorfor det?

– Det er to viktige årsaker til det som kan kalles et uferdig dannelsesbegrep. Den første er innvandrerkulturene, som utfordrer vår måte å tenke om verden på. Vi blir bevisst på alternativene. Religion, kultur og levemåte tas ikke lenger for gitt. For det andre har vi Internett, med blogger og Facebook, som skaper nye arenaer for læring og identitetsskaping. I det flerkulturelle og digitale samfunnet har det nasjonale utspilt sin rolle og fortsetter som inter- og teknokulturell dannelse.

– Hvordan møter utdanningssystemet den nye virkeligheten?

– Reaksjonen lar seg blant annet lese ut av utdanningspolitiske styringsdokumenter. Da myndighetene på midten av 90-tallet opplevde at den norske dannelsen var truet, ville de styrke tradisjonene. KRL-faget (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering) var flaggskipet i forsøket på å gi elevene en kulturkristen identitet. Men det kulturkonservative prosjektet var dømt til å mislykkes, det innså mange allerede den gangen.

– Hvorfor?

– Historien om KRL er historien om det nasjonale dannelsesprosjektets siste skanse og fall. Faget møtte stor motstand blant ikke-kristne, som anklagde staten for brudd på tros- og livssynsfriheten. Staten tapte saken i den internasjonale menneskerettsdomstolen i Strasbourg i 2007. KRL-faget ble byttet ut med RLE (Religion, livssyn og etikk), som passer bedre inn i det interkulturelle samfunnet.

– Står den norske kulturen for fall?

– I dag gir det liten mening å snakke om «det norske». Vi kan snakke om en norsk stat, et norsk språk og et norsk pass, men å identifisere en enhetlig norsk kultur er fåfengt i et samfunn som består av ulike identiteter. Identitet og dannelse er ikke gitt, men må finnes opp på nytt som en del av det sivile samfunns forsøk på å gjenkjenne seg selv. Utdanningene ved universiteter og høyskoler må legge denne type selvrefleksjon til grunn hvis de skal være på høyde med tiden.